Frihet, likhet, brorskap

Arbeiderforeningene organiserte nærmere 30 000 småkårsfolk i Norge, og krevde blant annet allmenn stemmerett. Men de ble møtt med en hard hånd fra myndighetetes side. Lederne ble fengslet, mange av dem i flere år.

Marcus Thrane var en av dem. Sammen med kona Josephine stiftet han den første foreningen i Drammen i 1848. Da han slapp ut 8 år seinere dro han til USA, slik mange småkårsfolk på denne tida var nødt til å gjøre.

På Theodor Kittelsens maleri ser vi arbeidere troppe opp hos ledelsen, kuede og fryktsomme, i møte med dem som hadde penger og makt. Arbeiderne kunne sies opp på dagen, hadde ikke fagforeninger og var ofte bare én lønnslipp unna sulten. Maleriet viser, på tross av dette, et gryende opprør i ferd med å ta form. Selv om de fremdeles står med lua i hånda, kommer de i samlet flokk og med et våpen: Streik.

Da Einar Gerhardsen, Arbeiderpartiets leder og mangeårig statsminister i Norge seinere skulle oppsummere hva han var aller mest stolt over at arbeiderbevegelsen hadde fått til, sa han at det største var dette: At arbeidere ikke lenger måtte stå med lua i hånda overfor dem som hadde penger og makt.

Fyrstikkarbeiderstreiken begynte med at arbeidsgiverne sa de ville sette ned lønna. Da arbeiderne nektet å akseptere dette, var streiken i gang. Selv om de tapte streiken, kom de ut av den med noe de ikke hadde før: En fagforening og en streikekasse. Med disse verktøyene fikk de kjempet til seg bedre lønns- og arbeidsvilkår.

Landsorganisasjonen ble dannet for å forhindre at arbeiderne skulle konkurrere med hverandre og for å sikre dem «Støtte og Solidaritet fra alle de andre i alle Fag, naar og hvor det paakræves».

«Staar ikke fagforeningerne over hele landet samlet til enighed, vil arbeidskjøberne let kunne knække den ene Fagforening efter den anden, det ene Forbund efter det andet. Det er herimod vi maa værge os», het det i organisasjonens stiftelsesdokument.

I 1907 klarte jernarbeiderne å få på plass den første tariffavtalen som gjaldt for hele landet. De fikk på plass en minstelønn, som gjorde at arbeiderne slapp å underby hverandre. Ved å organisere seg og stå sammen, kunne de i stedet forhandle om prisen på arbeidskraft og bli en motvekt til arbeidsgivernes nesten totale makt. Avtalen regulerer fremdeles lønns- og arbeidsforholdene for mange tusen industriarbeidere i Norge den dag i dag.

Ole O. Lian mente at alle andre reformer var avhengige av en kortere arbeidsdag. Om man måtte jobbe halve døgnet hadde ikke arbeiderne overskudd til å engasjere seg i samfunnet eller sette seg inn i saker. De ble bare arbeidskraft. 

Fagforeningene insisterte på at også arbeidsfolk måtte få være en del av demokratiet. Da trengte de en lønn å leve av og en arbeidsdag de kunne leve med.

Året etter at LO ble dannet i 1899 organiserte ­arbeidsgiverne seg i det som i dag heter NHO. ­Begge organisasjonene vokste raskt, noe som også medførte at arbeidskampene ­vokste i ­omfang. Mellom 1907 og 1931 erklærte arbeids­giverne flere ganger lockouter mot titusenvis av arbeidere og flere tariffoppgjør ble til enorme styrkeprøver som involverte hele samfunnet.

I arbeidsgiverforeningen var det flere som drømte om å påføre LO et «knockout-slag». Med lockouten håpet de å vinne en lynkrig, men slaget utviklet seg til å bli den største arbeidskampen i Norges historie, og varte nesten et halvt år.

LO-medlemmene klarte seg takket være sterkt samhold og internasjonal solidaritet. Kampen endte til slutt «uavgjort». Et viktig resultat ble at arbeidsgiverne innså at de måtte samarbeide: LO hadde blitt for sterke til at de kunne knuses.

