Regjeringen fører en politikk for økte forskjeller - LO

Landsorganisasjonen i Norge

Norsk økonomi
- Vi trenger en ny politikk – og vi trenger nye politikere med evne til å både fordele bedre og regulere mer rettferdig – slik at alle får muligheter; ikke bare de rikeste, skriver LO-sekretær Are Tomasgard i Agenda Magasin

Regjeringen fører en politikk for økte forskjeller

- Stortingsflertallet fører en politikk hvor skattene reduseres, men avgiftene øker. Dette innebærer at progressiviteten i skattesystemet svekkes. Konsekvensen er at forskjellene øker, skriver LO-sekretær Are Tomasgard i Agenda Magasin 9. mai.

Innlegge sto på trykk i Agenda Magasin 9. mai. Les det i sin helhet her.

Regjeringen fører en politikk for økte forskjeller


Stortingsflertallet fører en politikk hvor skattene reduseres, men avgiftene øker. Dette innebærer at progressiviteten i skattesystemet svekkes. Konsekvensen er at forskjellene øker.

De som har mye skal få mer…

Stortingsflertallet bestående av Høyre, Frp, Venstre og KrF har redusert samlede skatter og avgifter med om lag 25 milliarder kroner etter 2013. De har redusert inntektsskatten, formuesskatten og selskapsskatten. I tillegg har de fjernet arveavgiften.

Dette høres kanskje bra ut, men hvem er skattekutt bra for? De rikeste har fått de største kuttene.

I et progressivt skattesystem som det den norske velferdsmodellen bygger på, betaler personer med høy inntekt en større andel av inntekten i skatt enn personer med lav inntekt. Grovt sagt kan vi si modellen bygger på prinsippet «betal etter evne og få etter behov».

Når skattene kuttes for de med høy skatteevne, vil dette samtidig svekke evnen til å dekke tilbudene til de som har behov for ressurskrevende tilbud. For eksempel barnefamilier, syke eller ressurssvake. Slik sett blir virkningen av skattekuttene dobbelt negativt for fordelingsprofilen i samfunnet.

I det lange løp taper vi alle. I «Why Less Inequality Benefits All» (OECD 2015), hvor OECD analyserer sammenhengen mellom ulikhet og økonomisk vekst, kommer det fram at økt ulikhet bidrar til lavere økonomisk vekst. Og at lavere økonomisk vekst fører til mindre velstand å fordele.

Villet skjevfordeling

Det var hovedsakelig de to første årene med borgerlig regjering at fordelingsprofilen ble klart svekket. Men budsjettene for 2016, 2017 eller 2018 rettet ikke opp i den dårlige fordelingsprofil fra de tidligere budsjettene.

I stedet for å kutte skattene, kunne regjeringen ha valgt å bedre offentlig velferdstjenester. De kunne valgt å få flere ansatte i barnehager, bedre eldreomsorg eller flere lærere i skolen.

Regjeringen kunne unngått å kutte ytelsene til arbeidsløse. Gjennom disse kuttene har regjeringen fratatt arbeidsledige 1 milliard kroner ved at feriepenger på dagpenger er fjernet. De kunne latt være å kutte i barnetillegget for uføre

Eller regjeringen kunne valgt å øke fagforeningsfradraget som reelt sett har falt siden 2013. Når beløpsgrenser holdes nominelt uendret, reduseres realverdien av fradraget.

Ved å ikke opprettholde fagforeningsfradraget, svekker regjeringen år for år målsettingen om et godt organisert arbeidsliv.

Høy organisasjonsgrad henger sammen med høy sysselsetting. Høy sysselsetting henger sammen med lav ulikhet. Vi vet for eksempel at små lønnsforskjeller gjør det attraktivt for bedrifter å investere i ansattes kompetanse. En politikk som sikrer høy sysselsetting og en progressiv skatte- og avgiftspolitikk, vil bidra til å redusere forskjellene i samfunnet, mens en politikk som undergraver det organiserte arbeidslivet og samtidig vanner ut progressiviteten i skatte- og avgiftspolitikken, vil virke stikk motsatt – og forskjellene vil øke.

Avgiftsøkninger gir ytterligere skjevfordeling

Samtidig som regjeringen har valgt å kutte i skattene og velferdsordningene, har de økt avgiftene.

Merverdiavgift, egenandel for fysioterapi for kronisk syke, el-avgift, CO2-avgift, flyseteavgift, sukkeravgift, bompenger, dokumentavgift osv. Høyre, Frp, Venstre og KrF har økt de fleste egenandeler og avgifter betydelig, og har i tillegg innført nye avgifter.

De samlede avgiftsøkningene under Erna Solberg sin regjering, har vært på om lag fem milliarder kroner.

Noen av avgiftene påvirker forbruk eller atferd. For eksempel miljøavgifter og avgifter på alkohol og tobakk. Slike avgifter skal finansiere offentlige utgifter, men brukes også som virkemiddel for å prise samfunnsøkonomiske kostnader ved bruk av helse- og miljøskadelige produkter og/eller for å påvirke adferden til forbrukerne i ønsket retning.

Prinsippet om at «forurenser skal betale» ligger gjerne til grunn, og blir hyppig brukt som et argument.

Andre avgifter har kun som formål å skaffe staten inntekter, for eksempel dokumentavgiften på omsetning av fast eiendom. Noen avgifter blir definert som miljøavgifter, men den miljømessige effekten er gjerne lav. Flyseteavgiften som ble innført en sen nattestime i forbindelse med forhandlingene om statsbudsjettet for 2016, er kanskje en slik avgift. Den ble i realiteten innført for å saldere statsbudsjettet, men fremstilles som en miljøavgift. Vi kunne diskutert troverdigheten i argumentasjonen for økningen i flere av avgiftene, men det er ikke hovedpoenget her.

Mer til den økonomiske eliten og mindre til alle andre

Hovedpoenget er at personer med lavere inntekter har større avgiftsbelastning enn personer med høye inntekter. Dess større inntektsforskjell, dess skjevere blir avgiftsbelastningen.

Uavhengig av hvor velmenende og målrettede avgiftene måtte være, så har de som konsekvens at de svekker progressiviteten i skatte- og avgiftssystemet.

Realiteten er at for en person med høy bruttoinntekt vil avgiftene utgjøre en mindre andel av bruttoinntekten enn for en person med lav bruttoinntekt.

Vi trenger en ny politikk – og vi trenger nye politikere med evne til å både fordele bedre og regulere mer rettferdig – slik at alle får muligheter; ikke bare de rikeste.

LO-sekretær Are Tomasgard

 

Flere aktuelle saker

Se alle artikler