LO kritisk til Nav utredningen

Gå til hovedinnhold Gå til navigasjon
Gorm Kallestad/NTB Scanpix Blindsonen er navnet på den omfattende utredningen om NAV-skandalen, men er den selv havnet der?

LO kritisk til NAV-utredningen "Blindsonen"

LO kommer med kritikk av den omfattende utredningen av det som omtales som "NAV-skandalen" hvor folk har blitt fratatt trygd for å ha oppholdt seg utenfor Norge, men i annet EØS-land. Utredningen har fått navnet "Blindsonen". Spørsmålet er om utredningen selv også har havnet litt i blindsonen. Selv om utredningen er lang og omfattende, har den også svakheter, påpeker LO i sitt høringssvar. Den "totalt" fraværende kjennskap til EØS-trygderegler er ikke så total som man kan få inntrykk av i det pressen har omtalt. Både internt i NAV og i Arbeids- og sosialdepartementet har det vært en diskusjon om riktigheten av regelforståelsen, men kritikken eller usikkerheten er ofte ikke blitt fulgt opp lenger opp i hierarkiet.

Dersom det kan finnes noe som ligner  en "helt" i hele denne begredelige historien, må det være Trygderetten, en domstol som lever sitt stille liv i randsonen av øvrige domstoler og som derfor tillegges liten prestisje og oppmerksomhet. Men det er den som har løftet stearinlyset i været, noe sent riktignok først i 2017, og påpekt at EØS-regelverket på trygdeområdet har vært praktisert feilaktig. Men de ble oversett og  tiet i hjel i stillhet. Først da de truet med det eneste våpenet de hadde til rådighet, nemlig å sende saken til EFTA-domstolen, ble noen  vekket på en ubehagelig måte. Det hviler et tungt tåketeppe av politisk motstand i flere regjeringer mot det som heter "trygdeeksport" og som har fått byråkratiet til å tie med tvilen om hva som var riktig.

Resten er historie da saken ble rullet opp på bakgrunn av hva Trygderetten hadde funnet, som åpenbart andre og bedre skodde eksperter burde ha skjønt tidligere.

LO skriver derfor i sitt svar at Trygderettens anseelse bør styrkes og at NAV-klienter kanskje trenger et eget trygdeombud som kan gripe tak i feilfortolkninger i forvaltningen.

LO påpeker også at undersøkelsesutvalget har unnlatt å spørre "lokal ekspertise" i Brussel ved ikke å spørre de ulike utsendte arbeidsråder som har jobbet ved EU-delegasjonen opp igjen tidene siden EØS-avtalen ble inngått i 1992. Disse arbeider tett på EU-kommisjonen, bokstavelig talt bare noen meter unna i luftlinje, og kunne spurt hvordan EUs trygdeforordning 1408 senere omdøpt til 883 skal forståes. Så hvis man ville vite hva slags fortolkning EU-kommisjonen selv hadde, ville det ikke være en stor fysisk anstrengelse å få rede på det.

 

EuroLOggen gjengir derfor det meste av LOs høringssvar som har blitt godkjent i LO-sekretariatet hvor de fleste forbundslederne møter.

 

LO finner at utvalget har levert et grundig arbeid på nokså kort tid som forhåpentlig vil bidra til økt rettssikkerhet i framtiden. Utvalget ansvarliggjør i stor grad de som ikke har gjort jobben sin. Rapporten kan bidra til å rette opp den uretten som har blitt begått mot mange enkeltmennesker. Rapporten er av den grunn et viktig første skritt for å få gjenopprettet tilliten til de statlige institusjonene på området.

Trygdeforordningen har som hovedformål å koordinere de ulike EØS-lands trygdeordninger. I dette ligger at forordningen ikke har til hensikt å etablere et felles trygdesystem for personer som omfattes av EØS-området. Det er altså fortsatt slik at Norge kan avgjøre hovedinnholdet i våre trygdeordninger.

Ved utformingen av trygdesystemet er det viktig å reflektere rundt trygdesystemets samfunnsmessige rolle sett i sammenheng med arbeidsmarkedspolitikk og annen innsats for sysselsetting og arbeid for alle. Det samfunnspolitiske perspektivet bør stå sentralt for å sikre bærekraften i systemet.