Mange nordmenn brukte streik, sabotasje og andre kollektive våpen som virke­midler mot Nasjonal Samling og de tyske nazistene. Den såkalte «melkestreiken» høsten 1941 ble den første som kostet noen livet, men mange andre kjempet.

Aller viktigst var lærer- og foreldreaksjonen. Der risikerte tusenvis av mennesker alt i en kamp for å forhindre at den norske skolen ble gjort til et ideologisk våpen i nazistenes hender.

I det første frie valget etter krigen vant Arbeider­partiet regjeringsmakten. Trygde­systemet som ble utviklet skapte et sikkerhets­nett som ikke bare skulle fange opp de mest sårbare av oss, men gi rettigheter til alle. Velferds­staten var basert på en ide om solidaritet mellom mennesker, og et prinsipp om å yte etter evne og få etter behov.

Velferdsstaten var for alle.

Siden de første arbeiderforeningene i 1840-årene, har arbeiderbevegelsen vært en demokratibevegelse. Folk forlangte å få et ord med i laget, både i samfunnet og på arbeidsplassen sin. Kravet om medbestemmelse utfordret både eiendomsrett og styringsrett. Gjennom Hovedavtalen og tariffavtalene har likevel norske arbeidstakere muligheter til medbestemmelse, som arbeidere i mange andre land helt mangler. 

Noen av arbeiderbevegelsens tidligste pionerer var kvinner og innvandrere - slik tilfellet var med fyrstikkarbeiderne. Likevel var arbeiderbevegelsen lenge svært mannsdominert. 

Med kvinnenes inntog i arbeidslivet forandret dette seg. Kvinnene opplevde andre utfordringer, og nye saker ble løftet frem. Tidvis kunne LO oppleves som gammeldagsie og trege, men kvinnene fikk også erfare at saker fikk større tyngde når LO stilte seg bak dem. 

Gjennom arbeidsmiljøloven har arbeiderbevegelsen fått lovfestet mange av de kravene de har slåss for. Etter streiker på Tollpost og SAS-hotellet fikk vi i 1990-årene en rett til fast ansettelse, som siden har blitt tatt inn og ut av loven - avhengig av hvilke partier som har styrt i Norge. 

Arbeidsmiljøloven er under konstant press. For LO har dette vært et viktig argument for å engasjere seg faglig-politisk og for å støtte partiene som best ivaretar lønnsmottakernes interesser. 

Noen av verdens største arbeidsgivere fraskriver seg ethvert ansvar for de ansatte. Det handler om å overføre mest mulig risiko og flest mulig kostnader til arbeidstakeren. Blir du syk er det ditt problem. Skal du ha jobben, må du selge deg billig nok. Denne måten å organisere arbeidslivet på selges inn som en moderne "gig-økonomi", men fører til et gammeldags løsarbeidersamfunn.

At arbeiderne tvinges til å underby hverandre var noe vi kjempet oss bort fra for 100 år siden. Må vi ta kampen igjen?

Kampen for et anstendig arbeidsliv og mot sosial dumping er ikke en kamp LO kommer til å vinne én gang for alle. Men det er heller ikke en kamp LO har til hensikt å tape. Skal vi klare det, må norske og utenlandsfødte arbeidere stå sammen.

De siste tiårene har LO-familien utkjempet mange kamper for retten til faste ansettelser og likebehandling, uansett hvilket land man er fra og hvilket språk man snakker.

Opp gjennom historien har norske fagorganiserte flere ganger fått hjelp av arbeidere i andre land. På samme vis har LO stilt opp for de tyske arbeidernes kamp mot Hitler-Tyskland, de spanske arbeidernes kamp mot Francos fasciststyre og til støtte for dem som sloss mot apartheidregimet i Sør-Afrika. Den internasjonale solidariteten er fortsatt viktig for LO, blant annet i form av støtte til palestinernes og ukrainernes kamp. 

Ingen av rettighetene våre har kommet av seg selv. Om ingen står opp for dem, kan vi miste dem igjen. 

LO-medlemmene har i mer enn 125 år vært med på å forme norsk arbeids- og samfunnsliv. Det er medlemmene som gir organisasjonen styrke til å forsvare det vi har oppnådd, og til å gjøre framtidas arbeidsliv trygt og godt for alle.