Uke 46 Samf 100 år

Dette ble sendt ut som nyhetsbrev fra samfunnspolitisk avdeling i uke 46. Meld deg på her. 

I år markerer Samfunnspolitisk avdeling 100 år, som statistisk kontor og avdeling for økonomisk politikk i LO. Her blir du kjent med litt av historien og avdelingens første leder:

I 1925 så altså det som da het Statistisk kontor dagens lys.

Denne perioden av norsk historie var preget av heftige streiker og uro i gatene. Arbeiderbevegelsen var splittet mellom revolusjonære og reformistiske krefter, og i arbeidslivet var det harde kamper mellom arbeidsgiver og arbeidstaker.

Til tross for at de revolusjonære på den tiden ikke så statistikk som et særlig anvendbart våpen i klassekampen, gjorde den såkalte Jernstreiken, der arbeiderne ble overrumplet av et fall i reallønnen, at flere etter hvert så behovet for god statistikk - også i hendene på arbeidere og fagbevegelsen.  

Daværende LO-leder Ole O. Lian var en samlende figur, og fikk gjennom opprettelsen av både et juridisk og et statistisk kontor etter LO-kongressen i 1923.

Etter hvert utviklet det seg en erkjennelse av at kamper mot arbeidsgiverne måtte vinnes med «argumenter, samhold og fremtidstro» - ikke gateslagsmål.  

Det ble Johanne M. Reutz som fikk oppgaven med å lede kontoret. Hun var økonom og bare 29 år gammel.

Hun fikk oppgavene med å føre statistikk over lønn og levekostnader, samt registrere overenskomster og bistå forbundene med å få orden på tallmaterialet. Og hun tok initiativet til å skrive månedlige konjunkturanalyser som hun sendte til forbundene og arbeideravisene.

Dette var midt under pari-politikken og allerede før hun begynte ble hun bedt om var å skrive en valutaanalyse. Pari-politikken var brutal for norske låntagere og ledigheten ble høy og langvarig.

Reutz kastet seg inn i politikken med sitt fag. Hun foreleste for AOF og ble etter hvert en nyfrelst Keynesianer.

Bare 14 dager ut i jobben døde imidlertid den relativt samlende Ole Lian, og hans etterfølger Halvard Olsen hadde liten interesse og respekt for arbeidet til Johanne.

Han likte det dårlig at hun engasjerte seg og overlesset henne med arbeid. Da hun kom tilbake etter et kort studieopphold i utlandet, hadde kontoret og alle arkivene hennes blitt flyttet opp til loftet.

Johanne mobiliserte og fikk pulten og kontoret sitt tilbake – sammen med to sekretærer.

Med ny LO-leder Olav Hindahl fikk hun etter hvert den anerkjennelsen hun fortjente og ble medlem av Sosiallovkomiteen som foreslo lov om Arbeidsledighetstrygd, og ble medlem av sentralstyret i Ap, som leder av kvinnesekretariatet.

Johanne Reutz var en pioner, og hun var omstridt. Kanskje først og fremst fordi hun nettopp var en pioner. Kvinner i fagbevegelsen var det lite av på denne tiden, særlig kvinner som jobbet med økonomi og statistikk. Hun hadde heller ikke en tradisjonell arbeiderklassebakgrunn, bodde på vestkanten, og ble sett på som en fremmet fugl på Folkets hus. Hun var troende, og pasifist, og sosialialist.

Hun sto også imot Arbeiderpartiets ønske om å underlegge hennes kontor med regjeringens økonomiske politikk.

Etter hvert kom krigen til Norge. Mange forlot sine arbeidsplasser på Folkets Hus.

I Riksrådsforhandlingene med den tyske okkupasjonsmakten i 1940 ønsket Norge å få på plass en selvstendig norsk siviladministrasjon, men til gjengjeld krevde tyskerne avsettelse av konge og regjering. Johanne stemte for å avsette konge og regjering i Arbeiderpartiets sentralstyre. Og etter flere forsøk på å si opp sin stilling, ble Johanne til slutt overtalt til å bli i sin stilling som avdelingsleder, under krigen.