LO er kjent med at regjeringen har oppnevnt et lovutvalg som skal gjennomgå forholdet mellom den norske trygdelovgivningen og internasjonale avtaler med betydning for trygdekoordinering. LO forventer at arbeidet utreder det norske handlingsrommet nærmere, slik at EØS-retten verken gis større eller mindre betydning enn det som følger av EØS-forpliktelsene.

 

Generelle påpekninger til rapportens innhold

 

LO har merket seg den lange saksbehandlingstiden hos Arbeids- og sosialdepartementet og etaten for øvrig, etter at kjennelsene fra Trygderetten med avvikende rettsoppfatning om trygdeforordningen begynte å komme i 2017. Det ble nedsatt ulike arbeidsgrupper, gjennomført en rekke møter, uten at forventet framdrift kan spores. Enkeltsaker ble en stund ikke stanset, men behandlet etter den uriktige lovforståelsen, mens pågående straffesaker knyttet til sakskomplekset rett og slett ble «glemt» i prosessen, og mange ble uriktig dømt. Først da Trygderetten varslet foreleggelse for EFTA-domstolen, fikk forvaltningen fortgang i saken.

Det forhold at påtalemyndighet og domstolene legger til grunn et spesialorgans vurderinger er i seg selv ikke kritikkverdig, verken på trygderettens område eller andre områder med spesiallovgivning. Som påpekt av utvalget, har imidlertid påtalemyndigheten og domstolene også et selvstendig ansvar for at rettanvendelsen i underliggende vedtak er riktig. Det er i denne sammenheng positivt at Høyesterett nokså nylig har adressert dette ansvaret i avgjørelsen HR-2019-2282-U. Det skal altså ligge en ytterligere kontroll før samfunnets strengeste sanksjonsform skal gis anvendelse.

 Nedenfor følger enkelte synspunkter fra LOs side om rapportens forhold knyttet til NAV-etaten og Trygderetten. Det anses som positivt at dissenser kommer til uttrykk og ikke er lagt lokk på. Innholdet i rapporten med sine ulike dissenser og plasseringen av dissensene, og delrapporten som er inntatt som vedlegg, fremstår imidlertid som vanskelig tilgjengelig hva gjelder uenighetene. Rapporten burde ha vært skrevet mer med tanke på folk flest.

Departementet og NAV har vært klar over EØS-rettens relevans. Det har vært bevissthet rundt de EØS-rettslige problemstillingene hos etaten lenge. I år 2000 ble det avholdt møter i spesialutvalget for trygd og helse, med representanter fra så vel Rikstrygdeverket som departementet. Her ble det blant annet uttalt følgende, jf. side 201 i rapporten: «For øvrig var det etter [avdelingsdirektørens] oppfatning vanskelig å se at det er mulig å nekte en person sykepenger under opphold i et annet EØS-land, såfremt vilkårene for øvrig er oppfylt. Dette på bakgrunn av EØS-avtalens og forordningens grunnleggende prinsipper om bl.a. retten til fri bevegelighet og likestilling av territorier. [Avdelingsdirektøren] foreslo at sykepengekontoret og internasjonalt kontor i RTV [Rikstrygdeverket] sammen oppdaterer/omarbeider de aktuelle rundskriv vedrørende sykepenger i EØS-tilfeller i samsvar med avklaringen på møtet, og at dette forelegges departementet før det sendes ut i trygdeetaten.» Senere rundskriv inntok likevel ikke ovennevnte standpunkt. Det kan også nevnes at en ekspertgruppe nedsatt av departementet allerede i 2010 foreslo å fjerne kravet om forhåndsgodkjenning av utenlandsopphold, jf. utvalgets uttalelse på side 203:

«Ekspertgruppa reiser videre spørsmål ved om ordningen med forhåndsgodkjennelse av utenlandsopphold ved sykemelding bør oppheves. Dagens sykepengeregelverk har krav til opphold i Norge for retten til sykepenger. Etter EØS-avtalen kan rett til sykepenger under utenlandsopphold kun avslås dersom oppholdet hindrer eller vanskeliggjør medisinsk behandling eller er uheldig for oppfølging av brukere.» (utvalgets utheving)

 Det fremkommer videre av utvalgets rapport at forslaget ble fjernet i 2013, jf. side 204: «Da departementet la frem samleproposisjonen for Stortinget våren 2013 var forslaget om å fjerne kravet til forhåndsgodkjenning tatt ut av proposisjonen. Det fremgår av departementets interne saksbehandling at forslaget ble tatt ut av politisk ledelse før proposisjonen ble oppmeldt til behandling i regjering.» Ovennevnte uttalelser og andre forhold nevnt i utvalgets rapport indikerer klart at departementet så og var klar over EØS-problemstillingene. Rapportens tittel «Blindsonen» treffer således ikke helt hva gjelder departementet og NAV.

