Enkelte etterlater større tomrom enn andre. LO – og landet – har mistet en av de største, og beste. Hans Christian var rett og slett en ualminnelig bra fyr, en man raskt fikk respekt for, og ble glad i. Ryddig, skikkelig og saklig. En som lyttet og forholdt seg til motpartens argumenter før han svarte. Samtidig en som ikke etterlot noen tvil om hva han mente eller hvilken side han sto på. Noen ganger så tydelig at man uvegerlig rettet ryggen. Men ofte etterfulgt av den treffsikre replikken, det varme smilet og den inkluderende tonen. I timelange møter på odde tidspunkter med mye på spill er også dét en helt nødvendig egenskap. Løsninger finnes lettere der gjensidig tillit rår. Litt av Hans Christians tillit til meg kom da han skjønte at vi likte den samme musikken. "Nå steg du noen hakk i min aktelse", som han sa. Men neste gang Dweezil eventuelt spiller i byen, vet jeg at jeg vil se forgjeves etter den på alle måter ruvende skikkelsen. På samme måte som vi kommer til å kjenne inderlig godt på et rungende fravær i de forhandlingsmøtene vi snart skal inn i. Det er fortsatt uvirkelig, og det er sabla trist.

Øystein Dørum, sjeføkonom i NHO