Hun forklarte sin stemmegivning med at tyskerne truet med å betrakte seg i krig med hele det norske folk dersom konge og regjeringen ikke ble avsatt, og at alle våpenføre menn i Norge ville bli internert og ført til Tyskland for å delta i krigen. Johanne følte at trusselen var reell, og som pasifist ville hun gjøre hva hun kunne for å hindre at unge norske menn skulle tvinges i krig.

Likevel blir dette omtalt som hennes livs største tabbe, og hun betalte en høy pris.

Til tross for at hun holdt seg unna NS og tyske nazister, ble hun ansett som en medløper og rakket ned på iblant annet Fri Fagbevegelse.

I 1942 fikk hun endelig gå av etter en intern krangel og brukte resten av krigsårene til å skrive en bok om sosialisme, moral og religion. Hun drev illegalt arbeid gjennom kvinnenemda og hadde en kommunist i dekning i sitt hjem – like vel ble hun ikke innkalt til partimøter igjen etter krigen og fikk ikke jobben sin tilbake.

Resten av sitt liv var hun kvinne- og fredsaktivist – og fikk Kongens fortjenestemedalje i 1981.

Etter Johanne fikk kontoret andre ledere og flere oppgaver. Stadig mer politikk ble lagt til avdelingens arbeid. Av folk som gikk ut og inn mellom økonomisk kontor og regjering var en rekke menn: Odd Grøthe, Kjell Holler, Jon Riksvold, Ulf Sand og Juul Bjerke.

I denne perioden skjedde det blant annet en kraftig industrialisering, perioder med inflasjon og økonomiske opp og nedgangstider.

«Statistisk kontor» ble til «Økonomisk kontor i 1982. Først i 1990 ble kontoret en egen avdeling i LO. Samfunnspolitisk avdeling fikk saksbehandlere og mange flere oppgaver, som spørsmål knytte til skatte, sosialpolitikk, helse- og pensjonsspørsmål, familie- og likestilling samt ferie, fritid, forbruker, kultur og idrettssaker. I tillegg til statistikkoppgavene.

Men inntektsoppgjørene og sysselsetting forble de mest sentrale arbeidsoppgavene.

Så kom høyrebølgen, bankkrise og jappetid. På Folkets hus kom Stein Reegård og Rune Gerhardsen inn. De forsvant etter hvert til politiske verv, før Reegård kom tilbake og ble leder og sjeføkonom i 1993.

I 1988 jobbet det fem økonomer i avdelingen, de satt til sammen i 20 sentrale utvalg.

I dag består avdeling av to seksjoner: en for økonomisk politikk og en for kompetanse, utdanning, velferd og arbeidsmarked. 

Kilder: Randi Aas (2001) Mellom frontene Johanne Reutz - pioner og yrkeskvinne i norsk arbeiderbevegelse og Finn Olstad (2009) LOs historie bind 1 - Med knyttet neve  

Annet fra oss

Neste uke markerer vi Likelønnsdagen. Den er viktig for LO å markere fordi altfor mange kvinner jobber deltid, ulikelønn reduseres kvinner økonomiske frihet, og fordi økonomisk ulikhet og høye bonusutbetaleringer som hovedsakelig går til menn, undergraver den norske lønnsdannelsen. Dette blir tema på Folkets Hjørne kl 8.30 tirsdag 18. november med blant andre likestillingsminister og likestillingsombudet på plass.

I sin spalte i DN skriver sjeføkonom Roger Bjørnstad om behovet for meg, og ikke mindre konkurranse, og at ikke ønsker om stordriftsfordeler og å hevde seg internasjonalt skal kunne gå på bekostning av nasjonal konkurranse og fordeling.