En gjennomgang av forvaltningspraksis kunne ha avdekket NAVs kunnskap om EØS-retten ytterligere. Etter det LO kan se, har ikke utvalgets flertall undersøktforvaltningspraksis utover å lese rundskrivene. Forholdet utgjør en svakhet ved rapporten.

Det samme gjelder et annet forhold. Norge er representert i Brussel av Arbeids-og sosialråd, som blant annet har tett kontakt med EU-kommisjonæren. Utvalget ser ikke ut til å ha snakket med tidligere eller nåværende arbeids-og sosialråd, jf. rapportens vedlegg 1 på side 292, hvor det er gitt en oversikt over personer utvalget har snakket med.

Departementets kunnskap om NAVs uriktige praktisering3 I utvalgets oppsummering og sammendrag er det lagt til grunn at departementet ikke kjente til NAVs uriktige praktisering, jf. eksempelvis side 23: «Departementet var imidlertid ikke kjent med Navs langvarige praksis på området.» Utvalget er likevel kritisk til at departementet ikke kan ha vært kjent med NAVs feilpraktisering, jf. uttalelsen på side 111: «Selv om det overordnet er fornuftig at departementet overlater ansvaret for praksis til etaten, mener utvalget det kan stilles spørsmål ved om det er rimelig at departementet ikke var kjent med praksis i Nav på dette området før i 2018.» Det kan også vises til utvalgets uttalelse på side 118, jf.: «Samlet mener utvalget det er urovekkende at departementet ikke tidligere var kjent med etatens praksis. Særlig kritisk er dette når sentralt plasserte personer i departementet karakteriserer tolkingen av forordningen som «hårreisende», og tydelig gir uttrykk for at departementet ville reagert raskt dersom det hadde kjent praksisen.»

LO finner det påfallende at departementet ikke skal ha kjent til NAVs feilpraktisering. Av hensyn til de berørte enkeltpersoner, burde det ha vært et mål for utvalget å avklare hva slags kunnskap ansatte i departementet hadde. Utvalgets valg av metode kan ikke sies å ha hatt en slik tilnærming.

 LO finner det problematisk at utvalget har valgt en metode hvor de som er objektet for granskingen, har hatt kontroll på hva slags dokumenter utvalget har blitt gitt innsyn i. Det vises her til utvalgets beskrivelse av dets fremgangsmåte på side 18: «Det har ikke vært mulig for utvalget selv å gjennomgå organenes arkiver. For å få tilgang til nødvendig informasjon, har utvalget derfor vært avhengig av tilsendt dokumentasjon basert på anmodninger eller bestillinger.»

De ulike instansene har riktignok skrevet under på at de har levert ut fullstendige dokumenter. Men dette endrer ikke at det er en vesentlig svakhet ved utvalgets arbeid at alle relevante dokumenter ikke trenger å ha vært tilgjengelig for utvalget. LO vurderer det derfor slik at utvalget ikke har kommet helt til bunns i NAV- saken hva gjelder departementets involvering. 5.EØS-kompetanse LO deler utvalgets oppfatning om at det er viktig at de ansvarlige instanser har nødvendig EØS-kompetanse, spesielt betydningen av de fire friheter i EØS-avtalens hoveddel for sekundærlovgivningen. Det er riktig at enkelte rettsmedlemmer i Trygderetten ikke har hatt nok kompetanse til å vurdere EØS- aspektet i flere saker. Dette er forhold Trygderettens leder er inne på, jf. side 157 i rapporten. Hun fremhever at et rettsmedlem historisk sett ikke har hatt særlig mange enkeltsaker med den aktuelle problemstillingen, og av den grunn har opplevd rettsområdet som «ukjent og vanskelig». Både NAV og departementet har forholdt seg til andre deler av EØS-retten. En gjennomgang av rundskrivene kan ikke umiddelbart tilsi at EØS-retten jevnt over er misforstått. Mindretallet, Fløistad, er inne på dette i sine merknader. I et slikt lys fremstår det temmelig drastisk å kreve at fagdepartementene skal utrede betydningen av EØS- regler i detalj før gjennomføringen i norsk rett. Det vil fordre betydelig arbeid, hvor så vel klare regler og uavklarte tolkingsspørsmål vil måtte kartlegges i forkant. I tillegg kommer inn det forhold at EØS-retten er under utvikling og rettens innhold ikke kan fastslås en gang for alle. Det kan virke som standpunktet om manglende EØS-kompetanse dras for langt av utvalget når temaet vies så stor oppmerksomhet i rapporten.

