Uke 5: Ulikhet

Dette ble sendt ut som nyhetsbrev fra Samfunnspolitiks avdeling i uke 5. Meld deg på her. 

Nylig skrev både sjeføkonom, Roger Bjørnstad, og LO-økonom, Ebba Boye, om ulikhet i Dagens Næringsliv og Klassekampen. Riktig nok med forskjellige perspektiver: lønnsdannelsen og beredskap. Artiklene kan du lese her og her.

At de skriver om ulikhet er ikke tilfeldig.

Over tid har LO spurt den norske befolkningen om hvilke tre saker de mener er de viktigste at politikerne prioriterer. Å bekjempe fattigdom og økonomisk ulikhet kommer på topp hver gang. I undersøkelsen gjort rett i etterkant av Stortingsvalget i september mente de fleste at det var den aller viktigste saken. Det var også flest som hadde saken på sin topp tre-liste.

I en undersøkelse gjort av Opinion for LO, gir hele 60 prosent av befolkningen støtte til utsagnet: «Det er viktig å bekjempe fattigdom, men det er også et problem at de som har mest fra før blir rikere» (desember 2024).

Bare 15 prosent er enig utsagnet: «Det er viktig å bekjempe fattigdom, men det er helt fint at de som har mest tjener seg rikere». I grafen under ser du resultatene fordelt etter partivalg i Stortingsvalget 2021.

Gitt valget mellom å øke velstanden i landet eller å fordele velstanden mer jevnt svarer et stort flertall at det er viktigere å fordele velstanden jevnt (63 mot 26 prosent i 2023, Norsk Monitor).

På den ene siden er det kanskje rart at folk er opptatt av ulikhet i et land som tilsynelatende ikke preges så mye av store forskjeller. Samtidig er det til dels store forskjeller og en tendens til at de aller rikeste drar ifra. Det er tydelig noe som bekymrer mange velgere.

I tillegg til ulikhet, er mange bekymret for kutt i velferd. Kutt i skole, helsevesenet og barnehager var det folk var mest bekymret for at skulle skje de neste 12 månedene, da LO spurte etter valget i høst. Hele 72 prosent bekymret seg for det, men 59 prosent fryktet at ulikheten skulle øke. Disse tingene henger sammen.

Som professorene Kalle Moene og Erling Barth blant andre viser i sin forskning, så er det land med små forskjeller som også har de mest omfattende velferdsstatene, og motsatt. Lav ulikhet gir større oppslutning om og betalingsvilje for velferdsstaten.

I Norge er støtten og forståelsen for at skattenivå og velferd henger sammen stor. 66 prosent er enig utsagnet «det er nødvendig med et høyt skattenivå for å opprettholde viktig offentlig virksomhet», 31 prosent er uenig. 76 prosent er enige i «at det er en offentlig oppgave å sørge for god helse- og eldreomsorg selv om skatter og avgifter må økes» (Norsk Monitor, 2023).   

I denne sammenheng er det verdt å minne om at forskjellene i Norge til er dels store, og økende. Det gjelder særlig for kapitalinntekter og formue.

SSB kom 16. januar med nye tall for netto formuesandeler fordelt på befolkningen (tabell 5). Hvis vi deler den norske befolkningen i to, har den halvparten av befolkningen med minst, ofte negativ, nettoformue til sammen kun fire prosent av totalformuen.

Deler vi befolkningen i ti grupper med like mange i hver (desiler), viser SSBs tall at de ti prosent rikeste i Norge besitter 52,2 prosent av all formue i Norge. Konsentrer vi bildet ytterligere ser vi at den rikeste prosenten eier 20 prosent og den rikeste tusendelen eier hele ti prosent av all formue.

En tusendel utgjør om lag 2600 husholdninger, og de har i gjennomsnitt 425 millioner kroner i formue. Norges rikeste har 30 mrd. i formue. På Kapitals liste over Norges 400 rikeste er alle milliardærer.

Fafos Ulikhetsbarometer finner at vi har blitt flere rike og flere fattige i Norge. Det innebærer ikke bare økt økonomisk ulikhet, men også økt polarisering av grupper i Norge.

Ulikhet påvirker livene til folk. Hva slags helse man har, hvor gammel man kan forvente å bli, hvor mye du vil tjene og til om med dine muligheter til å stifte familie påvirkes av hvor du befinner deg på inntektsfordelingen. Innsats og talent betyr noe, men ikke så mye som hvem dine foreldre er, viser nyere forskning på klasse i Norge.

Hvilke tiltak har vi mot økt ulikhet?

Norsk Monitor har også spurt om hvilke tiltak folk mener er best egnet for å redusere forskjellene. Da svarer 47 prosent økt skatt på høye inntekter, og 41 prosent svarer økt skatt på store formuer. I tillegg er redusert skatt for de med lave inntekter og redusert matmoms høyt på lista (52 og 62 prosent).

Og skatt er en av de viktigste verktøyene vi har for å redusere forskjeller. Lønnsdannelsen reduserer mye ulikhet før skatt, og det store flertallet av oss har lønn som største inntektskilde. Men for å nå de som i størst grad får inntekten sin fra å eie kapital, trenger vi skattesystemet. Skatteutvalget skriver at skattesystemet, anno 2021, ikke var tilstrekkelig progressivt til å motvirke forskjellene som oppstår i markedet.

Det skyldes særlig svakheter ved kapitalinntektsbeskatningen. Det er både i seg selv vanskelig å skattlegge kapital, fordi den er så mobil og global av natur, men også fordi det er sider ved dagens skattlegging som gir muligheter for å utsette kapitalinntektsskatt lenge, til og med i evig tid og mellom generasjoner.

Det er fritaksmetoden som gjør dette mulig. Begrunnelsen for fritaksmetoden er at det skal være enkelt å flytte penger mellom selskap, fra dårlige til gode investeringer, og at det ikke spiller noe rolle for skatten man til slutt betaler. Resultatet av fritaksmetoden er imidlertid at nesten ingen velger å ta ut pengene og skatte av dem, og som derfor står det nå 4 600 milliarder kroner ubeskattet i norske selskaper. Ingen så for seg slike enorme utslag da man utformet fritaksmetoden, og den er dermed moden for revisjon.

Eierne av disse milliardene betaler i realiteten langt mindre skatt per krone enn resten av oss, og er en viktig kilde til økt ulikhet. 

Det som kjennetegner ulikhetsveksten i verden i dag, er hvor ekstremt konsentrerte de store kapitalinntektene og formuene er. I følge Oxfam, en internasjonal organisasjon for utvikling, besitter nå verdens 12 rikeste personer like mye som den halvdelen av verdens befolkning som har minst.

Samme tendens ser vi i Norge, og bør være grunn til bekymring. Med penger følger makt og innflytelse, som brukes. Og interessene til denne gruppen mennesker er neppe den samme som interessene til folk som går på jobb hver dag for å tjene til livets opphold og ønsker seg frihet og trygghet i hverdagen.