Ukas tillitsvalgt

Gå til hovedinnhold Gå til navigasjon

- Ønsker at klubbene bruker mer tid til foreningsarbeid

LO Viken Oslo fortsetter fokuset på de tillitsvalgte som er ryggraden i fagbevegelsen, samt LO-fellesskapets viktigste resurs og medlemsfordel. Vi vil i 2020 presentere intervju med en utvalgt tillitsvalgt hver uke. Ukens tillitsvalgt er: Magne Glimdal fra Oslo.

Sist oppdatert:

Fakta: 

Navn: Magne Glimdal

Alder: 60 år

Sivilstatus: Samboer

Barn 1 + 1 barnebarn

Bosted: Maridalen, Oslo

Fagforbund: Fellesforbundet

Arbeid/Tillitsverv: Leder for Fellesforbundet avd 1

Fritidsinteresser: Ute i skog og mark

 

- Vi har mange små klubber i vår forening, med et snitt på 7-10 medlemmer. Dessverre ser ikke alle viktigheten i å drive aktivt klubbarbeid, sier Magne Glimdal.

 

- En av årsakene, er at bedriftene ikke gir de organiserte nok tid til klubbvirksomhet. Men jeg ser også litt for ofte at ansatte i disse bedriftene ikke ser viktigheten av det. I hvert fall ikke før de selv står midt i konfliktene. Da må vi ut for å bidra, og ofte må vi starte med blanke ark.

- Det er viktig å organisere seg, ellers må man stå med lua i hånda når bedriften varsler endringer, minner han om.

 

Stor aktivitet

Magne er leder for Fellesforbundet avdeling 1 Oslo – Akershus, som er en «samleavdeling» som organiserer medlemmer i mange ulike bransjer. Her er det medlemmer i industrien, bilbransjen, naturbruk, tannteknikere, asfalt- og veivedlikehold, varig tilrettelagt arbeid, arbeidsmarkedsbedrifter og folkemuseet i hele Oslo og Akershus. I tillegg har de medlemmer i byggeindustrien og tømrere, rørleggere og andre fag som jobber på byggeplasser på Romerike og i Follo.

Foreningen har kontor i Nannestadgata 2b i Lillestrøm, har fem ansatte og tilbyr rådgivning, veiledning og hjelp både på telefon/internett, ved besøk i bedriftene og tar også imot besøk i egne lokaler.

Avdelingen arrangerer kurs og opplæring for tillitsvalgte, samt andre aktiviteter som konferanser med aktuelle temaer. De ansatte er ofte med på medlemsmøter og årsmøter på våre medlemsbedrifter, og holder også en del informasjonsmøter for nye medlemmer, og de som vurderer medlemskap.

- Jo, det er nok å ta seg til i hverdagen, sier Magne – som imidlertid har hjemmekontor i skrivende stund som følge av koronautbruddet.

 

Fra Maridalen

Magne vokste opp i Maridalen (kun noen kilometer fra der han er bosatt i dag) sammen med en to år yngre søster. Han var imidlertid kun tre og et halvt år gammel da faren døde, og minnes en god, men økonomisk trang oppvekst.

- Mamma gjorde så godt hun kunne for å forsørge oss og følge oss opp. Jeg kan ikke huske jeg savnet noe, eller at vi gikk sultne til sengs, til tross for trange kår.

- Men når det er sagt, kan jeg av en eller annen grunn ikke fordra grøt i dag, og heller ikke lungemos eller blodpudding. Ellers er jeg altetende. Så det er vel sannsynlig at vi ble fôret

opp med den type mat under oppveksten, sier han og humrer lunt i barten.

Moderne slengbukser og «2002-bukser», slik mange av de andre barna på Kjelsås skole hadde, var det heller ikke rom for. Som regel sydde moren klær til barna. 

- Kjelsås var den gangen et «finere strøk» hvor det var bosatt mange familier med god inntekt. Men heldigvis var det også mange barn i klassen med foreldre som jobbet på spikerverket, slik at det ikke bare var jeg som ikke hadde muligheter til å følge motebildet til enhver tid. 

- Men det jevnet seg jo ut på mange andre områder. Selv om jeg bare kjøpte brukte sykler, mange av dem uten gir, måtte jeg holde tritt med de andre kompisene med sine moderne girsykler. Så det var egentlig ikke noe problem at det var et skille i kjøpekraften. Alle ble akseptert og var sammen om lek og aktiviteter.

- Men det første jeg gjorde da jeg ble konfirmert, var å kjøpe ny sykkel, legger han til.

 

Slet i norsk og engelsk

Moren var dansk, som skulle sette sitt preg på ungguttens skolearbeid både på Kjelsås barneskole og ungdomsskolen på Sandaker.

- Jeg slet veldig med norsk og engelsk. Noe av det skyldtes at jeg blandet inn noe av det danske språket. I tillegg har jeg alltid hatt problemer med å lese. Jeg må som regel lese langsomt og gjerne flere ganger før jeg får med meg alt. Så det har nok alltid ligget et snev av dysleksi der, selv om jeg aldri har blitt utredet for det. Jeg har klart meg greit uten en diagnose!

På fritiden ble det naturlig nok mye idrett på unggutten, som var innom fotball, orientering og terrengløp.

- Jeg deltok i et NM i orientering, men du trenger ikke være eliteutøver for det. Så jeg var nok ikke noe stort idrettstalent. Det viktigste for meg var samhørigheten og det å kunne være aktiv og holde seg i god form, resonnerer han.

