Går det i retning av en "fish&chips-avtale" mellom Norge og Storbritannia? Mange i norsk landbruk frykter at norsk sjømateksportinteresser vil kunne trumfe norske landsbruksimportinteresser. I den avtalen Storbritannia har inngått med EU er det fri flyt av landbruksvarer dvs. uten toll, men med hygiene- og veterinærkrav. Samtidig har eksporten av sjømat til EU, ikke minst oppdrettslaks, falt betraktelig.
Dermed frykter man at økt eksport av norsk sjømat, særlig bearbeidet, kan møte uventet motstand i Storbritannia. Samtidig vil landet stå fast på at importvernet i Norge må bygges ned.
Men det vet man lite om ennå og man kunne heller ikke få noe mer konkret ut av denne problemstillingen i den redegjørelsen som utenriksminister Eriksen Søreide ga om det temaet i sin redegjørelse i Stortinget 8. april. Der sa hun dette om de fortsatt pågående forhandlingene:
-For markedsadgang for varer arbeider vi med å komme frem til en løsning som medfører lavere toll for viktige sjømatprodukter. Samtidig skal vi ivareta norske landbruksinteresser. Men en frihandelsavtale med Storbritannia dreier seg om mer enn handel med varer.
Fram til frihandelsavtalen trer i kraft, reguleres handel med varer med Storbritannia av den midlertidige vareavtalen vi ble enige om i 2020. Som jeg har orientert Stortinget om tidligere, sikrer avtalen videreføring av nulltoll for alle industrivarer og de generelle tollregimene for sjømat og landbruksprodukter i tillegg til tollfrie kvoter for sjømat og landbruksvarer der handel har funnet sted. Andre områder, som blant annet handel med tjenester og investeringer, reguleres gjennom internasjonale avtaler, som WTO-regelverket. Flere av våre konkurrenter har inngått omfattende frihandelsavtaler med Storbritannia. Uten en avtale vil norsk næringsliv ha dårligere vilkår for handel med tjenester, investeringer og offentlige anskaffelser enn f.eks. EU, Japan og Canada.
Storbritannias uttreden av EU medførte at den tradisjonelle avtalestrukturen for fiskerisamarbeidet med EU og Storbritannia måtte endres betydelig.
Forhandlingene har vært krevende. Men Norge, EU og Storbritannia inngikk 16. mars en avtale om felles forvaltning av fiskebestandene i Nordsjøen for 2021. I tillegg har Norge og EU undertegnet tre bilaterale avtaler som i første rekke omhandler adgang til å fiske i hverandres farvann og bytte av fiskekvoter. Dette er viktige avtaler for begge parter.
Norge er folkerettslig forpliktet til å tilby EU 4,14 prosent av torskekvoten i Barentshavet og dette må kompenseres med tilsvarende fiskemuligheter for norske fiskere. I år har EU bare byttet til seg rundt halvparten av det torskekvantumet de byttet til seg i 2020. Norge er blitt kompensert med bl. a kvote for kolmule og forskjellige fiskekvoter i Grønlands farvann, i tråd med den tradisjonelle strukturen for kvotebyttet. Den andre avtalen dreier seg om forvaltning av fiskebestander og adgang til å fiske i hverandres soner i Skagerrak. I praksis åpner den opp for at norske fiskere kan fiske i svensk og dansk farvann og at svenske og danske fartøy kan fiske i norsk sone i Skagerrak. Den tredje avtalen er en liten naboskapsavtale med Sverige.
Forhandlingene med Storbritannia om avtale om soneadgang og kvotebytte for 2021 pågår fremdeles.
Uavhengig av forhandlingene har EU ensidig gitt seg selv en torskekvote i fiskevernesonen ved Svalbard som går langt utover den Norge har fastsatt i forskrift, og som ble meddelt EU i desember i fjor. Dette er uakseptabelt. Det er bare Norge som kan regulere og tildele kvoter i fiskevernesonen. EUs opptreden er en krenkelse av Norges rettigheter og et brudd på EUs forpliktelser etter havrettskonvensjonen.
Fra norsk side har vi selvsagt protestert overfor EU, både gjennom diplomatiske kanaler og på politisk nivå. Vi har gjort det klart overfor EU at ethvert fiske utover Norges kvotetildelinger vil være et ulovlig fiske, og det vil bli håndhevet av Kystvakten på vanlig måte, sa hun.
Facebook
Twitter
LinkedIn
E-post