Minstelønn

Gå til hovedinnhold Gå til navigasjon

EU-minstelønn til nordisk besvær

EU kommer i slutten av januar 2020 til å komme med et forslag til en europeisk minstelønn, enten i form av et direktiv (lov) eller rekommandasjon (anbefaling). Saken er omstridt siden den gjengse oppfatning er at EU ikke har rett til å gi regler om lønnsdannelsen.

Det er særlig de nordiske land som har problem med et forslag som innfører minstelønn enten som lov som i dag gjelder i 22 EU land eller ved en tariffavtale i en eller annen form.

Det var den nye presidenten av Kommisjonen Ursula von der Leyen (forkortet til VDL) som sa at hun ville komme med et forslag til regler i løpet av hennes første 100 dager ved roret fra 1. november.

Det kom overraskende på mange inkludert det generaldirektoratet som skal fremme det konkrete forslaget. Det innrømmet generaldirektøren  Joost Korte sist uke på et møte med arbeidslivets parter i Europa, også kalt komiteen for den sosial dialog hvor både LO og NHO møter.

Arbeidsgiverne var krystallklare på at de ikke vil ha noe slikt, ei heller drøfte det med den europeiske fagbevegelsen DEFS.

Der i gården er man splittet, hvor mange organisasjoner ønsker et bindende  direktiv som også skal si at minstelønna må ligge på 60 prosent av en gjennomsnittslønn eller medianlønn.

De nordiske organisasjonene ønsker ikke noe bindende instrument, men kan kanskje akseptere en anbefaling som ikke binder opp partene i de nordiske landene.

Norge har sitt system at deler av en tariffavtale kan allmenngjøres særlig  minstelønnssatsen og arbeidstid og en del andre bestemmelser. Island og Finland har en ordning hvor hele tariffavtalen er "allmenngjort" for alle.

Sverige og Danmark har ingen slik ordning og ønsker det heller ikke slik at der vil man inngå tariffavtaler for å få gjennomført den minstelønn som finnes der. Men de vil ikke ha noen overstyring fra EUs side  som kan svekke den svenske eller danske modellen. Norsk LO ønsker heller ikke noe direktiv.

Der står spørsmålet og der har det egentlig stått i mer enn 30 år i Europa.

Den nordiske sosiale arbeidslivsmodellen skiller seg fra de lenger sør i Europa ikke minst fordi organisasjonsgraden er over 50 prosent og avtaledekningsgraden (hvor tariffavtaler gjelder) kan være opp mot 90 prosent.

De i Sør- og Øst-Europa ønsker et lovverk som tvinger fram en bedre minstelønn hjemme, siden de ikke får noe særlig fra arbeidsgivermotparten. I Norden stoler man på egne krefter og vil ikke ha politisk innblanding i hvordan lønn fastsettes.