Nei til ny EU skatt

Gå til hovedinnhold Gå til navigasjon
Ny skatt for EU på karbonlekkasje?

Nei til ny EU skatt

Pandemien har ført til kostbare konsekvenser for EUs medlemsland. Mange land øker nå gjeldsbyrden og EU er i tenkeboksen om innføring av fellesgjeld. På et tidspunkt forfaller gjelden og det krever inntekter. Mange ser etter nye inntektskilder og flere snakker om en karbongrenseskatt. Dette er et virkemiddel EU bør styre unna, skriver leder av LOs Brusselkontor Robert Hansen

Debatt om karbongrenseskatt er ikke noe nytt. Ideen har møtt både motstand og begeistring i ulike leire. Samtidig er det flere årsaker til at en slik ordning ikke er innført. Realiteten er at ingen land har innført karbongrensekatt og det til tross for at ideen har vært drøftet og vurdert gjennom mange år.

En del ble derfor forbauset når den nye kommisjonspresidenten i EU, Ursula von der Leyen, i fjor høst proklamerte at hun ville innføre en karbongrenseskatt i EU. Foranledningen var EUs mål om å bli klimanøytrale innen 2050. Et annet motiv er at så lenge EU stiller høyere klimamål enn andre land, er mange redde for det som kalles for karbonlekkasje.

La oss ta det sentrale først. Hva er en karbongrenseskatt og hva er karbonlekkasje? Karbongrenseskatt er en skatt som ilegges importerte varer som tilsvarer hva det ville ha kostet å slippe ut CO2 for samme vare produsert i EU. Karbonlekkasje er når utslippskutt i ett land fører til økte utslipp i et annet, for eksempel ved at industri flytter sin produksjon til et land det er billigere å slippe ut CO2.

Dermed blir det å forsøke å dokumentere karbonlekkasje isolert en oppgave som risikerer å skjule mange andre faktorer.
Et av motivene bak forslaget er derfor å hindre karbonlekkasje. Men hvor omfattende er egentlig denne problemstillingen? Kort fortalt er det lite dokumentasjon som påviser stort omfang av karbonlekkasje i EU. For eksempel fant en rapport fra 2019 ingen bevis på at innføringen av «Emissions Trading Scheme» hadde ført til karbonlekkasje i EU for perioden 2004 til 2011.

En annen rapport fra samme år fant heller ingen bevis for at ETS hadde ført til en «eksport» av utslipp fra EU til andre land.  På den andre siden er det undersøkelser som viser økt produktivitet og innovasjon som et resultat av høyere klimakrav. Blant annet skal produktiviteten og innovasjonen ha økt i perioden 1996 til 2007 som en konsekvens av energi og klimapolitikken i EU. Et viktig poenget her er at virksomheter tilpasser seg eksterne krav. Noe som også kan vise seg å ha positive effekter som økt produktivitet og innovasjon.

Et annet poeng er at virksomheter som flytter sin produksjon gjør ikke dette på grunn av et forhold, som for eksempel klimakrav, men antagelig basert på en vurdering av en rekke forhold. Alt fra tilgang til kvalifisert arbeidskraft, skatt og avgifter og energipriser, for å nevne noen forhold. Dermed blir det å forsøke å dokumentere karbonlekkasje isolert en oppgave som risikerer å skjule mange andre faktorer.

I dag med omfattende verdikjeder vil slike beregninger bli usannsynlig kompliserte.
De som er tilhengere av en karbongrenseskatt peker ofte på den juridiske siden av saken. Så lenge man innfører ordningen i tråd med gjeldende regler, så lar det seg gjennomføre. Det er en betydelig overforenkling av hva det betyr å innføre en karbongrenseskatt. I tillegg vil det være umulig å løsrive en karbongrenseskatt fra den politiske dimensjonen.

