Fascismens historie

Møtet i Milano ble startskuddet for fascismen som organisert bevegelse. Den hadde to ansikter: et populistisk og et terroristisk. Med enkle slagord lovet de velgerne gull og grønne skoger – samtidig som tilhengerne brukte vold mot fagforeningsfolk og arbeidere.

Volden var ikke tilfeldig. Fascistene brukte systematisk terror for å skremme mennesker til taushet. Avisredaksjoner og fagforeningslokaler ble valgt som mål fordi de var kjernen i vanlige folks organisering for et demokratisk samfunn. Ofte forholdt politiet seg passive og så gjennom fingrene med volden og overgrepene.

Dette er et tidlig eksempel på en debatt som siden skulle gjenta seg mange steder i Europa, helt opp til vår egen tid: Hvordan skal man møte fascistisk vold, særlig i situasjoner der myndighetene ikke gjør nok for å stanse den? Med organisert motstand – eller ved å satse på dialog og kompromiss?

Maktovertakelsen i Italia inspirerte mange som ønsket en «sterk leder» og harde virkemidler mot arbeiderne. I nesten 50 land dukket det opp bevegelser som kalte seg fascistiske, og mange konservative bevegelser ble stadig mer autoritære. I Norge var Samfundsvernet og Fedrelandslaget lokale eksempler – begge med skarp brodd mot LO og Arbeiderpartiet. Fascismen var ikke bare et italiensk fenomen. Den spredte seg raskt fordi den fikk støtte fra konservative og kapitalsterke grupper som fryktet arbeiderklassens vekst mer enn de fryktet diktaturet. Det oppsto også mange grupper som ikke kalte seg fascistiske, men som delte dens verdensbilde. Et eksempel på det var Ku Klux Klan i USA, som i 1920-årene organiserte hundretusenvis av amerikanere til «et forsvar for den hvite rasen».

Fedrelandslaget var en av de norske organisasjonene som sympatiserte med fascistiske ideer. At arbeidere fysisk møtte opp og nektet å vike – også når politiet ble satt inn mot dem – sendte et klart signal om at fascismen møtte motstand, også i Norge.

Rike næringslivsfolk finansierte den fascistiske bevegelsen i Norge. Det viste at fascistiske strømninger ikke bare var en liten ytterfløybevegelse, men noe som hadde støtte og aksept i deler av samfunnets maktelite. Overfallene viste også at det fantes en vilje til vold i disse miljøene – en vold som gjerne ble rettferdiggjort ved hjelp av løgner og konspirasjonsteorier, for eksempel om at Arbeiderpartiet «egentlig» var kommunister og revolusjonære.

Arbeiderne som kom under angrep fra fascistene begynte tidlig å dele kunnskap og strategier på tvers av landegrensene. Etter hvert opprettet de også støtte- og solidaritetskampanjer for å hjelpe dem som ble rettsforfulgt og fengslet.

Arbeidervernene var en direkte respons på fascistenes bruk av vold for å forandre samfunnet. Selvforsvarsgruppene ble viktige for å beskytte demokratiske møteplasser og ikke minst de tillitsvalgte.

De tyske fascistene kalte seg nazister – en kortform for «nasjonalsosialister» – og gikk i brune skjorter fremfor svarte. På kort tid fikk nazistene vedtatt de såkalte fullmaktslovene, som ga Hitler diktatorisk makt. Fagforeninger og streiker ble forbudt, politiske motstandere ble fengslet eller drept, og de første konsentrasjonsleirene åpnet. Dit havnet alle som forsøkte å gjøre motstand, og de menneskene nazistene betraktet som «undermennesker»: jøder, homofile, mennesker med funksjonsnedsettelse, romfolk og andre. Inspirert av de tyske nazistene stiftet major Vidkun Quisling 17. mai 1933 partiet Nasjonal Samling (NS).

Hitlers maktovertakelse viste at det verst tenkelige faktisk kunne skje, også i et moderne vestlig demokrati – av mange betraktet som det mest kultiverte og mest utviklede landet i verden. Dette økte uroen i den norske arbeiderbevegelsen kraftig.

For mange i arbeiderbevegelsen fremsto Høyesteretts forbud som et tegn på at rettssystemet beskyttet dem som angrep, fremfor dem som forsvarte seg. Dette bidro til økt mistillit mellom arbeiderbevegelsen og staten i en tid da mange var redde for demokratiets fremtid.

Holdningen til NS reiste et prinsipielt spørsmål som fortsatt er aktuelt: Hvor langt strekker ytringsfriheten seg for bevegelser som ønsker å avskaff e den for andre Skal man tolerere dem som ikke tolererer andre, og som vil holde dem nede med makt?

At Arbeiderpartiet kom til makten gjennom valg og inngikk brede forlik, viste at demokratiet fungerte. Det tok noe av luften ut av argumentene om at Stortinget var ute av stand til å løse den økonomiske krisen mange kjente på kroppen.

Den spanske borgerkrigen ble sett på som den første virkelige krigen mot fascismen i Europa. Mer enn 35 000 internasjonale frivillige – deriblant nordmenn – reiste til Spania for å kjempe. Det var et varsel om hva som kom.

Fagbevegelsen var blant de første og fremste målene for den nazistiske okkupasjonen, nettopp fordi den representerte organisert motstand og kollektiv styrke. De tyske okkupasjonsmyndighetene mente LO var deres farligste motstander i Norge.

At fagbevegelsen umiddelbart mobiliserte for å sikre ro og orden ved frigjøringen, viser hvilken sentral rolle den spilte – ikke bare i kampen mot fascismen, men også i gjenoppbyggingen av det norske demokratiet.