Uke 8 LOs krav

Representantskapet, LOs nest høyeste organ, har i dag vedtatt den tariffpolitiske uttalelsen som begrunner og bestemmer LOs krav inn mot årets lønnsoppgjør. I år er det forbundsvist lønnsoppgjør, der Fellesforbundet og Norsk Industri er frontfag og forhandler først. 

Den norske måten å forhandle lønn på er derfor kalt frontfagsmodellen. Modellen går ut på at det er overskuddene i den konkurranseutsatte industrien som skal fordeles i et lønnsoppgjør, og som utgjør grunnlaget for kravene. Er det store overskudd, er det også rom for høye lønnstillegg. Disse pengene er allerede skapt. Og de skal da fordeles mellom arbeidstakerne og eierne.

LOs krav inn i et oppgjør er aldri utformet i et vakuum, men i lys av forholdene i den norske og internasjonale økonomien for øvrig. Utlandet er viktig fordi det utgjør Norges handelspartnere, og frontfagsmodellen skal sørge for konkurransekraften for eksportrettet industri. Overskuddene her legger føringer for hvor mye lønnsvekst det er å forhandle om. Norge er en svært åpen økonomi, og priser, lønnsvekst, sjokk og uro der ute vil påvirke oss her hjemme.

Viktige forhold i den norske økonomien er situasjonen på arbeidsmarkedet, utviklingen i ulikhet og produktivitetsveksten. Men innenlandsk prisvekst vil ikke påvirke lønnskravene, da det ville skapt lønns- og prisspiraler.

LO tar med andre ord hensyn til alle relevante forhold i sine krav, og lønnsveksten skal være fornuftig og ansvarlig for norsk økonomi samlet sett.

En av styrkene ved de norske lønnsoppgjørene er at forhandlingspartene (arbeidsgiverne og arbeidstakerne) er enige om virkelighetsbeskrivelsen av norsk økonomi før de setter seg ned ved bordet. Den viktigste kilden til dette er rapporten fra det tekniske beregningsutvalget (TBU) som kom på fredag.

TBUs foreløpige rapport viser blant annet at:

• Lønnsveksten i fjor ble på 4,8 prosent i de store forhandlingsområdene og 5,1 i industrien. Rammeanslaget var på 4,4 prosent. Med fasit i hånd ser vi at lønnsveksten har vært høyere enn anslått. Avviket i industrien forklares i stor grad av at det har kommet flere høytlønnsgrupper inn i industrien som trekker gjennomsnittet opp. Det er dette som kalles sammensetningseffekter. I tillegg har aktiviteten i deler av industrien vært høyere enn antatt, noe som har ført til økt bruk av skiftarbeid og en sterk økning i såkalte uregelmessige tillegg. Særlig blant høytlønte drar også bruken av bonuser opp lønnsveksten.
• I fjor utgjorde nominell lønnsvekst fratrukket prisveksten en reallønnsvekst etter skatt på mellom 1,4 og 1,9 prosent for de store forhandlingsområdene, og bidro til økt kjøpekraft for arbeidstakere i Norge.
• TBU anslår prisveksten i 2026 til å bli 3 prosent.
• Fordelingen av lønnsveksten er også viktig, og TBU viser at den over tid er relativt likt fordelt mellom ulike grupper av arbeidstakere. Men samtidig har andelen som anses som lavtlønte økt (målt som 85 prosent av en gjennomsnittlig industriarbeiderlønn). Det betyr at noen har blitt hengende etter den generelle lønnsveksten. Samtidig økte lønnen for ledere mer enn gjennomsnittet for andre ansatte.
• Blant de høytlønte, og de som mottok mye bonus i 2025, er det mange menn. Fra 2024 til 2025 har median lønnsforskjell mellom kvinner og menn økt, etter 20 år med mindre forskjeller.
• Lønnskostnadsandelen er en viktig indikator for både fordeling mellom arbeid og kapital, og for konkurranseevnen. Lønnskostnadsandelen for 2023 og 2024 ble justert opp i de reviderte Nasjonalregnskapstallene SSB kom med tidligere i februar. Ifølge TBU var lønnskostnadsandelen industrien samlet sett i 2025 på 74,7 prosent. Denne har historisk vært 81 prosent. 

Hva sier dette oss og hva betyr det for det kommende lønnsoppgjøret?

For det første viser den lave lønnskostnadsandelen at det går godt i norsk industri, og at det er rom for god lønnsvekst. Hvis vi da trekker fra inflasjonsprognosen på 3,0 prosent, mener LO det i år er grunnlag for reallønnsvekst.

