Rettferdig omstilling

En rettferdig omstilling skal sikre fremtiden og livsgrunnlaget til arbeidere og deres lokalsamfunn i overgangen til et bærekraftig lavutslippssamfunn.  

En rettferdig klima- og miljøomstilling i arbeidslivet må:  

• Skape nye og ivareta eksisterende anstendige arbeidsplasser, og sørge for lav arbeidsledighet gjennom hele omstillingen 
• Sikre et sosialt sikkerhetsnett i omstillingen gjennom en sterk velferdsstat og gode sosiale tjenester og ytelser 
• Sørge for retten til livslang læring, etter- og videreutdanning 
• Sikre en rettferdig fordeling av kostnadene og verdiskapingen i det grønne skiftet  
• Være basert på trepart-og partssamarbeid mellom arbeidstakere og deres fagforeninger, arbeidsgivere og myndigheter. Konsultasjon med lokalsamfunn og sivilsamfunn er også viktig.

Rettferdig omstilling handler om å sørge for at vi opprettholder et rettferdig samfunn definert av lave ulikheter og lav arbeidsledighet, trygghet, og en sterk velferdsstat gjennom hele omstillingen. 

Samtidig handler rettferdig omstilling om selve omstillingsprosessen. Omstillingen må være involverende, og sørge for reell demokratisk medvirkning i politiske beslutninger, og i omstillingsprosesser på arbeidsplassen. 

Historikk og bakgrunn for begrepet rettferdig omstilling

Rettferdig omstilling er fagbevegelsens kjernebegrep i klima- og miljøpolitikken. Begrepet ble først utviklet av amerikansk fagbevegelse på 1980-tallet, og har siden blitt tatt opp og videreutviklet av internasjonal fagbevegelse.  

Etter flere års arbeid, med aktiv deltakelse fra LO, sørget internasjonal fagbevegelse for at begrepet rettferdig omstilling kom inn i Paris-avtalen i 2015, som er den retningsgivende internasjonale klimaavtalen i verden i dag.  

I Paris-avtalen forplikter land seg til å «ta hensyn til nødvendigheten av en rettferdig omstilling for arbeidstakere, og av å skape anstendig arbeid og kvalitetsjobber i samsvar med nasjonalt definerte utviklingsprioriteringer» 

Samme år, i 2015, forhandlet arbeidslivets parter frem retningslinjer for rettferdig omstilling i FNs organisasjon for arbeidstakerrettigheter, International Labour Organization (ILO). Det er disse retningslinjene som ligger til grunn for arbeidslivets parters definisjon av begrepet i dag.  

I 2023 forhandlet partene i arbeidslivet igjen om oppdaterte konklusjoner for en rettferdig omstilling i ILO, hvor verdens land viste til retningslinjene fra 2015 som førende for definisjonen for begrepet rettferdig omstilling i FN-systemet og i internasjonale prosesser.  

Hvordan arbeider LO for en rettferdig omstilling?  

LO arbeider for en rettferdig omstilling på flere nivåer.  

På et internasjonalt nivå sender LO en delegasjon til klimaforhandlingene hvert år, og samarbeider med internasjonal fagbevegelse for å sørge for at referanser til grunnleggende arbeidstakerrettigheter og menneskerettigheter, og rettferdig omstilling blir inkludert i avtaletekster. Disse avtaletekstene er rettslig bindene, og har konsekvenser for nasjonal politikk for klima og miljø, og for omstillinger i arbeidslivet.  

LO bruker trepartssamarbeidet aktivt for å sørge for en rettferdig omstilling i arbeidslivet i Norge. LO sitter i det Nasjonale rådet for rettferdig omstilling i arbeidslivet, som består av partene i arbeidslivet og er ledet av Klima- og miljøministeren. Flere av LO-forbundene er også med i Klimapartnerskapene, hvor partene i arbeidslivet sammen skal finne løsninger for utslippskutt og fremme sirkulærøkonomi i ulike sektorer.  

Partssamarbeidet på arbeidsplassene er avgjørende for å sikre en rettferdig omstilling. Tillitsvalgte på arbeidsplassene har en viktig rolle i å representere arbeidstakeres interesser i, og være en pådriver for grønne omstillinger på arbeidsplassen.   

Flere ressurser for rettferdig omstilling:  

En praktisk guide for fagforeninger for rettferdig omstillinger, av IndustriAll Global Union: 

LO og NHOs rapport om kompetansebehov for grønn omstilling.