Regjeringen har foreslått et nytt skatteforlik, og LO ser tre gode grunner til å gjennomføre et nytt forlik: Behovet for at de aller rikeste må bidra mer til å finansiere fellesskapet, motvirke oppbygging av dynastier i Norge og viktigheten av forutsigbarhet for folk og bedrifter.
Dette ble sendt ut som nyhetsbrev fra samfunnspolitisk avdeling i uke 25.
Vi skal ha et skattesystem som både tar hensyn til omfordeling og til effektivitet. Dette trenger ikke alltid å stå i motsetning til hverandre, men krever ofte en balansegang. Begge hensynene er viktige for å opprettholde legitimiteten til systemet, og tilliten befolkning og bedrifter har til hverandre og til myndighetene.
Gjennom årevis med faglig og politisk arbeid har vi i dag et relativt velfungerende skattesystem. Stadig flere skjevheter fjernes og hull tettes. I de siste årene er grunnrenteskatt på havbruk og exit-skatten eksempler på forbedringer i skattesystemet.
LO mener at det i dag er særlig behov for å se på måter å forhindre opphoping av kapital som aldri kommer til beskatning gjennom fritaksmetoden, og som også er unntatt skatt både ved generasjonsskifter og ved gaver.
Før 1992 hadde vi et skattesystem med svært høye marginalskatter, med mange og store fradragsmuligheter, for eksempel for renter – noe som gjorde at for en del ble ikke skatteregningen så høy til slutt likevel. Dette systemet førte med seg en massiv kredittvekst, som ikke hadde noen annen rasjonell økonomisk begrunnelse bak seg enn å gi rentefradrag. Dette var uheldig, ga grobunn for jappetiden, og beredte derfor grunnen for et tverrpolitisk skatteforlik.
I skattereformen i 1992 reduserte vi derfor de høye marginalsatsene og fjernet de fleste fradragene, og reduserte dermed uheldig låneopptak og andre ugunstige tilpasninger.
Kapitalskatten var imidlertid helt flat på denne tiden, og det var derfor lønnsomt å skjule inntekt, som hadde høyere skatt, og heller ha kapitalinntekt. Igjen, ikke fordi det var økonomisk særlig gode grunner til det, men fordi du sparte skatt. Slike effekter bør ikke et skattesystem ha.
Det ble derfor tydelig at det var nødvendig å gjøre skatt på arbeid og kapital likere, og i 2005 begynte først Bondevik-regjeringen og så Stoltenberg-regjeringen å innføre en utbytteskatt på kapital. Dermed skulle det ikke spille noen rolle om du tok ut utbytte eller lønnsinntekt.
Samtidig innså politikerne at utbytteskatten kunne skape uheldige innlåsingseffekter og hindre kapitalmobilitet, dersom penger som ble flyttet mellom selskaper måtte beskattes i alle ledd. I skattereformen i 2006 kom derfor aksjonærmodellen og fritaksmetoden, som skulle forhindre slik kjedebeskatning for investorer og bedrifter.
Bildetekst: Allerede i 2003, altså lenge før utbytteskatten, aksjonærmodellen og fritaksmetoden ble innført, ble det advart mot konsekvensene. Flere av advarslene viste seg å være riktige.
Også skattesystemet etter 2006 hadde sine svakheter. I 2016 ble det beregnet at den ubeskattede størrelsen på kapital i holdingsselskaper i Norge var på 3 100 milliarder kroner. Et system som i teorien skulle være nøytralt med tanke på når og hvordan inntekt ble hentet ut av selskaper, er åpenbart ikke det, så lenge eiere i så stor grad velger å ikke ta ut fortjeneste til seg selv i dag, men lar det stå som urealiserte tilbakeholdte utbytter.
Med dette systemet ble det nå mulig å utsette skatt for alltid, eller opparbeide seg såkalte evige skattekreditter. Privat konsum kunne finansieres ved å ta opp lån med sikkerhet i aksjeformuen eller kjøpe konsumgoder i bedriften og leie dette privat for korte perioder, og dessuten kunne man fortsatt ta ut en del penger skattefritt hvert år gjennom den såkalte skjermingsmetoden. I siste instans kunne man unnslippe hele utbytteskatten totalt, ved å flytte ut av landet.
Det ble behov for å tette dette hullet også. Exit-skatten kom derfor allerede i 2007.
