Uke 6 prognosepris og insituttsektoren

Dette ble sendt ut som nyhetsbrev fra Samfunnsøkonomisk avdeling i uke 6. Meld deg på her.

Forrige uke delte Samfunnsøkonomene og BI-professor Genaro Sucarrat ut Prognoseprisen til det økonomimiljøet som har truffet best med sine prognoser for norsk økonomi. Det er det 20. år på rad, og det konkurreres blant annet i å spå BNP-vekst, privat konsum, arbeidsledighet, valutakurs, rentenivå og realinvesteringer.

Sammenlagt var LO best og ble tildelt prisen for sine prognoser for året 2024.

– Jeg tar imot prisen med ydmykhet, både fordi jeg lener meg på dyktige medarbeidere og fordi det er mye som skjer i verden og økonomien som det ikke går an å forutse. Vi er nødt til å bygge på de beste gjetningene vi har, i tillegg til modellverktøy. Noen ganger tar vi feil og andre ganger får vi rett. – Det er uansett kjempeartig å få anerkjennelse for arbeidet, sa sjeføkonom Roger Bjørnstad til E24.

«Det gjør alltid vondt å måtte erkjenne at man har tatt feil». Slik begynte imidlertid DNs Bård Bjerkholts mindre ydmyke kommentar fra september 2024. I kommentaren konkluderer Bjerkholt med at LO har tatt feil i sine advarsler om de negative konsekvensene renta kunne få for norsk økonomi.

Fasiten viste at LO hadde rett.

LOs prisvinnende prognose for arbeidsledighet i 2024 var ikke feil. Vår prognose var at arbeidsledigheten ville bli 3,9 prosent. Den endte på 4,0 prosent.

Arbeidsledigheten ble med andre ord akkurat så høy som vi advarte mot. Våre prognoser gis i form av såkalt AKU-ledighet fra SSB, mens Bjerkholt og mange med ham, forholder seg gjerne til NAVs ledighetstall. Vi har forklart gang på gang hva forskjellen er, og hvorfor AKU-tallene gir et bedre bilde på situasjonen på arbeidsmarkedet. SSB forklarer også forskjellen her.

Om det er Bjerkholt eller de 137 000 ledige som skal få definere hva som er høy ledighet, kan hver og en få vurdere selv. Men for LO er 4 prosent ledighet i 2024 (og 4,5 prosent som er tilfellet i dag) for høyt.

Resultatene innenfor alle kategoriene i konkurransen kan lese her. Og spesifikasjonene for modellen vi bruker kan leses her.

Norwegian Aggregate Model (NAM) er en modell som tar utgangpunkt i empiriske data, det vil si faktiske statistikker fra norsk økonomi. For å predikere, må man også mate modellen med en god del forutsetninger (tallfesting av eksogene variabler som oljepris, prisvekst i utlandet og rentenivå), og så får man prognoser for andre størrelser (endogene variabler som BNP-vekst, inflasjon, arbeidsledighet, konsum mm.) ut i den andre enden.

I hele denne prosessen gjør våre økonomer skjønnsmessige vurderinger både om forutsetningene de legger inn og om resultatene/prognosene modellen produserer virker rimelige. Her trenges mye god  innsikt og forståelse. Dette forklarer også hvorfor mange aktører kommer fram til andre prognoser selv om man i utgangspunktet bruker det samme modellverktøyet.

Prognoselaging er selvsagt en risikofylt øvelse. Det skal en dose flaks til for å treffe riktig, og LO bommer selvsagt på en del. Men vi bruker samtidig mye ressurser på å forstå akkurat arbeidsmarkedet og derfor kan det tenkes at det virket rimeligere for oss at ledigheten skulle bli så høy som den faktisk ble, enn for andre.

