- Vi er så klare som vi kan få blitt!

Gå til hovedinnhold Gå til navigasjon

- Vi er så klare som vi kan få blitt!

Onsdag 24. juli går startskuddet for LOs sommerpatrulje i Buskerud, og Christine Knutsen gleder seg stort til å hive seg ut på nye utfordringer. Hun legger ikke skjul på at koronasituasjonen har ført til noen hindre og humper underveis i oppkjøringen, men det tidligere alpintalentet har som vanlig svingt seg elegant mellom dem. – Nå er vi klare, fastslår hun.

Fakta: 


Navn: Christine Knutsen (født Hansen Sørmo)

Alder: 32 år

Sivilstatus: Forlovet og samboer

Barn: 2 jenter

Bosted: Slemmestad

Arbeid: Faglig ungdomssekretær LO Viken Oslo - ved kontoret i Drammen

Aktuell: Leder av LOs sommerpatrulje i Buskerud

 

 

Christine Knutsen er faglig ungdomssekretær hos LO Viken Oslo og leder sin første sommerpatrulje:

- Selvfølgelig blir det LOs sommerpatrulje i år også. Det er jo det beste sommertegnet som finnes. Du tuller ikke med sommerpatruljen! konstaterer hun med et stor smil.

Slemmestad

Jeg treffer Christine en brennhet sommerdag i Slemmestad, hvor hun har funnet sitt paradis. Her er hun godt etablert med sin forlovede og samboer Jon-Anders Knutsen og deres to felles barn. Etter noen år i leilighet tett ved vannkanten, har de nylig kjøpt enebolig og er i full gang med restaurering.

- Jeg kan ikke tenke meg noe bedre sted å bo enn akkurat her. Vi har nærhet til både sjøen og marka, det er kort vei til både Oslo og Drammen. Alt til rette for et aktivt og godt liv, sier hun.

Nettopp aktivitet er et viktig stikkord  om vi skal bli litt bedre kjent med den faglige ungdomssekretæren ved Drammen-kontoret. Som dialekten raskt avslører, har hun sitt opphav lenger nord. Nærmere bestemt i Narvik, hvor hun vokste opp som den mellomste i en søskenflokk på tre.

- Jeg hadde ski på bena nesten før jeg kunne gå, og siden har fysisk aktivitet vært en stor del av meg.

Den aktive jenta var innom organisert idrett innen både turn, svømming, ballett og fotball i barne- og ungdomsårene. Men det var på nedoverski i Narvikfjellet som snart ble den naturlige boltreplassen, hvor hun elsket å suse ned de bratte hengene.

Og resultatene lot ikke vente på seg. Som representant for Narvik Slalåmklubb markerte hun seg både lokalt og i landsdelen som en av de beste i sin årsklasse.

- Jeg bestemte meg tidlig for å satse på en alpinkarriere. Det var dette jeg skulle leve av!

 

Flyttet til Drøbak

For å kunne følge drømmene, tok hun en stor og vanskelig avgjørelse i ung alder. Sommeren hun skulle begynne i 9. klasse på ungdomsskolen, brøt hun opp en trygg tilværelse i Narvik og flyttet til faren – som da hadde etablert seg i Drøbak etter at foreldrene skilte lag. Etter ungdomsskolen fikk hun innpass på alpinlinjen ved Dønski vgs. i Bærum, ikke minst takket være gode sportslige prestasjoner på CV-en, og flyttet på hybel.

- Her møtte jeg et godt og utviklende miljø, med gode trenerne. Det ga meg enda mer motivasjon og tro på at jeg skulle ta et steg videre mot toppen.

Det startet også bra, og Christine oppnådde flere gode plasseringer i store renn. Men samtidig begynte belastningsskadene i knærne å melde seg, og karrieren tok en brå og brutal slutt før den hadde kommet skikkelig i gang.

- Det var selvsagt veldig trist, men jeg hadde ikke noe valg. Risikoen var å ende i rullestol.

Hun var 19 år, og rykket plutselig tilbake til start.

- Jeg hadde ingen planer om veien videre, og jeg kjente litt på tomhetsfølelsen, sier hun ærlig.

Hun fikk etter hvert jobb i en klesbutikk, men gikk fort lei. Heller ikke ett års skolegang ved Handelshøyskolen BI innen økonomi ga særlig mening.

- Nei, det var liksom ikke helt meg. Jeg ville heller jobbe med mennesker enn tall.

 

Inn i helsevesenet

Christines mor er utdannet helsefagarbeider og tenkte at en jobb i helsevesenet kunne passe for henne også. Hun fikk innpass på et sykehjem med nulltimerskontrakt og vakter både tidlig og sent, men trivdes i jobben. Dermed hoppet hun på sykepleieutdanning, men heller ikke dette utdanningsløpet ble fullført. Etter det første skoleåret, tok nemlig livet igjen en ny vending.

Hun ble gravid.

Mannen i sitt liv hadde hun truffet for første gang i Fageråsen i Trysil i romjula 2011, og de ble snart et par. Juni 2013 flyttet de sammen i Odden Marina Boligsameie i Slemmestad, og året etter kom minstejenta til verden. Etter en tid som hjemmeværende mor, fortsatte hun som tilkallingsvakt og i ledige vikariater i helsesektoren. Inntil hun i 2017 hadde jobbet så mye og så lenge at hun hadde krav på fast ansettelse i daværende Røyken kommune.

- Jeg fikk 90 prosent stilling ved et sykehjem, og det var i denne perioden jeg første gang kom i kontakt med tillitsvervapparatet, forteller hun.

 

Ble ungdomstillitsvalgt

Plasstillitsvalgte fikk henne til å organisere seg, og bidro til å hjelpe henne med å bedre arbeidsvilkårene.

