Landsorganisasjonen i Norge

Arbeidsrett

Streik og arbeidskamp

- Når ILO i år fyller 100 år, er det på tide å gjøre opp status for streikerettens juridiske forutsetninger, skriver Atle Sønsteli Johansen, leder av LOs juridiske avdeling i dagens Klassekampen.

Kronikken sto på trykk i Klassekampen 7. januar. Les den i sin helhet her.

Streik og arbeidskamp

Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK), som ble vedtatt av Europarådet i 1950, verner i artikkel 11 faglige rettigheter: «Enhver har rett til fritt å delta i fredelige forsamlinger og til frihet til forening med andre, herunder rett til å danne og slutte seg til fagforeninger for å verne sine interesser». Etter sin ordlyd beskytter konvensjonen retten til å være fagorganisert. Den Europeiske Menneskerettsdomstol (EMD) har – ved en utvidende fortolkning av konvensjonen – i en serie dommer fastslått at EMK også beskytter sentrale elementer for fagforeninger: Retten til å forhandle (Demir), retten til å delta i politiske aksjoner (Enerji), og adgangen til streik ved interessekonflikter (blant annet RTM og Ognevenko), herunder arbeidsnedleggelse og bruk av sympatiaksjoner ved etablering eller revisjon av tariffavtaler. Med dommene er grunnleggende faglige rettigheter løftet opp som en sentral del av de europeiske menneskerettigheter.

Når det gjelder innholdet og rekkevidden av de faglige rettighetene EMK verner, sier EMD at den bygger på og henter betydelig inspirasjon fra Den internasjonale arbeidsorganisasjonens (ILO) konvensjoner, og ILOs praksis. ILO-retten hadde forut for dommene fra EMD anerkjent at adgangen til arbeidskamp er beskyttet av ILOs kjernekonvensjoner. Det sammenfallet mellom EMK og ILOs kjernekonvensjoner som EMD gir uttrykk for betyr ikke nødvendigvis at vernet EMK og ILO gir faglige rettigheter i alle sammenhenger er helt identisk. Praksis fra ILOs tilsynsorganer er omfattende, med en hel katalog av ulike situasjoner, mens praksis fra EMD er mer mager og under utvikling. Den siste dommen fra EMD (Ognevenko) fra november 2018 bekrefter at domstolen har en klar retning og legger stor, eller avgjørende, vekt på å harmonisere innholdet og forståelsen av EMK og ILO-konvensjonene. Det er likevel noen forskjeller i konvensjonstekstene som kan tenkes å ha betydning. I EMK er det en åpning for å gjøre nasjonale inngrep i streikeretten hvis det er «nødvendig i et demokratisk samfunn». Dette er et meget strengt vilkår som setter klare begrensninger på nasjonale myndigheter, men tilsvarende unntak kan ikke leses direkte ut av ILO-konvensjonene. I seg selv kan dette, i hvert fall teoretisk, tilsi at ILO-konvensjonene kan gi et noe sterkere vern for streik og arbeidskamp enn det som følger av EMK.

Det er diskutert om EU/EØS-retten har svakere vern for faglige rettigheter enn det som følger av forpliktelsene i EMK. Dette vil i så fall være problematisk i og med at alle medlemsland på EU/EØS-området er bundet av EMK. Det er særlig dommene fra «Laval-kvartetten» fra 2004, hvor blant annet en svensk sympatistreik mot et latvisk selskap ble kjent ulovlig, som trekkes frem. I den norske diskusjonen er Holship-saken, som gjaldt boikott fra havnearbeidere mot en bedrift i Drammen som hadde tariffavtale med et annet LO-forbund, brukt som eksempel. LO har klaget Holship-saken inn for EMD, og hvis saken slipper inn kan den gi ny innsikt i hvilke nyanser det eventuelt er mellom EU/EØS-retten og EMK på dette området. I påvente av en slik avklaring må det understrekes at det følger av Grunnloven, og Høyesteretts dom i Holship-saken, at EØS-avtalen må settes til side hvis avtalen på noe punkt strider mot organisasjonsretten slik den er vernet i Grunnloven, og grunnlovsvernet bygger på, og er tungt inspirert av det samme vernet som organisasjonsretten har i EMK.

