test

I Storbritannia har man etter brexit en ny virkelighet hvor man har gjort seg av med millioner av «fremmedarbeidere» fra andre EU-land som nå har reist hjem fordi vilkårene for å få ny arbeids- og oppholdstillatelse er for kompliserte.

For Tyslands del er det i første rekke deler av tjenesteindustrien som ikke får tak i folk, eller rettere sagt de for ikke tak i alle de som måtte slutte under krisen. Hotell- og restaurantnæringen sammen med luftfartsbransjen permitterte eller sa opp folk i tusentalls da de ble tvunget til å lukke. Nå er de borte.

Nå hvor situasjonene er i ferd med å normalisere seg er det ikke like glamorøst å arbeide  ubekvemme skift og  helger for å sørge for at folk får mat og drikke eller en hotellseng å sove i. Flybransjen er også i ferd med å ta av igjen selv om stigningsgraden fortsatt er lav. Mange har benyttet anledningen til å skaffe seg en annen utdanning, mange innenfor helsesektoren selv om arbeidspresset der har vært særlig stort i en rekke land. Det har medført en mer sikker jobb i offentlig sektor som har bevist at der trenges det folk særlig når smitten er høy og pandemien raser. Andre er gått til mer eller mindre varig arbeidsledighet, mens andre er blitt uføre.

Løsningen på arbeidskraftproblemer er innlysende, men omstridt. Det er økt innvandring, men aller helst bare de med kvalifisert utdanning eller fagkompetanse. Storbritannia løser noe av sitt problem ved import fra gamle kolonier hvor mange behersker språket, engelsk og som britene la et utdanningsmessig grunnlag for i sin tid som tidlgere koloniherre.

Hong Kong er et eksempel  hvor lærere og helsepersonell  nå flykter til mer frihet enn de møtes med i Kina.

Løsningen i Tyskland er blitt attraktive frynsegoder på toppen av økt lønn. Tyske lønninger økte mindre enn sine naboland den første delen av tusenårsskiftet og tysk industri fikk kraftig forbedret sin konkurranseevne. Det var ikke langt å kunne kalle det en form for nasjonal lønnsdumping. Men nå øker prisene, mer enn dagens tyskere kan huske og lønnskravene står i stil. Fem prosent antydes som en rimelig ramme ved årets oppgjør som alltid gjennomføres forbundsvist og delstatsvis. Først ut er som i Norge, frontfaget, i form av det tyske Metallarbeiderforbundet, tett fulgt av Kjemisk forbund og til slutt offentlig sektors servicefunksjoner i Ver.di

Men i mellomtiden kommer det andre frynsegoder på bordet, gratis kort til trimsenter, gunstige lunsjkuponger, bedre kantinemat, hjemmekontor etter eget ønske og også ekstra feriedager kan trille ut fra arbeidsgivere som ikke vil miste sine ansatte.

Det er blitt arbeidstakers marked etter mange år på «vann og brød».

Et annet tiltak er å tilby etterutdanning og bedre karrieremuligheter. Hjemmekontor har redusert behovet for jobbreiser, et tilbud som videreføres direkte som et gode slik at man får mer tid med familien.

Utviklingen er dens samme i USA hvor man ikke får tak i folk. Likeledes utrykker NHO samme bekymring i Norge uten at åpner opp for noen lønnsfest.

Kilde: The Economist.