Lave beredskapsambisjoner fra Solberg-regjeringen

Gå til hovedinnhold Gå til navigasjon

Lave beredskapsambisjoner fra Solberg-regjeringen

Den nye samfunnssikkerhetsmeldingen svarer ikke på utfordringene.

Hvert fjerde år legger regjeringen fram en samfunnssikkerhetsmelding til Stortinget. Disse skal blant annet, ifølge regjeringen, fastsette overordnede mål og tiltak for samfunnssikkerhetsarbeidet i et fireårsperspektiv. Dessverre har samfunnssikkerhetsmeldingen som regjeringen nå legger fram for stortinget lave ambisjoner for beredskapen vår.

Trusselbildet vi står overfor, blant annet knyttet til en mer ustabil geopolitisk situasjon, et økende antall naturhendelser som skred og flom og et nye digitale sårbarheter, tilsier at vi må styrke beredskapen. Våre forbund organiserer mange av de som i det daglige utgjør beredskapsapparatet, og vi er bekymret for at alvorlige hull vi ser i beredskapsapparatet gjør at vi ikke er godt nok rustet til å møte utfordringene.

Slik vi ser det er det to spor regjeringen burde fulgt for bedre beredskap. Styrking av samvirke i beredskapen og styrking av den desentraliserte beredskapen.

Det første gjelder et hovedpoeng fra 22. juli-kommisjonen – at ressursene «ikke fant hverandre» denne fatale dagen. Det er vedvarende problemer med silotenkning og samvirke som skurrer. Samarbeidet mellom beredskapsaktørene er for svakt. Forskningen på oppfølgingen av 22. juli konkluderer tydelig at dette problemet ikke er løst av regjeringen. Det er tvingende nødvendig med en storsatsing på øvelser. Det øves alt for lite, og øvelsene er i for liten skala. Bare når flere beredskapsaktører øver sammen, er det mulig å få samarbeid i ryggmargen. Regjeringen har heller ikke levert på anbefalingen om å etablere regionale opplærings- og treningsfasiliteter for bedre samvirke. Styringen på beredskapsområdet av omfattende og stadig mer detaljert mål- og resultatstyring. Det innebærer ikke bare at tid brukes på rapportering heller enn faktisk beredskapsarbeid, men også at det blir viktigere å rapportere oppover i egen silo om smale målkrav, mindre viktig med det helhetlige beredskapsarbeidet som er vanskelig å telle og målfeste. I tillegg er vi bekymret over konsekvensene av et utviklingstrekk i offentlig sektor hvor helhetlige virksomheter splittes opp og/eller privatiseres. Oppsplitting skaper mer komplekse organisasjoner, bryter opp relasjoner bygd opp over tid, og gjør det enda mer krevende å løse utfordringene vi her beskriver. Konkurranseutsettingen av drift, vedlikehold og beredskap innen jernbanen og av luftambulansen i nord er nærliggende eksempler.

For det andre mangler det en erkjennelse om at den totalberedskapen ikke er sterkere enn det svakeste leddet. Vi er bekymret for den lokale beredskapskapasiteten og evnen til å møte krisene der de skjer. Det er flere årsaker til dette. Flere deler av offentlig sektor blir sentralisert. Sentraliseringen av politiet har gjort at avstanden til politiet er større enn før, at politiets forebyggende arbeid svekkes, mens brannvesenet stadig oftere er først på stedet når nødetatene varsles. Kommunene har fått et overordnet ansvar for beredskap helt opp til de aller største krisene, uten at dette har blitt fulgt med økte midler. Vi ser i dag at mange av kommunene våre bryter med minimumskravene fra beredskapsmyndighetene. Økonomien er svært stram i kommunesektoren og kvaliteten og systematikken på beredskapsarbeidet blir ikke god nok. 8 av 10 kommuner opplevde en nedgang i de frie inntektene i 2020. I sivilforsvaret, som har det overordnede ansvaret for sivil beskyttelse og som er en viktig lokal forsterkingsressurs, er tilstanden på utstyr og trening alarmerende dårlig. Samtidig har regjeringen hvert år gitt ostehøvelkutt i budsjettene til alle statlige beredskapsaktører. I FHI har regjeringens kutt ført til kutt i smittevernarbeidet i årene fram mot 2020. Kutt og bunnskrapte budsjetter i DSB har blant annet betydd redusert kontroll av kjemikalier som kan brukes til bomber. Innenfor beredskapssystemet er de ulike aktørene avhengig av å kunne støtte seg på hverandre, men vi frykter konsekvensene av en slik forventning når det er alvorlige hull i den andre enden.

Norge trenger et helhetlig beredskapsløft for hele kjeden fra forebygging til håndtering, gjenoppretting etter krise og læring. Det gir ikke samfunnssikkerhetsmeldingen. Det er knapt nye tiltak i meldingen. Det vesentligste er et ikke-utredet forslag om å avvikle ordningen med tilfluktsrom og en presisering av det såkalte ansvarsprinsippet, med uklare konsekvenser.

Fordi vi forrige statsbudsjett bare så spredte initiativer på beredskap – som en ny redningsskøyte i Finnmark og midler til skred på Svalbard – hadde vi forventninger til at en ny samfunnssikkerhetsmelding ville varsle et taktskifte. At det ikke kommer vitner om en regjering som ikke har ambisjoner om et løft for beredskapen. Det er bekymringsfullt.

Et samfunn med små forskjeller og høy tillit gjør at vi stiller opp for hverandre når krisen rammer og at vi stoler på myndighetsråd. Men vi trenger også et beredskapsapparat som er rustet til å møte utfordringene som kommer.

Frokostmøte Agendamorgen: Når krisene rammer

Kontakt