Det største avviket mellom rammeanslaget og lønnsveksten finner vi i industrien. Mye av avviket kan imidlertid forklares ved at det har kommet inn flere høytlønte, ikke at den enkelte arbeidstaker i industrien har fått veldig mye høyere lønnsvekst enn andre grupper. Mange har likevel fått en del tillegg som følge av doble skift i næringer med svært høy aktivitet, som verksteder og i våpenproduksjon. Den økte aktiviteten i kan blant annet knyttes til aktivitetspakken for petroleumsindustrien, og til at høye gasspriser førte til stans i vedlikeholdet på plattformene i Nordsjøen i 2024. Dermed måtte mye arbeid tas igjen i 2025.

Over tid følges likevel rammen fra frontfaget tett, slik denne figuren over gjennomsnittlig årsvekst mellom 2014 og 2025 i de store forhandlingsområdene viser (kilde: TBU 2026).

På tvers av de fleste inntektsgrupper og næringer ligger lønnsveksten nær rammeanslaget, selv om det også her varierer noe. Det viser at koordineringen holder – at samordning faktisk skjer i praksis. Dette gjør én million LO-medlemmer og like mange medlemmer i andre fagforeninger frivillig og i solidaritet med hverandre – til tross for enkelte gnisninger. Alternativet til denne måten å forhandle sammen på, er en individuell eller ukoordinert lønnsdannelse der arbeidstakere og ulike forbund konkurrerer mot hverandre, og noen vil vinne og andre tape.

Samordning eller koordinering av lønnsdannelsen er viktig for at den høye verdiskapingen i industrien fordeles til alle i Norge og for at den «kollektive fornuften» blir gjeldene for alle. Slik begrenser vi muligheten for enkeltgrupper til å stikke fra, eller at andre blir hengende etter lønnsmessig. Samordningen har gitt store samfunnsmessige gevinster i form av lav ulikhet, høy verdiskaping og høy sysselsetting.

Derfor er det bekymringsverdig at bruken av bonuser økte i 2025. Om lag tre fjerdedeler av bonusene gikk til de ti prosent høyest lønte. I denne gruppen finner vi flest menn og er en av grunnene til at likelønnsgapet økte i 2025.

For perioden 2015-2025 under ett, viser tall fra TBU at den gjennomsnittlige årlige lønnsveksten for de ti prosent som tjener minst har vært lik som gjennomsnittsveksten for alle. Det er tegn på at LOs årlige krav om å løfte de lavest lønte mest, gjennom å prioritere generelle kronetillegg og ekstra tillegg til de som tjener aller minst, både er effektfulle og nødvendige å fortsette med.

Økte økonomiske forskjeller kan på sikt true modellens legitimitet.

Et annet sentralt krav i år handler om sykelønn. Retten til lønn under sykdom er viktig for LO. Den gir trygghet og sikrer inntekt for arbeidstakere som blir rammet av sykdom. Det vanlige i norsk arbeidsliv er at arbeidsgiver forskutterer sykepenger, også utover arbeidsgiverperioden. I 2020 fikk de fleste tariffavtaler i privat sektor inn bestemmelser som blokkerte arbeidsgivers adgang til å forskjellsbehandle egne ansatte. Likevel er det fortsatt mange som ikke har denne tryggheten. Dette rammer hardest de med lavest inntekt og minst buffer for å møte en periode uten inntekt. LO vil derfor fremme krav om at arbeidsgiver skal forskuttere syke-, foreldre- og pleiepenger.

Viktige datoer framover:

• 23. mars: Forhandlingsstart mellom Fellesforbundet (LO) og Norsk Industri (NHO) (forhandlinger fram til 26. mars).
• 7. april: Meklingsstart dersom det blir brudd i forhandlingene.
• 11. april: Meklingsfrist og mulig streik.

I år er det et hovedoppgjør, noe som betyr at aller deler av tariffavtalene er oppe til forhandling, og ikke bare lønn, som ved et mellomoppgjør.

Det ble også vedtatt at årets oppgjør skal skje forbundsvist, altså ikke sentralt mellom LO og NHO, men ved at Fellesforbundet og Norsk Industri starter forhandlingene i frontfagene, og så følger de andre forbundene etter utover året. Forhandlinger med KS begynner 10. april, og Handel og Kontor forhandler med Virke fra 13. april. Så følger staten og resten av forhandlingsområdene etter gjennom året.

Du kan lese hele uttalelsen som ble vedtatt på LOs representantskapsmøte her.