LO ligger også øverst sammenlagt for de siste tre årene, på den såkalte adelskalenderen. NAM har, i motsetning til en rekke andre modeller, lagt koordinert lønnsdannelse til grunn, altså hvordan lønnsdannelsen i Norge faktisk fungerer. Dette er mekanismer og effekter LO kjenner veldig godt. Særlig i kriser, som en dyrtid, kan ulike forutsetninger for hvordan lønnsdannelsen skjer påvirke analyser og prognoser av norsk økonomi.

Her kan du lese konjunkturrapporten Prognoseprisen 2024 har vurdert.

Her kan du lese våre prognoser fra oktober 2025, som inneholder våre prognoser for 2026. Det er disse prognosene som er med i neste prognosekonkurranse. Man må imidlertid smøre seg med en god dose tålmodighet. Vi må nemlig vente helt fram til januar 2028 for å kunne vite hvem som er vinneren for i år. 

Vi kommer med helt ferske prognoser i løpet av mars/april – følg med her.

Annet fra oss 

Denne uken har vi sendt LOs innspill til regjeringens kommende gjennomgang av instituttsektoren.

Instituttsektoren er én av tre forskningsutførende sektorer, ved siden av universitets- og høgskolesektoren og helseforetakene. Den står for mellom 20 og 25 prosent av all forskning i Norge (både privat og offentlig). Forskningsinstituttene leverer både grunnforskning og mer anvendt forskning, og har tradisjonelt hatt en rolle i å levere kunnskap til næringsliv og offentlig sektor.

Regjeringen ønsker innspill til hvordan sektoren best kan bidra til omstilling og utvikling av samfunnet framover.

Forskningsinstituttene står særlig overfor tre utfordringer, slik LO ser det:

1. Sviktende finansiering

2. Økt konkurranse

3. For mye tid til søknadsskriving

Forskningsinstituttene får finansiering over statsbudsjettet, men det utgjør kun ti prosent av deres finansiering, mot 25-50 prosent hos deres konkurrenter og samarbeidsinstitutter i Europa. LO mener den lave basisbevilgningen gjør de norske instituttene svakere stilt i anbudskonkurranser internasjonalt.

Instituttene må derfor ofte finne andre finansieringskilder. Annen finansiering må komme fra oppdragsgivere – ofte departementer og direktorater.

Det offentlige virker imidlertid å i større grad enn før gi oppdrag til konsulenter og utredningsinstitusjoner, og instituttene taper også i denne konkurransen. Der forskningsinstituttene har som formål å bygge og dele kunnskapen de kommer frem til, har ikke private organisasjoner nødvendigvis det samme målet for samfunnsnytte. 

LO er også bekymret for at forskere bruker for mye tid på å skrive søknader. Særlig for den anvendte forskningen kan dette være et problem, da det er mer krevende å vise til teori og resultater innenfor slik forskning. Den karakterbaserte bevilgningsprosessen fra Forskningsrådet bør derfor endres. 

Det er viktig for LO at det utføres anvendt forskning. I dag forskes det for eksempel for lite på arbeidsliv, fag- og yrkesopplæring. Denne forskning er spesielt næringsliv- og arbeidslivsnær og kan ofte tas i bruk raskt. Anvendt forskning bør ha like rammevilkår som den mer teoretiske forskningen og det bør legges opp til tettere samarbeid med partene i arbeidslivet og bedriftene selv. LO og NHO har siden 1935 samarbeidet om FoU-baserte prosjekter i arbeidslivet. 

Forskning er et gode som har det vi kaller positive eksternaliteter – det vil si at den samfunnsøkonomiske gevinsten er større enn den bedriftsøkonomiske. Fordi forskningen kan få stor verdi langt ut over det den enkelte bedrift eller organisasjon finner lønnsomt å bruke på forskning, gir det en samfunnsøkonomisk begrunnelse for å bruke offentlige penger på forskning.

For å få mest mulig ut av forskningsmidlene, mener LO at det bør legges overordnede strategier og signaler om hvilke samfunnsområder som skal prioriteres fremover.

God helg!