Bedre tallgrunnlag og et økende antall dominerende bedrifter har satt fart på forskningen om arbeidsgivernes makt i lønnsfastsettelsen, og knuser økonomifaglige myter om fagforeninger.
Dette ble sendt ut som nyhetsbrev fra Samfunnspolitisk avdeling i uke 50. Meld deg på her.
Lønnsforhandlinger handler om at verdiskapingen i bedriftene skal fordeles. Hvordan denne fordelingen ender, avhenger av en rekke forhold, men særlig av makt – både de reelle og de som følger av institusjonelle forhold.
En bedrift kan både ha makt overfor kunder og sine ansatte. Kundemakt, ofte kalt monopolmakt, gir bedriften mulighet til å sette høyere priser og oppnå større marginer. Hvorvidt høye marginer og stor lønnsomhet gir høyere eller lavere lønn til de ansatte avhenger gjerne av forhandlingsmakten til arbeidstakerne. Hvor mye evner de å hente ut av verdiskapingen?
I Norge har vi høy organisasjonsgrad og på papiret har arbeidstakerne evne til å hente ut mye av verdiskapingen til lønn. Samtidig er en institusjon som frontfagsmodellen ment å skulle disiplinere lønnskravene for å sikre konkurranseevnen i norsk økonomi.
Dette er relativt velkjente mekanismer.
Mindre kjent, men som nå seiler opp som et svært viktig og vel anerkjent felt innenfor den mikroøkonomiske forskningen på lønn, er den makten arbeidsgiverne har i selve arbeidsmarkedet. Dette kalles monopsonimakt og betyr at arbeidsgivere møter liten konkurranse om arbeidskraften – og dermed har makt til å presse lønningene ned.
Denne forskningen er kjærkommen, og utfordrer det som til nå har utgjort tyngdepunktet i forskningen på lønnsdannelse i økonomifaget. For mens økonomisk teori i stor grad har antatt at lønn settes lik produktiviteten til arbeidstakeren (marginalproduktiviteten), så har det etter hvert blitt godt dokumentert fra empirisk forskning at arbeidsgivere har betydelig makt til å sette lønningene langt under dette nivået.
I praksis finnes det friksjoner som kan gi opphav til monopsonimakt mange steder i arbeidsmarkedet: geografiske avstander, trender, informasjonsmangler, byttekostnader, konkurranseklausuler osv. Monopsonimakten kommer her til uttrykk ved at arbeidstakeren ikke (enkelt) kan bytte jobb for å motta en høyere lønn, men blir værende i det kunstig lave lønnsnivået. Forskningen viser at denne makten brukes, om enn ikke fullt ut.
Faktisk anslår forskningen at arbeidsgivere har makt til å kunne sette lønningene så lavt som 45 prosent av marginalproduktiviteten. OECD anslår at omtrent 16 prosent av arbeidstakere i privat sektor jobber i slik arbeidsmarkeder.
Om bedriften kan kutte kostnader ved å redusere lønn til under marginalproduktivitet, så vil de gjøre det, selv om det vil bety at færre ønsker å jobbe der. For samfunnet betyr dette at lønnsnivået og sysselsettingen er lavere enn det utfallet tradisjonelle økonomiantakelser gir, og dermed oppstår det et stort samlet velferdstap.
Vi vet at monopoler gir opphav til økte priser, som reduserer verdiskapingen og sysselsettingen i et samfunn. Det er ingen prinsipiell forskjell mellom skadeeffektene monopol har i produktmarkedet og monopsoni har i arbeidsmarkedet. Likevel har monopsonimakt ikke fått like stor oppmerksomhet – inntil nå.
Norske forskere er i front internasjonalt i forskning på monopsonimakt.
Fafo har sammen med forskerne Fredrik Kostøl og Elin Svarstad, nylig undersøkt hvordan individuell lønn påvirkes av hvor mye verdier arbeidstakeren produserer for bedriften, og hvordan påvirkes denne sammenhengen av fagforeningsmedlemskap, organisasjonsgrad og tariffavtale på arbeidsplassen? Og hvordan påvirkes dette igjen når bedriften opererer i markeder med ulik grad av monopol- og monopsonimakt?
Oppsummert viser denne rapporten basert på norske data at:
Resultatene sier noe om hvordan maktforholdene i arbeidslivet former fordelingen av verdiskapingen.
Ved å motvirke arbeidsgivers makt, og heve lønnsnivået, bidrar fagforeninger – særlig gjennom tariffavtalene, til økt verdiskaping i samfunnet. Og velferdstapene som oppstår som følge av monopsonimakt reduseres.
Rapporten viser også at det er en positiv, men svak, sammenheng mellom bedriftenes verdiskaping og individuell lønn. Denne sammenhengen er enda svakere for bedrifter med tariffavtale og betyr at lønn i Norge i stor grad bestemmes sentralt og har en sterk normgivende effekt på lønningene i hele arbeidslivet. Tariffavtaler forsterker denne effekten. Dette er helt i tråd med hensikten bak frontfagsmodellen: sentrale forhandlinger som knytter lønnsveksten til industriens konkurranseevne og ikke til enkeltbedrifters markedsmakt og lønnsomhet, og utjevner forskjeller mellom bedriftene.
Funnene viser dessuten at vi finner de høyeste og de laveste lønningene utenfor det organiserte arbeidslivet, helt i tråd med frontfagsmodellens sammenpressende mekanismer på lønn i Norge.
Dette illustreres også i en annen rapport som kom forrige uke, fra SSB, som ser på lønn i bedrifter med og uten tariffavtale. Hovedresultatet fra SSB er at vi finner de laveste og de høyeste gjennomsnittslønningene i bedrifter uten tariffavtale. Arbeidstakerne der er i mye større grad prisgitt forhold i markedet, arbeidsgivers makt og bedriftenes lønnsomhet.
Når forskerne ser på effektene på lønn av å ha tariffavtale når bedriftene har monopolmakt i stedet for monopsonimakt, er den positive effekten borte.
Fagforeningene ser altså ut til å være en mer effektiv motmakt mot monopsoni enn mot monopoler.
Men selv i å korrigere for de skadelige effektene av monopsonimakt, klarer ikke fagforeningene dette alene. Våre svar på monopolmakt må være å styrke konkurransetilsyn og -lover. Når det gjelder å motvirke monopsonimakt må vi inngå flere tariffavtaler og organisere flere arbeidstakere.
Også den økonomiske læreboken bør oppdateres med fagforeningenes positive bidrag til samfunnsøkonomien. Monopsonimakt er godt dokumentert og langt mer relevant for hva som faktisk skjer på arbeidsmarkedet, enn mye av annen tidligere forskning er.
Slike teorier har bygget opp under en idé om at fagforeningers lønnskrav er inflasjonsdrivende, og at fagforeninger svekker effektiviteten i arbeidsmarkedet. At forskere som ser på det norske arbeidsmarkedet nå utgjør forskningsfronten er svært godt nytt. Vi trenger god forskning på arbeidsmarkedet, og at den forskningen baserer seg på realistiske antakelser.
Facebook
Twitter
LinkedIn
E-post