uttalelse vedtatt på regionkonferansen

Trygghet for alle bør være jobb nummer en! 
 
Skal vi skrote eller revidere arbeidslinja? Retten til arbeid er nedfelt i grunnloven og menneskerettighetene, men hvorfor straffer vi de som står på utsiden av arbeidslivet? 
 
Retten til arbeid har blitt en plikt. Det har for mange blitt helt greit å moralisere over den som står utenfor, som ikke «bidrar» men bare tar imot. Mennesker som står utenfor arbeidslivet blir trukket fram som snyltere, ja til og med som løgnere. Med denne holdningen blir det enkelt å straffe og holde utenfor den som ikke bidrar, og bare slippe inn i varmen den som gjøre et «ærlig stykke arbeid». 
 
Mange havner utenfor arbeidslivet midlertidig, det gjelder særlig unge. De trenger en håndsrekning for å komme seg inn igjen, men kan ofte oppleve å miste sin grunnleggende trygghet. Veien tilbake til arbeidslivet kan da bli unødvendig lang. Noen havner utenfor arbeidslivet i lengre perioder, og andre permanent.  
 
Ingen blir friske eller motiverte av å være utrygge. Alle må ha en inntekt å leve av, om du er i arbeid eller ikke. Vi trenger en rausere velferdsstat som har tillit til sine innbyggere, som ikke mistenkeliggjør, og som ikke mistror. 
 
Vedtatt på LO Vestfold og Telemarks regionkonferanse.