Uke 34 Fortellinger om Norge

Det skriver LO-økonom, Ebba Boye i Klassekampen onsdag.  

Og det er én øredøvende fortelling som dominerer denne valgkampen: norsk næringsliv kjemper for livet, og pilene peker rett ned for norsk økonomi. Vi er dårlige på produktivitet og innovasjon, vi har ingen giga-selskaper å smykke oss med, det er ikke nok tilgjengelig kapital og det sløses i øst og vest. De fleste gründere har allerede meldt flytting til Sverige eller Sveits, skal vi tro kommentarfeltet på LinkedIn. 

Trykket er massivt. Og tonen er til tider svært hard.  

Men det finnes andre beskrivelser av norsk økonomi:  

Investeringer: Olje og gass er fortsatt en dominerende del av norsk økonomi. SSB anslår en økning i investeringer i sektoren i 2025 – det høyeste noensinne. Olje og gass er fortsatt svært lønnsomt. Det har gitt Norge et høyt inntektsnivå, men også et høyt kostnadsnivå.  

Gründerlivet er i utgangspunktet ingen dans på roser. Og i et allerede høyproduktivt, velutviklet samfunn, der vi har noen store, ofte naturressursbaserte og veldig lønnsomme næringer, skal det mye til for å vinne fram i konkurransen og tiltrekke seg mye ny kapital. 

Flere offentlige utvalg finner imidlertid at kapitalmarkedene i Norge fungerer godt. Det innebærer at lønnsomme prosjekter får finansiering. Men dersom det kan oppleves ekstra vanskelig nå, skyldes det blant annet det høye rentenivået. Norges Bank har økt renta, og da skal jo investeringene gå ned. Det ville vært rart om ikke selskaper i oppstartsfasen merket dette. Tilgangen til privat risikokapital har derfor falt for alle landene som kommer på topp i den ferske innovasjons-rankingen til EU, dette er ikke et unikt norsk problem.   

Innovasjon, produktivitet og konkurransekraft: Norsk innovasjon har alltid havnet midt på treet i internasjonale sammenligninger. Vi befinner oss nå på 9. plass på European Innovation Scoreboard, og på 16. plass i antall patentsøknader per innbygger. Med 147 søknader per million innbyggere kommer Norge rett før USA, men havner langt bak våre nordiske naboer. Vi er langt fra verdensledende på disse målingene, vi gjør det helt greit.   

Men en utbredt antakelse er at innovasjon primært utøves av gründere, forskere, ingeniører og andre universitetsutdannede arbeidstakere. Og det som måles er ofte teknologiske gjennombrudd.  

Forskning viser derimot at over tid kan mindre, kumulative forbedringer medføre større gevinster enn de som følger av at teknologien først ble oppfunnet. Og det er nettopp denne typen inkrementelle forbedringer i produksjonsprosesser som har kjennetegnet norsk næringsliv. Dette er dels mulig på grunn av god yrkesfaglig opplæring og ikke minst fagskoler, som gir arbeidstakere nødvendig kompetanse til å bidra til innovasjon på arbeidsplassen. Det er også en forutsetning at ledelsen og arbeidstakerne samarbeider, både i forbindelse med ny teknologi og ved organisatoriske endringer. Dette øker innovasjonsgraden i norske bedrifter og har vist seg å være et viktig konkurransefortrinn.

Dette er en av flere forklaringer på hvorfor Norge i dag er et av verdens mest produktive land, til tross for relativt få patentsøknader. Vi ligger på 3. plass i verden, ifølge Verdensbanken. Det er derfor helt feil, når det i filmen «Hvor blir det av penga?» blir hevdet av Norge er «på bunn i produktivitet». 

Det er stor forskjell på produktivitetsnivå og produktivitetsvekst. Produktivitetsveksten er lav i Norge nå, men det er ikke et særnorsk fenomen. Vi fortsetter å bli mer produktive, riktignok saktere enn før, men fra et allerede høyt nivå.  

Vi har skrevet mer om hvordan Norge har blitt så gode på produktivitet her.  

Så burde det bekymre oss at vi ikke har «et Spotify», slik blant annet NHO påpeker i sin ferske vekst-rapport? Betyr mangelen på norske giga-selskaper at konkurransekraften vår er truet?

Det er en helt reell problemstilling at store, globale selskaper, særlig tech-selskaper, tar stadig større markedsandeler, utkonkurrerer lokalt næringsliv og unndrar seg skatteforpliktelser. En slik utvikling kan true den norske modellen.

I jakten på neste Spotify bør vi likevel ikke glemme at konkurransekraft i Norge tradisjonelt har handlet om å stadig forbedre produksjonsmetoder, økt kompetanse og evnen til å innføre ny teknologi raskt. I alle selskaper, store og små. Og til stor suksess. Vi er derfor helt avhengige av å styrke disse egenskapene ved den norske modellen.   

