Uke 26 Hvorfor er vi så gode på produktivitet i Norge?

Denne uken har Samfunnspolitisk avdeling lansert et nytt samfunnsnotat. Dette notatet tar for seg produktivitet og verdiskaping, og er et av flere notater som belyser hovedmålene med den norske modellen og mekanismene som ligger bak.

I samfunnsdebatten er det lett å få inntrykk av at det står dårlig til med produktiviteten i Norge, at den økonomiske veksten er truet av høye skattenivåer eller ineffektive fagforeninger. I realiteten er norsk produktivitet fortsatt i verdenstoppen, selv om veksten, som i de fleste andre land, har avtatt. Og mye av vår høye produktivitet kan vi takke fagforeningene og det organiserte arbeidslivet for.    

Sitatet under er hentet fra LOs produktivitetsprogram fra 1953:

«Forutsetningen for en fortsatt velstandsutvikling for det arbeidende folk er veldrevne og økonomisk sunne bedrifter som kan gi de ansatte et trygt og stadig bedre ervervsgrunnlag. Derfor er det en viktig oppgave for fagorganisasjonen i hver bedrift og bransje å medvirke til en heving av produktiviteten. Produktivitetsspørsmålet kan bare løses såframt de enkelte arbeidere, funksjonærer, arbeidsledere og bedriftsleder i fellesskap går inn for et åpent og tillitsfullt samarbeid.»

Dette oppsummerer og viser arbeiderbevegelsens tankegang bak utformingen av den norske modellen, og hvordan interessemotsetningene, som fantes da og som finnes nå, skulle håndteres. Organiseringen bygger på erkjennelsen om at verdier skapes sammen og må fordeles rettferdig. Det er det som legger grunnlaget for høy verdiskaping.

Gjennom forutsigbare og felles rammer for arbeidstaker- og arbeidsgiversiden har vi utviklet en modell som gir gevinster for begge parter. Her ligger nøkkelen til Norges suksess, både på verdensmarkedet og som velferdsstat her hjemme.

At norske arbeidstakere er blant de mest produktive i verden, er med andre ord ikke tilfeldig. Det handler egentlig ikke om individuelle egenskaper ved arbeidstakerne, men først og fremst om hvordan vi har organisert arbeidslivet vårt, og rammene for arbeidshverdagen.

Helt sentralt står de små lønnsforskjellene og spesielt et høyt lønnsgulv. Det er godt kjent at det bidrar til å redusere økonomisk lønnsulikhet, men det er også sterkt medvirkende til at produktiviteten er så høy. Små lønnsforskjeller bidrar til høy verdiskaping i hovedsak gjennom to viktige mekanismer: 1) De laveste lønningene er relativt høye, og 2) det er relativt lik lønnsvekst på tvers av bransjer og sektorer.

For produktiviteten har dette mye å si. Et høyt lønnsgulv gjør arbeidskraft som settes til å gjøre uproduktivt arbeid dyr for bedriftene. Det vil da lønne seg å investere for å få arbeidet utført billigere og bedre. Det være seg investeringer i teknologi, kompetanse, eller organisering av arbeidsprosesser. Overskuddet i høyproduktive bedrifter vil øke, fordi lønnsveksten i hovedsak er bestemt av frontfagets lønnsevne og ikke den enkelte bedriftens lønnsomhet. Det betyr at de mest produktive bedriftene beholder en større del av overskuddet sitt og får dermed sterke insentiver til å investere enda mer og utvide driften.

At lønnsveksten er sentralt bestemt og lik på tvers av bransjer, gjør at uproduktive bedrifter ikke har mulighet til å overleve med å presse lønningene ned, men heller må konkurrere ved å være best – eller mest produktive. De bedriftene som ikke evner å henge med, vil gå konkurs, og ressursene, kapitalen og arbeidskraften, vil gå til andre og mer produktive bedrifter. Dette er en dynamikk som gjerne en kjent som kreativ destruksjon, og er en helt sentral mekanisme i den norske modellen.

Stadig mer forskning underbygger disse sammenhengene. Et forskningsfelt som har fått mye oppmerksomhet de siste årene, er hvordan arbeidsgivere kan utnytte sin makt, få det vi kaller monopsoni-makt, og presse lønningene ned. Dette anses i økonomisk forskning som en markedssvikt som hindrer den optimale kapital- og arbeidskraftmobiliteten og ressursutnyttelsen. De siste årene har det blitt produsert mye forskning som slår fast fagforeningers rolle som en motvekt til at bedrifter utnytter sin markedsmakt, og et godt organisert arbeidsliv er dermed en forutsetning for at denne markedssvikten ikke oppstår.

Og det gir jo mening når vi tenker over det, for hvordan skulle man få til en bred koordinering og sammenpressing av lønn, om det ikke var gjennom fagforeninger.

Les mer om denne forskningen i notatet Hvordan den norske modellen fører til verdiskaping og produktivitet. 

Investeringer i ny teknologi og produksjonskapital er én ting, men investeringer i humankapital og sosial kapital er minst like viktig. Særlig er det arbeidsgivere som investerer i formelt og uformelt samarbeid med tillitsvalgte, som Hovedavtalen legger rammene for, som opplever en produktivitetsgevinst. Økt tillit er stikkordet her, som gir økt motivasjon, mindre kontrollbehov og større velvilje til for eksempel innføring av ny teknologi blant de ansatte.

Og på samme måte som lønnsstrukturen gir insentiver til å investere i kapital, vil det også lønne seg å investere i de ansattes kompetanse. Dette gjelder særlig på samfunnsnivå der høyt utdannede blir relativt billige å ansette, og folk med lite utdanning fort kan bli dyr arbeidskraft på et ellers høyproduktivt arbeidsliv. Derfor prioriterer LO kompetanseutvikling, høy kvalitet på yrkesfag og fagskoler, samt etter- og videreutdanning, høyt i sitt faglige og politiske arbeid.

Produktivitet måles ofte som arbeidsproduktivitet, altså hvor produktiv en arbeidstaker er. Og norske arbeidstakere er svært produktive. Men det som virkelig monner når det kommer til produktivitet, er den litt mer mystiske totale faktorproduktiviteten. I LO kaller vi det samarbeidsverdier, og er produktiviteten som kommer av at kapital, arbeidskraft, teknologi og forholdene på arbeidsplassen, sammen får til mer enn hver enkelt faktor skulle tilsi alene.

Her ligger nok mye av det norske produktivitetsmirakelet.