Bunnplanken er Verdenshandelsorganisasjon (WTO) sitt regelverk som sier at regler som diskriminerer mellom varer laget i eget land og importerte varer fra tredjeland, er forbudt. Reglene sier i tillegg at klimahensyn kan rettferdiggjøre tiltak så lenge tiltakene ikke er skjult proteksjonisme, og at tiltakene tilsvarer tiltak ovenfor egne varer. Brudd på disse reglene kan medføre mottiltak fra andre land.

La oss først ta utgangspunkt i den praktiske utformingen av en karbongrenseskatt. Prisen som pålegges en vare som importeres må være på samme nivå som for nasjonale varer. Dette må beregnes basert på den gjeldende varens karbonfotavtrykk. I dag med omfattende verdikjeder vil slike beregninger bli usannsynlig kompliserte. Hvordan regner man ut karbonfotavtrykket for en iPhone 6 som består av deler fra 785 virksomheter fra 31 land?

Et tilleggsmoment er at informasjon om verdikjeder ofte er konfidensiell informasjon og beskyttet i henhold til konkurransehensyn. Samtidig skal disse beregningene sammenlignes med varer som produseres i EU.

Hvis midlene for eksempel hadde gått til å finansiere klimatiltak i tredjeland, ville det vært noe annet.
EU må da etablere en metode for å sammenligne egen klimapolitikk med tredjeland. Dette kan føre til diskusjoner om hva som er riktig og rettferdig. Kan EU påvise at egne varer er mer miljøvennlige? Kort oppsummert er mange produksjonsprosesser i dag fullt av komplekse og ulike vurderinger knyttet til tekniske, juridiske og politiske utfordringer.

Den praktiske utformingen har i seg utfordringer som selv om de skulle løses på et vis, sett fra EUs ståsted, så betyr det ikke at ordningen vil aksepteres av omverden. I dag krever det ikke mye fantasi å se for seg at Donald Trump vil ha et ord med i laget. Innspillene vil ikke være av den konstruktive sorten. Men en ordning vil også møte motstand fra andre land. EU forsøkte seg for noen år tilbake å innføre karbonprising på langdistanseflygninger. Dette ble raskt lagt på is etter press fra blant annet Kina.

Så var det karbongrenseskatt som inntektskilde. Flere politikere lufter nå oftere og mer høylytt at en slik ordning kan bidra med friske midler til EU. Polen mener at midlene kan tette gapet etter at Storbritannia slutter å betale inn til EUs budsjett. Problemet med dette, mener en del eksperter, er at det vil svekke legitimiteten til selve ordningen.

Antagelig er kostnadene så store at EU bør skrinlegge forslaget.
Hvis midlene for eksempel hadde gått til å finansiere klimatiltak i tredjeland, ville det vært noe annet. Når midlene går til EUs eget budsjett og medlemmer, vil tredjeland som rammes og som må betale regningen, i mindre grad akseptere innføringen av ordningen. Den vil heller bli utfordret.

Min konklusjon er derfor at EU, med en karbongrenseskatt, forsøker å innføre et tiltak for å bøte på et problem som i liten grad eksisterer (karbonlekkasje) og som i tillegg risikerer, uavhengig av EUs juridiske talent og finurlighet, å skape økt handelspolitisk konflikt. En karbongrenseskatt fra EU vil med stor sannsynlighet bli politisk utfordret av flere land i WTO. Det er verdt å huske at WTO i dag er svekket takket være USAs manglende vilje til å oppnevne nye medlemmer til WTOs klageorgan.

Med et svekket WTO og ingen fungerende klageinstans kan vi fort stå i situasjon hvor det ikke er tvisteløsningsmekanisme og felles spilleregler som legges til grunn. Da er ikke veien bare kort til økt handelskrig, men det vil for mange være eneste virkemidlet de har tilgjengelig. Den økonomiske og politiske kostnaden ved en karbongrenseskatt må derfor ikke undervurderes. Antagelig er kostnadene så store at EU bør skrinlegge forslaget.