Marcus Johansson

Som etternavnet røper, er Marcus født i Sverige. Nærmere bestemt i Karlstad i Värmland. En by med ca. 70 000 innbyggere, grunnlagt av Karl IX i 1584 og med en landlig beliggenhet ved Sveriges største innsjø Vänern og elven Klarälven. Men historisk mest kjent for sitt vertskap for forhandlingene om unionsoppløsningen mellom Norge og Sverige i 1905.

Her vokste han opp i trygge omgivelser, fram til han som åtteåring var med på flyttelasset til Norge og Fredrikstad etter at foreldrene hadde valgt å gå hver til sitt.

– Jeg vil si jeg vokste opp i et «vanlig, kristent hjem» hvor jeg ble tilført mange gode verdier jeg har tatt med meg videre i livet. Jeg er ikke av de ivrigste kirkegjengerne, men ser ingen grunn til ikke å tro på at det finnes en Gud.

Marcus gjennomførte videregående skole på henholdsvis Glemmen og Borg vgs., og gikk læretiden som helsefagarbeider i Fredrikstad kommune. Han tok imidlertid et par omveier før han fant yrkesretningen, forteller han.

– En periode vurderte jeg å utdanne meg til barne- og ungdomsarbeider for å jobbe i barnehage, men det føltes ikke riktig. Jeg vurderte også å følge broren min inn i restaurantfaget, men innså heldigvis raskt at det heller ikke var veien å gå- og slo det heldigvis fra meg. Det var først da jeg hadde vært innom en praksisperiode på et sykehjem at jeg følte at jeg hadde kommet på rett plass, og visste at det var helsefagarbeider jeg skulle utdanne meg til.

Med en bestemor og en tante som sykepleiere – samt flere øvrige familiemedlemmer med jobb innen helsesektoren - lå det nok et omsorgs-gen nedarvet, resonnerer han.

Ble tillitsvalgt 

Marcus tok seg jobb innen hjemmesykepleien i Sverige etter at fagbrevet var i boks, og det var da han fikk erfare viktigheten av tillitsvalgtrollen.

– Jeg jobbet uten kontrakt og lav lønn, og ble lenge holdt med godt snakk. Derfor koblet jeg inn mitt fagforbund. Men det var først da jeg fikk meg jobb et annet sted og sa opp på dagen at de plutselig var svært så villige til å gi meg kontrakt og bedre betingelser. Da var det for sent.

Det var langt bedre forhold hos hans nye arbeidsgiver, men han ønsket å øke kompetansen og ble fristet av å søke seg til Østfold sykehus Kalnes. Her fikk han fast jobb, flyttet til Sarpsborg og tok videreutdanning innen kroniske sykdommer gjennom AOF parallelt med jobben.

– Det var naturlig å melde meg inn i Fagforbundet, og det ble nok lagt merke til at jeg tok ansvar ved å engasjere de andre helsefagarbeiderne på avdelingen med praktiske og faglige forhold. Jeg takket først nei da jeg ble spurt om å stille til valg som plasstillitsvalgt, men daværende hovedtillitsvalgte «maste» på meg, og jeg lot meg til slutt overtale.

Etter to perioder som plasstillitsvalgt, ble han valgt som hovedtillitsvalgt i desember 2021 for perioden 22-24 – deretter ble han gjenvalgt for ytterligere to år.

Motivasjonen til å takke ja til en slik nær altoppslukende rolle, beskriver han slik:

– Jeg liker å ta utfordringer og muligheter når de byr seg. I tillegg higer jeg etter å kunne tilføre meg enda mer kunnskap, samt å kunne bistå andre mennesker.  

Inn i partiet 

Og lærerikt har det vært. Marcus har blant annet gjennomført alle fem moduler av LO-skolen;  to av dem på høsten i fjor under samme tid og de siste to nå i vinter / vår-parten - med oppstart i fjor høst.

– Det var tøft, men enormt inspirerende og gøy. Her fikk jeg møte andre tillitsvalgte, og jeg ble imponert av det store engasjementet som preget dem. I tillegg til å knytte bekjentskaper, har jeg hatt en rekke gode og givende diskusjoner underveis.

Det var også under deltagelsen på LO-skolen at han ble vervet til Arbeiderpartiet. Også kort tid etter fikk han verv i LO Sarpsborgs styre, og er i dag kasserer for den lokale organisasjonen.  

– Jeg hadde en plan om å se hvor langt jeg kunne komme ved å være politisk nøytral – uten tilknytning til et parti. Men jeg var nok ikke vanskelig å overbevise om at jeg ved å melde meg inn i partiet hadde helt andre forutsetninger til å kunne påvirke og å gjøre endringer i positiv retning også utenom min arbeidsplass – det være å trekke noen ut av fattigdom eller flere inn i et meningsfullt arbeid.

Marcus ble umiddelbart valgt til vara i Sentrum Arbeiderlag – som han i dag er leder av.  

– Jeg kom inn som en fagforeningsmann som vil ha alt etter boka – og jeg er ikke redd for å utfordre eksisterende og «inngrodde» rutiner og holdninger – og mange vil nok oppfatte meg som kritisk. Derfor ble jeg litt overrasket over at de ville ha meg i en slik posisjon.