Skattetrykk og offentlige utgifter: Skattetrykket er høyt i Norge og på linje med våre naboland. Ser vi bort fra ressursbeskatningen på olje, gass og vannkraft er vi derimot langt likere andre land. Men skattetrykket har vært fallende de siste 25 årene. Samtidig har det økt i andre OECD-land og forskjellene blir derfor mindre. 

Høyt skattenivå henger dessuten sammen med måten vi har organisert økonomien vår på. Vi har for eksempel en større offentlig finansiert velferdsstat enn mange andre land. Offentlige utgifter målt som andel av BNP er derfor også høye, men absolutt ikke høyest – vi ligger på 9. plass i Europa, ifølge Eurostat. 65 prosent av de offentlige utgiftene går dessuten tilbake til privat sektor og husholdninger, og det er derfor feil å sette likhetstegn mellom samlede offentlige utgifter og offentlig sektors beslaglegning av økonomiens ressurser.  

Det er store forskjeller når det gjelder omfang, organisering og ambisjoner for offentlig tjenester og forvaltning, som forklarer ulikt skattetrykk og utgiftsandeler mellom land.

Ofte er det en positiv sammenheng mellom ressursbruk og hvor fornøyde folk er. Norge kommer best ut blant samtlige OECD-land når det gjelder utdanningssystemet. Blant nordmenn svarer 87 prosent at de er tilfredse, mens gjennomsnittet i OECD er 67 prosent. Norge er også det landet der flest er fornøyde med rettsvesenet, hele 87 prosent mot et gjennomsnitt i OECD på 66 prosent. 80 prosent av nordmenn er fornøyde med helsevesenet, mot et gjennomsnitt på 68 prosent. De som bruker tjenestene, er også mer fornøyde enn de som ikke bruker dem. 

Det finnes enda en god grunn til at Norge har høye offentlige utgifter. Oljeformuen vår skal komme innbyggerne i Norge til gode, gjennom overføringer fra oljefondet i form av økt velferd, infrastruktur, næringsstøtte osv. I Danmark og Sverige har skattetrykket og den offentlige utgiftsandelen fulgt hverandre opp og ned. Men i Norge har man kunnet redusere skattetrykket, samtidig som offentlige utgifter har økt. Det er fordi vi har inntekter fra SPU som kan finansiere mellomlegget. Og det er jo både bra og ønskelig. Finland har på sin side valgt å finansiere dette med å ta opp mer statsgjeld.  

Ulikhet: Har skattedebatten blitt så hard fordi det står mer på spill, og noen har ekstremt mye å spare på at skattene reduseres?  

Til tross for mye klager, har antallet dollarmillionærer og -milliardærer i Norge økt, mens antallet ellers i Europa har falt. I dag er det bare Sveits og Sverige som har flere dollarmilliardærer per innbygger enn oss – og kanskje er det ikke så rart at mange aspirerende milliardærer vil flytte nettopp dit.

Vi får flere rike, men også flere fattige i Norge. Ulikheten i Norge, målt i formue, er nest høyest i Europa. Igjen bare slått av Sverige. I Norge eier den rikeste 1 prosenten over 22 prosent av all formue i Norge.

Formuer bygges raskt i Norge, fordi kapitalinntekter vokser fort, og skattlegges relativt lite. Det er denne ulikhetsveksten som gjør det ekstra viktig å beholde formueskatten, utover at ca. 30 milliarder kroner ekstra i skatteinntekter kommer svært godt med når behovene i velferdsstaten øker.  

Dommedagsfortellingene om norsk økonomi har gjerne én årsak og dermed én løsning: Formuesskatten, og den må bort.  

Men er vi sikre på at det vil være en mirakelkur? Vil det få fart på innovasjonen, produktivitetsveksten og konkurransekraften? Eller vil det først og fremst gi økt ulikhet? 

Den mye omtalte Draghi-rapporten som kom tidligere i år etterlyste at mer kapital og investeringer ble rettet mot de store utfordringene Europa står overfor. Men at vi samtidig måtte ta vare på det sosiale aspektet ved de europeiske samfunnene. Kanskje har den amerikanske økonomien vokst raskere enn i Europa, men den amerikanske samfunnsutviklingen er det ingen som ønsker seg.  

Et samfunn med stadig større forskjeller er også et samfunn med større polarisering og mindre tillit. Det harde ordskiftet og stadige anklager mot politikere som sløser og ikke vil det beste for samfunnet, er bekymringsverdig. 

Olof Palme, sosialdemokrat og tidligere statsminister i Sverige sa det slik: «Det samfunn vi vil ha, skaper trygge mennesker, som greier å dele goder med hverandre. Det harde, egoistiske samfunnet skaper utrygge mennesker, som snur piggene mot hverandre i sin ensomme uro for å bli en del av de mange taperne i de få vinnernes paradis.»