- Da forsto jeg virkelig hvor viktig jobb de gjør, og hvor viktig fagbevegelsen er. Hun oppfordret meg også å ta verv som ungdomstillitsvalgt i den lokale klubben, og som det ja-mennesket jeg alltid har vært, var svaret gitt!

Hun må ha gjort et godt inntrykk, for kun ett år senere ble hun forespurt om å ta lederjobben  i Fagforbundet Ung Buskerud – og grep selvsagt muligheten med begge hender.

- Det tilsa 50 prosent frikjøp fra jobben i kommunen, men jeg fikk ikke permisjon. I stedet fikk jeg klar beskjed om at jeg måtte si opp tilsvarende prosent på sykehjemmet.

Christine sa i stedet opp hele stillingen. 

«Det ordner seg for snille jenter», lyder et velkjent ordtak. Om det var fordi hun var snill, skal jeg la stå usagt, men i hvert fall fikk hun et 50 prosent vikariat i LO året etter. Der har hun vært siden, og har i dag et 100 prosent vikariat samme sted som i utgangspunktet løper ut desember.

Hun håper ordtaket fortsatt vil stå ved lag, for det er dette hun brenner for og det er dette hun vil jobbe med også i årene framover.

Det stadig voksende politiske engasjementet har også ført henne til en plass som vara i kommunestyret, nærmere bestemt i virksomheten Idrett og friluft under tjenesteområdet Medborgerskap.

- Helt klart min arena, fastslår hun.

 

Gleder seg til å komme i gang

Etter lang tids usikkerhet på grunn av koronasituasjonen, er det endelig klart for å gjennomføre årets sommerpatrulje i Buskerud. Denne gangen uten at de fysisk oppsøker arbeidsplassene og de ansatte.

- Vi har valgt kun å bruke telefonen, og ringer da først til bedriften og presenterer vårt ærende. Det blir jo selvsagt litt ekstra spennende å erfare hvordan vi blir mottatt i år, og vi vil sikkert møte på noen utfordringer. Det er nok lettere å skape tillit til de vi snakker med når vi er fysisk til stede, resonnerer hun.

- Men jeg har aldri opplevd at vi har blitt avvist av arbeidsgiverne, og har tro på at vi også på denne måten skal få en god dialog med både bedriftsledelsen og de ansatte.  Vi har i hvert fall forberedt oss godt.  

Christine understreker viktigheten i arbeidet, ved at de kan fange opp eventuelle uakseptable forhold på arbeidsplassen og fortelle ansatte om viktigheten i å være organisert.

- Vi snakker med alle, fra unge vikarer til seniorer. Selv de som har vært i bedriften i en mannsalder er ofte ikke er klar over hva de har krav på. Det kan handle om overtidslønn, pauser og skiftordninger.

- Hva er det aller viktigste å tenke på for en sommervikar eller en ung, nyansatt?

- Arbeidskontrakten! Den skal du ha i hånda før du starter i jobben, slik at du vet hvilke krav og forventninger som gjelder.

 

Tar saken videre

Som ny og uerfaren i jobben, er det naturlig nok ikke enkelt å gå til sjefen og forlange bedre vilkår. Derfor er det viktig å være organisert, slik at de har tillitsvalgte i ryggen som kan bistå, minner hun om.  

- Hva gjør dere om dere kommer over «slavekontrakter» i løpet av patruljen?

- I utgangspunktet tar vi kontakt med det aktuelle fagforbundet, som vil kunne ta saken videre. Er det helt horrible forhold, uavhengig av om de ansatte er organiserte eller ikke, varsler vi Arbeidstilsynet. Vi har klare rutiner på hvordan ulike situasjoner skal håndteres, sier 31-åringen som nå skal få sin ilddåp som leder av LOs sommerpatrulje i Buskerud.

- Jeg kjenner det kribler litt i kroppen. Men det er et godt tegn får å kunne prestere på topp. Vi er klare, sier den blide og aktive 32-åringen fra Slemmestad.

 

 

 

Christine har alltid vært et ja-menneske. Det har blant annet ført henne til vikarjobben som faglig ungdomssekretær i LO Buskerud. – Da jeg begynte å jobbe innen fagbevegelsen, falt alle brikkene på plass. Det er dette jeg brenner for, sier hun. Litt spent få dager før årets sommerpatrulje ruller i gang.

 

Christine 2.jpg

Rekrutteringen av deltagere til sommerpatruljen har vært vanskeligere enn noen gang. Det skyldes i stor grad usikkerheten rundt koronasituasjonen, og at flere fagforbund har ment at årets patrulje burde innstilles. – Heldigvis landet man på en enighet om at den skulle gjennomføres med en rekke smittevernstiltak, og vi har fått et bra team på plass, sier Christine.

 

 

Christine 3.jpg

 

Christine har selv deltatt på sommerpatruljer tre ganger tidligere, men dette er hennes debut som leder for dette tradisjonelle og viktige arrangementet. Og selv om det har vært noen humper under forberedelsene, gleder hun seg nå å komme i gang sammen med deltagerne.  

 

 

- Her i Slemmestad har vi funnet vårt paradis, hvor alt ligger til rette for god livskvalitet, sier Christine. Sommerferien legger imidlertid familien alltid nordover til Lofoten-traktene. – Min mor bor fortsatt i Narvik, og vi har alltid hatt et nært og godt forhold. Jeg har mye å takke henne for, som kjørte land og strand rundt på idrettsarrangementer med barna. 

 

Christine 5.jpg

Selv om drømmen om et liv som toppalpinist brast, er trening er fortsatt en viktig og stor del av livet  til Christine. – Jeg har nok i snitt minst fem økter ukentlig med ulike aktiviteter, sier den blide 32-åringen.

 

 

Tekst og foto: Tom Helgesen, Totalmedia.