Uke 36: Valget 2025

Dette ble sendt ut som nyhetsbrev fra samfunnspolitisk avdeling i uke 36. Abonner her. 

Det faglige arbeidet ligger selvsagt til grunn for LO. Det var et ønske om å skape bedre liv for seg selv og andre, som gjorde at arbeidsfolk fant sammen da industrialiseringen utover på 1800-tallet endret produksjonsmetoder, arbeidsformer og bedriftsformer.

Markedskreftene herjet hardt med arbeiderne, som ble utnyttet og utsatt for uverdige lønns- og arbeidsvilkår. Arbeidsdagene var lange, lønnen dårlig, og det var vanlig at også barn jobbet. På jobb var man prisgitt arbeidsgiveren. Mistet man arbeidet sto man igjen uten noe. Ingen frihet, ingen trygghet, ingen likhet – og alle konkurrerte mot alle om jobbene som var tilgjengelige. 

Kapitalismen skapte samfunn med store økonomiske og sosiale forskjeller – et klassesamfunn vokste frem. 

Mot dette steg fagbevegelsen, men også sosialdemokratiet frem.

Arbeidsfolk både i byene og på bygda ønsket å bli sett på og behandlet som likeverdige andre i samfunnet. Da var økonomisk trygghet, rettigheter og medbestemmelse viktige faktorer. 

Bråk i gatene og streiker preget denne tiden, men etter hvert organiserte arbeiderne seg bedre og oppnådde reelle gjennomslag gjennom streiker. Etter hvert ble det dannet fagforeninger, og LO i 1899.

Det ble tidlig klart at fagbevegelsen også trengte politiske allierte. Og Arbeiderpartiet ble det fra sin opprinnelse i 1887.

For fagbevegelsen var det viktig at seire oppnådd gjennom streik eller i forhandlinger på den enkelte arbeidsplass, skulle bli allmenne rettigheter for alle arbeidere i Norge. Da trengte man å få gjennomslag hos lovgiverne. Tidlig var kortere arbeidstid et viktig mål. I 1919 ble åttetimers arbeidsdag både tariff- og lovfestet.

Andre ganger var det kanskje ikke mulig å bli enige med arbeidsgiverne, og det ble nødvendig å gå den politiske veien. I nyere tid er pensjon fra første krone et eksempel på dette.

Målet til fagbevegelsen og sosialdemokratiets pionerer var å skape bedre liv – gi mer frihet, likhet og felleskap til arbeiderklassen.

I dag er disse målene operasjonalisert gjennom full sysselsetting, høy verdiskaping og små forskjeller.

Det er mye LO og fagbevegelsen gjør selv for å komme nær disse målene. Gjennom organisering av arbeidstakere evner LO å samordne og koordinere lønnsdannelsen. Det gir gjennom den norske modellens mekanismer en lønnsvekst som sikrer konkurranseevne og rettferdighet, og bidrar på en unik måte til at de tre målene er mulig å oppnå – og de er mulig å oppnå samtidig. Du kan lese mer om hvordan her.

I land der markedskreftene bestemmer lønnsveksten, vil arbeidsledighet, økonomisk vekst og forskjeller svinge kraftigere og jobbe mot hverandre. Det slipper vi heldigvis i stor grad i Norge.

Men, fagorganisering, tariffavtaler og lønnsforhandlinger klarer ikke alt dette alene.

Lavlønnstillegg i lønnsforhandlingene og sammenpressing av lønnsstrukturen må henge sammen med et progressivt skattesystem.

Kompetanse- og inkluderingsarbeid må følges opp av høy etterspørsel i økonomien for å få full effekt.

Dyktige og organiserte fagarbeidere må ha faste stillinger, kollegaer og godt arbeidsmiljø – ellers forvitrer velferdsstaten.

Den norske modellen kan ikke tas for gitt – og politikk kan gjøre den sterkere eller svakere.

En politikk som øker forskjellene mellom folk, som fører en innstrammende økonomisk politikk og som svekker arbeidsfolks rettigheter vil på sikt gjøre det vanskeligere å organisere og holde kontroll på lønnsdannelsen.

Med et godt fagligpolitisk samarbeid har LO og regjeringen fått til mye i årene som har gått.

Godt valg!