Ellers handlet det om modelljernbane og elektronikk, og Magne skrudde fra hverandre mang en radio for å lære seg komponentenes betydning. Men også mekking av sykler og etter hvert mopeder var et viktig tidsfordriv, forteller han han.

 

Ville jobbe med hendene

- Jeg bestemte meg tidlig for at jeg skulle jobbe med hendene når det var tid for å velge yrkesretning.  Men da jeg forsto at det krevde skoler jeg trolig ikke ville mestre for å utdanne meg innen elktrofagene, falt valget på bilmekanikerlinjen på Sogn videregående skole.

Han fikk lærlingplass hos bilforhandleren Skotvedt Automobil på Rommen, og det var på den korte pendlerturen dit at han fikk interesse og kunnskap om fagforeningsarbeid.

- Jeg hadde en onkel som var ivrig medlem i Arbeiderpartiet, og vi møttes nesten daglig på stasjonen på Jernbanetorget. Derfra hadde vi følge på t-banen et stykke, på vei til hver vår jobb. Vi pratet om alt, og det var han som fikk meg interessert i poltikk og fagforeningsarbeid.

 

Ble raskt tillitsvalgt

Magne fikk fast jobb hos Skotvedt etter bestått fagprøve, og trivdes godt i faget. Å melde seg inn i fagforeningen, var en selvfølge for ham etter alle samtalene med onkelen.

Midt på 80-tallet ble han plasstillitsvalgt, og han minnes de var sju ansatte som delte litt på rollen som leder og nestleder.

Magne var en dyktig fagmann og midt på 90-tallet ble han benyttet av opplæringsnemda som sensor i bilmekanikerfaget. Det var det ikke alle som var like begeistret for på arbeidsplassen, men for ham ble det et svært nyttig, faglig påfyll.

- Ja, ikke minst måtte jeg lese meg opp på dieselmotorer som jeg hadde jobbet svært lite med.

Uviljen fra ledelsen var en årsak til at han begynte å se seg om etter en annen jobb, og fikk innpass hos Møller Bil på Ryen etter 20 år hos Skotvedt – kun avbrutt at ett års militærtjeneste.

Her møtte han en helt annen holdning til klubbarbeidet, og kun få måneder senere var han selv valgt inn som sekretær i det lokale klubbstyret.

- Jeg hadde jo med meg mye erfaring, så det var vel ikke unaturlig at jeg ble raskt engasjert i klubben. Jeg hadde aldri betenkeligheter med å bidra, da dette arbeidet handler om å kunne bidra til å forme egen arbeidsplass.

 

Inn i avdelingsstyret

Gjennom tillitsvervet hadde han en naturlig kontakt inn til avdelingsstyret, og i 1998 ble han valgt inn som vararepresentant. Der gikk han gradene til styremedlem, kasserer og nestleder – innen han ble leder i 2012. Men det var en tilfeldighet at han tok steget helt til topps, forteller han.

- Ja, hun som satt som leder ble sykmeldt sommeren 2011, og jeg ble umiddelbart «kastet til ulvene». Det ble en svært brå overgang med dialogmøter og andre bidrag ute i felten, men det var bare å lese seg opp så raskt som mulig og kaste seg ut i det. Og det gikk vel stort sett bra selv om jeg ideelt sett burde ha vært med litt lenger innen jeg påtok meg en slik oppgave.

Det gikk i hvert fall så bra at han ble valgt inn permanent i lederstolen for kommende periode under landsmøtet samme året,  da hans forgjenger hadde takket ja til jobb i forbundet. Siden har han vært frikjøpt i stillingen.

I fjor hadde han brukt opp permisjonstiden sin. Samtidig ble det vedtatt at lederen for avdelingen kunne velges for fire år.

- Det vil si at jeg er sikret jobb til jeg er 63 og et halvt år, så får jeg se hva jeg finner på etter det; om jeg velger å gå av med AFP eller ikke.

Han innser imidlertid at tiden har løpt fra ham i forhold til å skulle gå tilbake i arbeid som bilmekaniker.

- Ja, helt klart. Det har skjedd så store endringer, ikke minst med elektronikkens og elbilenes inntog, at jeg nærmest måtte ha lært meg faget på nytt. Men det toget – for ikke å si den bilen – har definitivt kjørt!   

Det hører også med til historien at Magne meldte seg ut av Arbeiderpartiet etter Acer-saken, og mener fortsatt partiet vingler for mye i sin politikk til at han vil melde seg inn igjen.

– AP er tradisjonelt det partiet som er nærmest for oss arbeidere, men i dag blir det styrt av for mange akademikere. De trenger flere med arbeiderbakgrunn, sier han – som alltid rett fra levra!

 

 

imagehu219.png

 

Magne har aldri angret på yrkesvalget sitt som bilmekaniker, men hadde tenkt nok annerledes om han rykket tilbake til start med den erfaringen livet har gitt ham. - Da ville jeg antageligvis ha valgt fysisk arbeid utendørs, kanskje som skogsarbeider. Jeg elsker å være ute i naturen og har heldigvis skogen som nærmeste nabo, sier han.

 

 

imagecmkdg.png

Den første tiden som tillitsvalgt hos Skotvold Automobil kunne han tidvis kjenne på ensomheten.

- Men etter hvert som jeg lærte meg spillet og ble trygg på min rolle, bedret det seg. Og jeg var bevisst på å bruke organisasjonen og folk rundt meg om det var noe jeg ikke var sikker på. Jeg har aldri angret på de valgene jeg tok, og som har ført meg dit jeg er i dag, sier han.