Utvalget har også behandlet behovet for omlegginger/omprioriteringer av jurist-utdannelsen og forskningen med tanke på å bedre EØS-kompetansen. I og for seg er LO enig at slike faktorer også kan bidra til å hindre lignende saker for framtiden. Ved vurderingen av årsakene til feilpraktiseringen fremstår de nevnte faktorene umiddelbart som mindre fremtredende enn andre. Rapporten fremhever en rekke årsaker som kan ha spilt en rolle ved feilpraktiseringen og det forhold at dette ikke ble oppdaget. Men utvalget gjør ingen forsøk på å oppstille innbyrdes vekting av årsakene. Dette er med på å tilsløre ansvarlige aktører og årsaksfaktorer. Dette utgjør en generell svakhet i rapportens granskingsdel, hvoretter formålet må være å finne ut av hva som gikk galt ved tolkningen av trygdeforordningens artikkel 21.

Det fremstår nå som om departementets rolle virker nedtonet i årsaksbildet. NAV og Arbeids-og sosialdepartementet har, slik LO ser det, hatt tilstrekkelig kompetanse innenfor EØS-rett. Spørsmålet er mer hva som gjorde at disse instansene likevel hadde uriktige vurderinger.

Trygdeforordningen gir en god del relevant informasjon. Det kan trekkes ut ganske mye informasjon av trygdeforordningens tekst, og dette bør etter LOs oppfatning være med i vurderingen av forvaltningens håndtering. Trygdeforordningen sier innledningsvis at den har til formål å sikre fri bevegelse av personer, jf. fortalens punkt 1: «Reglene om koordinering av nasjonale trygdeordninger faller innenfor rammen av den frie bevegelighet for personer og bør bidra til å forbedre menneskers levestandard og arbeidsvilkår.» Ser man videre på artikkel 21 i gjeldende trygdeforordning, omtaler artikkelen at den gjelder så vel «bosted» som «opphold». Ordlyden i artikkel 21 har ingen begrensninger i hvor langvarige eller kortvarige oppholdene må være for å være omfattet av retten til å opprettholde trygdeytelser i andre EØS-land.

Det kan i denne forbindelse vises til utvalgets uttalelse på side 46: «Tar man i betraktning de øvrige språkversjonene av bestemmelsen, og også hvordan begrepsparet «bosted» og «opphold» er benyttet ellers i forordning 883/2004, blir det imidlertid klart at begrepsparet samlet omfatter alle former for tilstedeværelse i et annet land. Begrepet «opphold» omfatter derfor også den helt kortvarige tilstedeværelse.» Forrige forordning, forordning av 1408/71, var ikke like klar som gjeldende forordning. Men det var også signaler om samme forståelse som etter gjeldende forordning. Forordningen regulerte at det skulle gis sykepenger ved sykdom oppstått ved opphold i utlandet, jf. artikkel 22 nr. 1 a. Det var ikke stilt krav til bakgrunnen for eller varigheten av oppholdet. Siden det ikke var gjort forskjell på type opphold for mottak av trygdeytelse ved sykdom oppstått ved utenlandsopphold, trakk forordningen i retning av at det samme måte gjelde hvis man var syk i hjemlandet og ønsket å reise til et annet EØS-land. Forvaltningens aksept av langvarige opphold i andre EØS-land, men ikke kortvarige opphold, fremstår videre som mindre logisk. Man skulle tro at det skal mer til for å beholde ytelser ved langvarige opphold. Sistnevnte5 synspunkt ligger til grunn for folketrygdloven, jf. for eksempel § 8-9 tredje ledd, som sier at det kan gis rett til sykepenger også ved opphold i utlandet dersom det gjelder i «en begrenset periode.» Det forelå altså flere holdepunkter for at forvaltningens tolkning ikke hadde tilstrekkelig rettslig forankring. Hadde forvaltningen også trukket inn forordningens formål og de fire friheter, ville det ha vært enda mindre tvilsomt at forvaltningens tolkning var feil. Disse aspektene er ikke fremhevet i særlig grad i utvalgets rapport, og gjør spesielt forvaltningens håndtering kritikkverdig. LO deler i denne forbindelse ikke mindretallets uttalelse om at fritidsreiser og feriereiser ikke utgjør grensekryssende økonomisk aktivitet. LO finner det også noe underlig at mindretallet overlater til domstolene å ta stilling til hva som kan utledes av retten til fri flyt av tjenester. Mindretallet har ikke anlagt en slik tilnærming når retten til fri bevegelse av personer trekkes inn ved tolkningen av trygdeforordningene. 7.Bakgrunnen for NAVs og departementets standhaftighet i spørsmålet