At han ble foreslått som nummer sju på Østfold Arbeiderpartis liste til stortingsvalget, var et lite sjokk, innrømmer han gjerne.

– Jeg var på et medlemsmøte med Sarpsborg Arbeiderparti hvor vi skulle blant annet behandle innstillingen som skulle sendes til nominasjonskomiteen, da jeg så mitt navn på skjermen. Elise Waagen var en selvfølge, og Therese Thorbjørnsen var også en klar kandidat. Men da jeg så at jeg var den siste foreslåtte, tok det litt tid før det gikk opp for meg. Hva skjer, liksom...? Er det en feil?

Innstillingen ble vedtatt og Marcus gikk til Nancy Githmark for å få klarhet i situasjonen.  

– Hun sier at det var LO Sarpsborg som hadde sendt inn forslag på meg, og at det slett ikke var noe feil. Eneste jeg måtte gi tilbakemelding på, var at det var skrevet Markus med K og ikke C. Jeg har jo overhode ingen erfaring på dette feltet. Så nei, den så jeg ikke komme!

– Samtidig er det selvsagt en enorm tillitserklæring jeg setter stor pris på, understreker han.

 

Stort forbedringspotensial innen helsetjenestene

Også innen helse- og omsorg er det fortsatt en stor jobb å gjøre, og Marcus er sikker på at mye kan gjøres dersom om viljen er til stede.

– Jeg har en sterk drivkraft i å kunne jobbe mer med helsespørsmål, samt å bidra til at fagarbeid i større grad anerkjennes innen helsesektoren. Jeg har blant annet vært kritisk til ventetidsløftet over lengre tid, da det brenner ut de ansatte. Her må det tilføres mer penger for å bedre situasjonen – som på sikt vil være en veldig lønnsom investering både i ansatte og folks helse.

Sykehuset Østfold har kommet veldig langt når det gjelder oppgavefordeling – trolig lengst av helseforetakene i Norge. Det verdsetter han høyt, og som flere burde la seg inspirere av.

– Mye av sykepleiernes tid er mye bundet opp i administrative oppgaver. Ved at jeg som helsefagarbeider kan overta noen av disse oppgavene, som frigjør tid til den viktige pasientkontakten. Dette handler ikke om å si fra seg oppgaver, men at oppgavene faktisk blir utført. Samtidig er det avgjørende at andre kan ta noen av mine oppgaver som helsefagarbeider når jeg tar flere sykepleieroppgaver.

Et annet, stort forbedringspotensial han har erfart innen helsesektoren, er kulturelle forskjeller blant pasientene.

– Hvordan skal vi møte pasienter med en helt annen kultur og forventninger enn oss selv? Skal vi tilpasse oss fullt ut – eller primært fokusere på å ivareta pasientenes rettigheter? Jeg mener vi må få en felles forståelse for hvordan vi praktiserer her og hva pasientene og deres pårørende forventer, slik at begge parter kan møtes et sted i midten. Det kan ikke være slik at pasientene blir møtt med ulike holdninger, avhengig av hvilke personer de møter. I tillegg er det viktig at vi er sikre på at pasienten faktisk forstår innholdet i det vi sier. Er vi ikke det, må det brukes tolketjeneste.

– Også når det gjelder psykisk helse blant innvandrere opptar meg veldig. Ofte går det altfor lenge innen de søker hjelp. Her har vi mye å gå på når det gjelder kommunikasjon og informasjon.   

Stoltenberg som forbilde

Selv om Marcus ikke kommer fra et typisk arbeiderhjem, har han alltid vært opptatt av rettferdig fordeling av godene. Med Jens Stoltenberg som forbilde.

– Ja, jeg holdt foredrag om Stoltenberg allerede da jeg gikk på ungdomsskolen, og hans bok «Min historie» er blant mine topp tre-bøker. Han har inspirert meg gjennom mange år, og jeg har en liten drøm om å få jobbe en periode for LO internasjonalt – helst i Brussel.

Men akkurat nå er det valgkampen det meste av det politiske fokuset handler om, og Marcus minner om viktigheten av hvem som skal danne regjering i den kommende stortingsperioden.  

– Gjennom fire år med rødgrønt styre har vi sett at vår politikk fungerer. Vi har fått gjennomslag for  mange fagforeningsvennlige saker; som begrenset innleie og styrking av arbeidsrettigheter. Høyre-siden ønsker det stikk motsatte, hvor skattelette til de rikeste har høyest prioritet.

Samtidig tar det tid å innføre endringer, og den sittende regjeringen har ikke kommet så langt at den sosialdemokratiske politikken har fått full effekt, påpeker han.

–  Og vi vet jo av erfaringer at et regjeringsskifte vil resultere i at mange av disse rettighetene vil bli reversert med et pennestrøk. Jeg håper derfor at LO-medlemmer og arbeidsfolk flest forstår hvordan politikken fungerer, og hva som gagner dem best. Det er veldig mye i spill som vil få negative konsekvenser for arbeidstakere.

Å miste tryggheten, er kanskje den aller største!

 

- Tom Helgesen - Totalmedia