Risikoens pris- det går på liv og helse løs

5 % av arbeidstakere utsettes for vold – det tilsvarer hele 130 000 personer. På en lite heldig topp er vernepleiere/sosialarbeidere, og 26 % av disse yrkesgruppene opplever dette i løpet av et år. Faktisk er dette høyere enn blant ansatte i politi-, brann- og ambulansetjenesten. Andre som ligger høyt på denne lista er helsefagarbeidere, grunnskolelærere og sykepleiere. Disse tallene er hentet fra STAMI (Statens arbeidsmiljøinstitutt) 

Videre har iflg. STAMI 8,8 % av alle arbeidstakere mottatt trusler eller hets, og dette utgjør 230 000 personer. 40 % av ansatte i politi, brann - og ambulansesektoren er øverst i statistikken, mens 35 % av vernepleiere/sosialarbeidere har opplevd dette i løpet av siste året. På denne statistikken ligger også for eksempel helsefagarbeider, sykepleiere og grunnskolelærere høyt. Disse tallene innebærer altså at ansatte i helse- og velferdstjenestene som står i førstelinjen for å hjelpe mennesker i krise samtidig er blant de mest utsatte for vold, trusler og trakassering. 

Dette er ikke enkelttilfeller – det er et mønster. Når vold og trusler blir en del av hverdagen, sliter det på både helsa og motivasjonen. Risikoen er reell, og konsekvensene kan være svært alvorlige.

LO Innlandet mener arbeidsgivere må ta dette langt mer på alvor. Arbeidsmiljøloven er tydelig: Arbeidsmiljøet skal være fullt forsvarlig og helsefremmende. Det er arbeidsgivers ansvar å sørge for at ansatte har trygghet og rammer til å utføre jobben sin.

Derfor må arbeidsgivere lytte når tillitsvalgte, vernetjenesten og ansatte varsler om for lav sikkerhet. Slike bekymringer må alltid tas på største alvor. Økonomi kan ikke og skal ikke være en begrunnelse for å ignorere sikkerhetsarbeid.

Forebygging må prioriteres i praksis. Alarmer, klare rutiner, nok bemanning og riktig kompetanse er ikke luksus, men grunnleggende sikkerhetstiltak. Når dette mangler, utsettes ansatte for unødvendig risiko.

I andre yrker med høy risiko, som innen politi og brannvesen, er det en selvfølge å trene på farlige situasjoner, ha systematisk oppfølging og legge til rette for debrifing. Hvorfor aksepteres det at velferdsyrker – som står i minst like krevende situasjoner – ikke har samme grad av slik oppfølging? 

Vi vet at lav bemanning øker risikoen for vold. Vi vet også at slitne ansatte og høy turnover rammer både kvaliteten i tjenestene og sikkerheten til de ansatte. Likevel blir ofte de som utsettes for vold og trusler møtt med mistenkeliggjøring, som om sykefravær handler om manglende vilje eller svak moral. Hver dag går mange av våre medlemmer på jobb med samme frykt som Tamima Nibras Juhar bar på. Vi kan ikke akseptere at noen av dem skal bli neste hovedperson i et nytt rosetog. 

Dette handler ikke om den enkelte arbeidstaker. Det handler om system og ansvar. Ingen av våre medlemmer skal måtte gå på jobb med frykt for å bli slått, truet eller trakassert. Ingen familier skal måtte oppleve at deres kjære aldri kommer hjem fra en vakt i velferdstjenesten.