Streiken som endret Sverige

Gå til hovedinnhold Gå til navigasjon
Gruvearbeiderne i Kiruna snudde ryggen til eget forbund, LO og arbeidsgiveren

Kiruna: Streiken som endret Sverige

Den 4. februar 1970 ble gruvearbeiderstreiken i Kiruna i Nord Sverige avblåst. Det kunne se ut som om de streikende ga opp. På en måte gjorde de det, men deres nesten to måneder lange streik skulle komme til å endre Sverige, den gamle autoritære svenske modellen og legge grunnlaget for den arbeidslivsmodellen vi ser i dag.

Det var en "villkattstreik" uten støtte fra det mektige svenske gruvearbeiderforbundet eller Landsorganisasjonen i Sverige. Den sosialdemokratiske regjeringen så med misnøye på at ansatte gikk til streik i det statlige LKAB. "Uhørt", var det rett og slett å gjøre slikt i det perfekte svenske "Folkhemmet".

Men "Folkhemmet" var ikke perfekt. Fagbevegelsen hadde vært for lenge opptatt av det Torbjørn Berntsen en gang omtalte som " det er ikke nok å slåss for lengre brød og kortere arbeidstid". I denne kampen var hensynet til mennesket forsvunnet. Det var det Kiruna-streiken dreide seg om, medbestemmelse, arbeidsrutiner, selvrespekt og menneskeverd, og selvsagt bedre lønn.  Fastlåste produksjonsmetoder innført fra den amerikanske forsvarsindustrien passet ikke lenger på vanlige arbeidsfolk som følte seg ufrie. De ville noe mer.

Virkningene var store også utenfor Sveriges grenser. I Norge fikk man økt oppmerksomhet på det indre miljøet, arbeidsmiljøet og man begynte å snakke om psykisk arbeidsmiljø, ikke bare det fysiske som støy og ulykkesrisiko.

Ikke minst kom Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund til å spille en avgjørende rolle. På deres landsmøte i 1974 lanserte man kampanjen "Miljø i Metall". Det skulle senere ende opp med den nye arbeidsmiljøloven som Torbjørn Berntsen fikk farskapsansvaret for da den ble banket igjennom i Stortinget i 1977.

 

Streik før julestria

 

Men det hele startet før jul i 1969 den 9. desember. Det skjedde i Leveäniemi-gruven i Svappavaara og det var 29 grader kaldt utendørs. 35 gruveslusker stemplet inn som vanlig, tok heisen ned hundretalls meter i mørket og satte seg. Disse tente gnisten til det som som skulle bli den største svenske arbeidskonflikten siden den andre verdenskrig.

Reino Viktor Niemi var 24 år den gangen og hadde gått på ski til jobben som vanlig fordi offentlig transport fantes ikke. Han er en av de få som lever i dag og som deltok.

-Vi ble sett på som dyr (buskap) og ikke som mennesker, sier han  i dag til den svenske tidsskriftet Arbetet.

Streiken ble erklært ulovlig. Den var i strid med "fredsplikten" som gjaldt i avtaleperiodens lengde. To dager senere spredte streiken seg til Kiruna og verdens største jernmalmgruve og Malmberget. 5000 menn, nesten bare menn, streiket mot overmakten.

Walter Korpi har forsket på arbeidskonflikter og betegner streiken som et vendepunkt på nivå med utbruddet av krig i 1939. (som Sverige forøvrig ikke deltok i).

LKAB selskapet var blitt statlig på 1960-tallet og direktøren het Arne Lundberg og var tidligere statssekretær i den sosialdemokratiske regjeringen. Han satt trygt og varmt på hovedkontoret som lå i Stockholm.

Gruvearbeiderne var mer radikale av seg enn mange sosialdemokrater. Mange hadde stemt på kommunistpartiet. Kravet deres var 40 øre mer i timen, men det var bare en del. Kritikken var rettet mot akkordsystemet som var amerikansk og het UMS, Universal Maintenance Standards.  Forkortelsen ble imidlertid til "Utan Mat i Skåpet" eller "Ultra Moderne Slaveri". Alt skulle måles og gjøres raskere for å få utbetalt full lønn. Toalettbesøk måtte registreres og det var spiker i toalettsetene slik at ingen kunne sitte der mer enn nødvendig, sier  Reino Niemi 50 år etter.

Sympati fra nær og fjern

Streiken ble møtt med sympati og fire millioner kroner ble samlet inn i streikestøtte, hvorav mange var norske. 64 prosent av den svenske befolkningen støttet streiken og 80 prosent mente at kravene var rimelige. LKAB, som tapte 120000 tonn jernmalm til en verdi av 75 millioner kroner per DAG, nektet å ha noe med streikekomiteen å gjøre. Streikekomiteen ville ikke akseptere sentrale forhandlinger med sikte å finne en løsning. Streiken varte gjennom jula, som ble annerledes enn vanlig.  Men streiken tærte på krefter, humøret og ikke minst på lommeboka. Utpå nyåret stemte streikekomiteen  over å gå tilbake til jobben eller fortsette.

Utfallet ble 12-12.

Lederen Ture Rantatalos stemme avgjør. Han stemmer for at de går tilbake. Det var en tung og følelsesladet avgjørelse.

 

Men det ble enighet senere som medførte lønnsøkninger på 14 prosent. Akkordsystemet ble skrotet og man fikk fast månedslønn og produktiviteten holdt seg. LKAB meldte seg ut av den svenske arbeidsgiverforeningen og flyttet senere hovedkontoret til Kiruna.

Spiren til den nye svenske arbeidslivsmodellen hadde våknet. Det medførte etter hvert Medbestemmelsesloven, MBL og Loven om ansettelsesbeskyttelse, LAS, og senere forslaget om lønnstakerfond som ikke ble slik man hadde håpet.

Også i Norge ble det endringer-Miljø i Metall

 

I Norge ble arbeidsmiljøloven kjempet igjennom i 1977. Jern og Metall fikk gjennomslag for at fastlønnssystemer for arbeidere skulle være normen i stedet for akkordlønn basert på tidsstudier. Lov om bedriftsdemokrati var også en reform som ble kjempet igjennom mot arbeidsgivernes ønsker,- den gang.

Sånn sett kan man si at streiken var vellykket, selv om det kunne fortone seg annerledes den  4. februar 1970 da man gikk tilbake og ned i de dype og mørke gruvesjaktene hvor alt hadde stått stille.

57 dager var etterkrigsrekord i Sverige for antall streikedager.

I dag er Kiruna fortsatt verdens største produsent av jernmalm, og mellomtiden har hele byen blitt flyttet for å få tilgang til nye malmganger. Men Kiruna-streiken glemmes aldri. (kas)

Slik ser det ut i dag.