Debatten om det er iboende og uforenelige forskjeller mellom EMK og EU/EØS-retten når det gjelder faglige rettigheter, er til dels slagordpreget; typisk sies at «EU/EØS krever at faglige rettigheter må underordnes de fire friheter og markedsliberalismen». I forbindelse med markeringen av at ILO fyller 100 år i 2019 vil LO i morgen (8. januar) publisere en utredning fra professor Finn Arnesen og førsteamanuensis Hilde Ellingsen ved Senter for europarett, Universitetet i Oslo. Denne utredningen går grundig inn i spørsmålene og viser at det har skjedd en rettsutvikling på EU/EØS-området, og i EMDs praksis, etter dommene i «Laval-kvartetten». Den juridiske utredning viser at EU/EØS-retten anerkjenner og verner faglige rettigheter på lik linje med EMK, og det er vanskelig å fastslå at det er konkrete forskjeller i vernet for faglige rettigheter i EMK og EU/EØS-retten.

Den rettsutviklingen som har funnet sted betyr at faglige rettigheter har et «dobbelt skrog». For deler av europeisk fagbevegelse som opplever at nasjonale myndigheter har en sviktende oppfølging av forpliktelsene i EMK, er det en trygghet at de samme rettigheter er vernet i EU/EØS-retten. For nasjonale myndigheter er konsekvensene ved å bryte EU/EØS-retten vel så store som ved brudd på EMK, og håndhevingsmekanismene i EU/EØS-retten er mer effektive og bedre utbygget enn ved brudd på EMK.

Det er en vanlig oppfatning at Norge er «best i klassen» når det gjelder vern av faglige rettigheter, men i likhet med en rekke andre land har adgangen til streik vært politisk omstridt også her i landet. Ett av våre store nasjonale kompromisser er at det gjelder fredsplikt i tariffperioden. Det betyr blant annet at det gjelder begrensninger for arbeidskamp i tariffavtaleperioden. En aksjon kan bli kjent ulovlig – som brudd på den avtalte eller lovbestemte fredsplikt – hvis den berører de streikendes egne lønns- og arbeidsvilkår. Forbudet mot aksjoner vil da også gjelde deltakelse i politiske demonstrasjoner eller sympatiaksjoner til støtte for andre arbeidere som er i konflikt. Deltakelse i slike aksjoner vil etter sikker rettspraksis normalt medføre erstatningsansvar. Norsk rett inneholder også lovbestemte begrensninger for bruk av boikott som arbeidskamptiltak, og vår praksis med bruk av tvungen lønnsnemnd er i flere sammenhenger kritisert av ILO, sist i forbindelse med Industri Energis vaskeristreik i 2014. Norsk rett bygger på et dualistisk prinsipp; det vil si at konvensjoner som verner streikeretten ikke automatisk anses som norsk lov. Ved konflikt med nasjonale regler må konvensjonene vike for norsk lov, med mindre noe annet er særskilt bestemt i loven, noe Høyesteretts dom blant annet i den såkalte OFS-saken fra 2007 viser. En illustrasjon på at det gjenstår mye nasjonalt «opprydningsarbeid» er at ILOs kjernekonvensjoner ikke engang er del av vår nasjonale menneskerettslov. Dette hullet i lovgivningen har LO-kongressen stilt krav om å tette.

De som arbeider med internasjonale menneskerettigheter kan bekrefte at dette er et tidkrevende arbeid hvor det kreves tålmodighet for å oppnå resultater. Det tok for eksempel mer enn 50 år fra EMK ble vedtatt til domstolen fastslo at konvensjonen verner forhandlingsrett, adgang til streik og annen arbeidskamp. Men gevinsten ved slike gjennombrudd er at arbeidstakere ikke er like avhengige av hvilken retning den nasjonale politiske vind til enhver tid blåser. I Norge har det vært mye fokus på faglige rettigheter og EØS-avtalen. Det har i liten grad vært diskutert om frihandelsavtaler gir fagforeninger det samme vern som EU/EØS-retten, og i tida fremover er det grunn til å imøtese bidrag som kan opplyse denne debatten.

I påvente av slike undersøkelser er det nedslående å konstatere at eksempelvis WTO knapt har påbegynt arbeidet med å implementere sentrale arbeidslivsstandarder i sine avtaledokumenter.

Atle Sønsteli Johansen, leder av LOs juridiske avdeling

Flere aktuelle saker

Se alle artikler