Nå har Støre-regjeringen fjernet flere skattehull som har gjort det mulig å unnslippe denne skatteregningen helt. For eksempel fjernet de femårsregelen og ilagt en 12 års frist på å betale exit-skatten.
På tross av alle disse endringene, har vi fortsatt hull, uheldige tilpasninger og uintenderte konsekvenser i skattesystemet vårt. For eiere som blir i Norge, er det ikke noen reell frist for å betale skatt på utbytter de plasserer i holdingsselskaper. Når det heller ikke er noe skatt på arv, kan pengene videreføres gjennom generasjoner uten å komme til beskatning.
Derfor er det nødvendig med endringer i skattesystemet anno 2025 også.
LO er opptatt av at skattesystemet skal sikre god nok fordeling til å holde ulikheten i Norge lav, og at vi må unngå politiske dragkamper som skaper flyttestrømmer, lobbykampanjer og misnøye hvert fjerde år.
Den mye omtalte formuesskatten er i den sammenhengen viktig på flere måter. Den er omfordelende, gir inntekter som kan finansiere velferd, og bidrar til å sikre reell skattlegging av de største formuene i Norge. Mange av landets rikeste har lite eller ingen inntekt og betaler derfor null i inntektsskatt. I tillegg har den nevnte fritaksmetoden gjort det mulig å utsette skatt, og slik bygge opp store beholdninger av ubeskattede verdier. Bare formuesskatten sikrer at disse pengene faktisk ilegges skatt.
Samtidig har også formuesskatten, som alle andre skatter, potensielt negative effekter. Én av dem er at formuesskatten ilegges en person uavhengig av likviditet og inntektsstrømmer. Det vil si at det kan være krevende å betale formuesskatten dersom all kapital er bundet opp i driftsmidler eller eierposter som er lite omsettelige, og det ikke finnes en inntekt å betale skatten med.
Nå er det lite empiri som tilsier at dette er et utbredt problem, men det kan være tilfeller der formuesskatten fører til at en eier blir sittende i en uheldig skvis.
For Norges aller rikeste er det liten grunn til å tro at likviditet er et problem, og at formuesskatten er det eneste de ikke har råd til. De har i så fall stilt seg selv i den posisjonen. På lik linje med deres øvrige utgifter, er skatten noe de må planlegge for. Derfor er politikken til Høyre og Venstre lite treffsikker. De vil fjerne formuesskatten på alle aksjer og driftsmidler, noe som betyr at de som i hovedsak har verdiene sine i aksjer eid av holdingselskaper, som er tilfelle blant landets rikeste, vil slippe å betale skatt. Da er økt bunnfradrag en mer treffsikker politikk, og vil kunne hjelpe de få som har problemer med å betale formuesskatten. Det vil også være en økonomisk lettelse for eiere av oppstarts- og SMB-bedrifter.
En økning i bunnfradraget vil likevel koste penger. Og selv om det vil sikre at de aller rikeste fortsatt vil betale noe skatt, vil det ikke sette en stopper for den kraftige kapitalakkumulasjonen vi har sett de siste årene. I Norge liker vi å tenke at det er relativt små forskjeller og høy tillit mellom folk, og at det er hard jobbing som skal belønnes, ikke flaks.
Det er rimelig at penger som holdes innenfor produksjonsselskaper som også faktisk reinvesteres i bedrifters driftsmidler ikke må skattlegges hver gang de flytter på seg, slik fritaksmetoden muliggjør. Det er derimot ikke rimelig at de samme pengene står i privat eide holdingsselskap som et rent kapitalforvaltningsselskap og overføres til neste generasjon uten å bli skattlagt først. Derfor må det finnes en utløpsdato på denne skatteregningen.
Gjør vi ikke noe med den økende ulikheten, kan vi risikere et annet Norge. Sammenlignet med andre rike land, har vi lave eiendomsskatter og ingen skatt på arv. Et skatteforlik vil derfor måtte se på måter et økt bunnfradrag kan erstattes med andre former for kapitalbeskatning. En skatt på arv har blitt foreslått av flere skatteutvalg.
LO tror vi kan få til et skatteforlik som kan bidra til å øke både omfordelingen og effektiviteten i skattesystemet. Store økonomiske forskjeller og skattemessig tilpasning er uheldig for økonomien og for tilliten.
Facebook
Twitter
LinkedIn
E-post