Medbestemmelse i krabbegir

Gå til hovedinnhold Gå til navigasjon
Foto: Maskot/NTB scanpix I Tyskland kan man tidfeste de første bedriftsutvalgene 100 år tilbake. Men å utvide dagens medbestemmelsesregler er vanskelig. Foto: Istock

Tysk medbestemmelse i krabbegir

Tysk LO krever en nå utvidet medbestemmelsesordning i bedrifter med mellom 250 og 1000 ansatte. Flere arbeidsgivere mener ordningen er gått ut på dato når selskapene er blitt globale

For nesten nøyaktig 100 år siden, den 13. januar 1920 samlet flere tusen arbeidere seg i Berlins gater og krevde medbestemmelse. Med sirlige gotiske bokstaver bar de plakater hvor det sto "Volle Mitbestimmung" eller full medbestemmelse. Det var nesten bare  menn som deltok og de var pent kledd, i frakk og hatt.

Den 1. verdenskrig var over i november 1918 og de som hadde betalt den høyeste prisen med sine egne liv var arbeiderklassen. Nå var det tid for å få "betalt". Den tyske Riksdagen diskuterte den dagen en lov om bedriftsutvalg. Demonstrantene mente at full medbestemmelse betød at de ansatte skulle ha 50 prosent av plassene i utvalget med stemmerett.

Det gikk voldsomt for seg og politiet drepte intet mindre enn 42 personer og skadet flere enn 100. Presidenten Friedrich Ebert, sosialist for øvrig i den skjøre nye Weimar-republikken ble tvunget til å erklære unntakstilstand.

Loven ble vedtatt og de ansatte fikk en viss innflytelse på hvordan selskapene skulle drives. Det ble etablert et dobbelt-løp i større bedrifter, et bedriftsutvalg   for interne drøftinger og et annet for lønnsforhandlinger med fagforeningene. Men det var fagorganiserte som også satt i bedriftsutvalgene.

Dermed kom det på plass en ordning som ble kopiert i mange andre land, deriblant Norge,

Fagforeningens innflytelse forsvant under Hitler og den annen verdenskrig for å komme sterkere tilbake etter  krigen. Det begynte i kull- og stålindustrien, Hitlers "våpenlager" og økonomiske velgjører som fortsatt var på private hender i selskaper som Thyssen og Krupp. Dette omtales som Montan-reglene og som gir de ansatte halvparten av medlemmer i et slags tilsynsorgan (Aufsichtsrat) i selskaper med flere enn 2000 ansatte.

I 1976 kom lov om medbestemmelse for bedrifter med mellom 500 og 2000 ansatte hvor de ansatte får en tredjedel av plassene slik som i Norge i selskaper hvor de ansatte har styrerepresentasjon. Nå krever tysk LO (DGB) at terskelen senkes til 250 ansatte og at man får 50 prosent representasjon i selskaper med flere enn 1000 ansatte.

Lenge har tyske industriledere sagt seg innforstått med og satt pris på ordningen, men nå begynner det å butte imot hos yngre ledere særlig de med økonomiutdanning fra utlandet.

De skylder på globaliseringen, at beslutninger tar for lang tid og at det er galt at kun ansatte i Tyskland kan være med å velges og ikke ansatte i de utenlandske datterbedriftene. Mario Ohoven, leder av en landsforening av mindre bedrifter, sier rett ut til The Economist at ordningene er gått ut på dato. Noen selskaper sørger for ikke å få flere enn 500 ansatte for å unngå regelverket eller splitter selskapet i ulike strukturer. En annen unntaksmulighet er å etablere selskapet som "et europeisk selskap" under et eget EU-regelverk for å komme unna bedriftsdemokratikravet.

Men det er også argumenter for å forsterke ordningen. Et slags tysk FAFO, Hans Bökcler Stiftung har konstatert at bedrifter med medbestemmelsesordninger klarte seg bedre under finanskrisen i 2008, sa opp færre og kom fortere i gang igjen da krisen var over. Det ble innført avtaler om kortere arbeidstid og mindre lønn.

Men det hender at samarbeidet blir for tett også. Volkswagen-konsernet nærmest bestakk de ansattes representanter i bedriftsutvalget med utenlandsturer til deres datterbedrifter hvor representasjonsfaktoren ble i høyeste laget. Det hele framsto nærmest som en skandale og flere direktører måtte gå.

Mer bakgrunnsinformasjon her.