Landsorganisasjonen i Norge

Samhandlingsøkonomi

Globale giganter tar skatt og verdier

- Forbrukerne elsker smarte og billige apper. Dermed kan globale it-selskaper overta lokal verdiskaping og unngå skatt og fordeling, skriver Roger Bjørnstad, sjeføkonom i LO i Dagens Næringsliv.

Innlegget sto på trykk i Dagens Næringsliv 23. januar. Les innlegget i sin helhet her.

Globale giganter tar skatt og verdier


Forbrukerne elsker smarte og billige apper. Dermed kan globale it-selskaper overta lokal verdiskaping og unngå skatt og fordeling.

Med multinasjonale selskaper som leverer rene digitale formidlingstjenester, utfordres grunnleggende forutsetninger for organisering av økonomien, arbeidsmarkedet og potensielt også velferdsstaten. Delingsøkonomiutvalget vurderte konsekvensen av den nye plattformøkonomien. Det konkluderte med at dette foreløpig utgjør såpass liten del av verdiskapingen i Norge at det foreløpig ikke er nødvendig med spesielle tilpasninger i skjerpende retning.

En slik passivitet kan komme til å koste oss dyrt.

For å forstå trusselen, må vi se på plattformselskapenes forretningsmodell. Den går ut på å være bindeleddet mellom produsent og forbruker. «Eierskapet» over forbrukeren brukes til å bestemme hvilke leverandører som får lov til å levere varene og tjenestene, og til hvilke betingelser og til hvor høye gebyrer.

Dersom et selskap gjennom svært gode og brukervennlige apper, søkemotorer eller sosiale medieplattformer blir den som alle kundene forholder seg til, får det et monopol. Monopolet utnyttes ikke på tradisjonell måte til å heve prisen til kundene. Tvert imot. Kundene opplever teknologien som svært billig, nyttig og enkel og blir viktige ambassadører for teknologiselskapene. Dette er politisk verdifullt. Monopolet brukes heller til å presse leverandørenes marginer til et minimum.

På den måten kanaliseres verdiskapingen i verdikjeden fra produsentene av tjenestene og opp til plattformformidleren.

Det finnes mange eksempler på at globale it-selskaper er i ferd med å oppnå en svært sterk markedsposisjon i forbrukermarkedet, uten at de selv nødvendigvis produserer noen av varene eller tjenestene de formidler. Google, Facebook, Amazon, Apple og Microsoft er noen.

Forretningsmodellen er ikke ny og innebærer ikke nødvendigvis et samfunnsproblem. Den minner for eksempel om den som preger det norske dagligvaremarkedet. Der «eier» de tre store matvarekjedene kunderelasjonene gjennom sin markedsdominans. De gir lave priser og enkle løsninger til forbrukerne, og utnytter sin innkjøpsmakt til å presse frem lavere priser hos matvareleverandørene og grossistene.

En stor del av matvarebransjens samlede verdiskaping ligger i sluttleddet – hos dagligvarekjedene.

Forskjellen til internasjonale it-selskaper er imidlertid at når verdiskapingen likevel ligger i stedbundne norske selskaper, kan de skattlegges, og lønnsforhandlinger kan sikre at lønnstagerne får sin andel av verdiskapingen. Kostnadspresset de legger på underleverandører bidrar dessuten til å fremme effektivitet og produktivitet, uten at samfunnet taper verdiskaping samlet sett. Tvert om øker det samlet verdiskaping, da det frigjør ressurser til å produsere noe annet.

Det hadde vært et større problem med markedsdominansen til dagligvarekjedene i Norge dersom de hadde flyttet verdiskapingen fra høyt beskattede næringer og velorganiserte deler av arbeidslivet, til svakt beskattede og svakt organiserte deler. Vi hadde likevel hatt makt til å gjøre noe med dette ved å styrke vårt eget skattesystem og arbeidslivsorganisering.

Den makten har vi ikke over de globale it-selskapene. Ved å utnytte produsentenes behov for å nå forbrukerne, kan de overta verdiskaping fra norske leverandører av alt fra taxitjenester (Uber), overnattingstjenester (Airbnb), mediatjenester (Facebook) og annonseringstjenester (Google). Inntektene overføres gjerne til deres selskaper i skatteparadis.

Da skjer ikke verdiskapingen lenger i Norge, selv om tjenestene fortsatt produseres i Norge. Dermed kan vi heller ikke skattlegge verdiskapingen, og norske arbeidstagere kan ikke forhandle om å få sin del av den.

I fremtiden kan svært mye av det vi kjøper tenkes å bli formidlet gjennom plattformene til globale it-selskaper. For eksempel banktjenester, helsetjenester eller advokattjenester.

Makten til å presse marginene hos sine underleverandører kan gå svært langt. Den stopper ikke nødvendigvis med bare å ta ut et effektiviseringspotensiale. Den kan fortsette til den også har utarmet lokale lønns- og arbeidsvilkår. Svake deler av arbeidsmarkedet blir enda svakere. Lønnsforskjellene blir større. Sosial dumping og arbeidslivskriminalitet vil bre seg. Fremtidig yrkestilknytning blir i større grad gjennom midlertidighet eller som selvstendig næringsdrivende uten trygghet.

Globale plattformformidlere fraskriver seg i stort monn arbeidsgiveransvaret, skatter og avgifter. Aktørene i delingsøkonomien blir ansett som selvstendige kontraktører og ansvarlige for å rapportere sin egen inntekt.

Plattformleverandørene hevder at de ikke er arbeidsgiver og betaler ikke arbeidsgiveravgift. De skyver alt ansvaret over på produsentene av tjenestene.

Plattformleverandørene sitter igjen med profitten når både moms, arbeidsgiveravgift og skatt på arbeid er borte. Dette er også de tre største inntektspostene på statsbudsjettet, og utgjør nesten 60 prosent av de totale inntektene fra skatter og avgifter i Norge.

Globale teknologileverandører til forbrukermarkedet gir oss enkle og billige løsninger. Det er en gevinst vi skal være villige til å betale dem for. Men forbrukermakten de oppnår, må vi unngå. Det gir store samfunnstap som rammer alle – til syvende og sist også forbrukerne selv.

Det haster med å få på plass et lovverk. EU har for eksempel slått fast Uber ikke er et teknologiselskap, men et transportselskap med alt ansvar som følger av det. Ett skritt i riktig retning.

Roger Bjørnstad, sjeføkonom i LO

Flere aktuelle saker

Se alle artikler