 Utvalgets fokus på manglende EØS-kompetanse tilslører andre mer vektige årsaksfaktor. Spørsmål om hvorfor NAV og departementet var så standhaftige i sin forståelse, er ikke belyst tilstrekkelig i utvalgets rapport. Som det er redegjort for i utvalgets rapport, kom reaksjonene hos NAV og departementet først da Trygderetten varslet foreleggelse for EFTA-domstolen fordi NAV ikke rettet seg etter Trygderettens kjennelser.

 Dersom årsaken alene hadde ligget på manglende kompetanse i EØS-rett, ville det vært naturlig å legge om praksis i tråd med Trygderettens kjennelser uten store protester. I saken fremkommer andre momenter som kan bidra til å forklare NAVs og departementets manglende tilbøyelighet til å rette seg etter Trygderettens kjennelser. Mye tyder på at NAV ikke delte Trygderettens forståelse. Det samme gjelder antakelig departementet.

 En begrunnelsene for etatens holdning kan ligge i ønsket om å bevare handlingsrom for NAV og departementet. Dette forholdet var oppe så sent som i januar 2019, i anbefalingen fra direktoratet til departementet, jf. s. 226 i utvalgets rapport: « … etter direktoratets syn vil (… ) være å foretrekke at

man endrer norsk praksis i stedet for å få en avgjørelse fra EFTA-domstolen. Vi bygger vår oppfatning på at norske myndigheter, ved å endre praksis i større grad vil ha muligheten for selv å vurdere hvilken betydning et midlertidig utenlandsopphold skal ha for retten til de aktuelle ytelsene enn om vi får en uttalelse fra EFTA-domstolen om betydningen av forordningens artikkel 21.»

Dersom det var manglende kompetanse i EØS-rett som hadde vært årsaken, er det rimelig å anta at en avklaring av EFTA-domstolen ville ha vært kjærkommen.

Politiske målsettinger?

 En uttalelse av januar 2019 viser et annet hensyn som kan ha vært motiverende for NAV og departementet. Departementet skal ha uttalt følgende til NAV, jf. utvalgets rapport side 227: «Vi føler oss ikke sikre nok på at den langvarige praksisen er feil til at vi kan argumentere godt nok overfor POL [poliisk ledelse ], som ønsker å begrense trygdeeksport … men hvis PA [ Pensjonsavdelingen i departementet] er trygge på at praksis må endres, legger vi det til grunn –det er jo de som kan dette best.»

Departementet fremhever her den politiske ledelsens fokus på å begrense trygdeeksport. En nærliggende forklaring på etatens forståelse av forordningen, er at dens oppfatning hadde støtte i gjeldende politiske målsettinger. Utvalget er inne på problemstillingen, men det kommer mer indirekte til uttrykk, jf. side 22: «En viktig årsak til at oppholdskravet ble praktisert feil er manglende tilpasning av folketrygdlovens bestemmelser til de regler som følger av EØS-retten. Oppmerksomheten til skiftende regjeringer har på dette området vært rettet mot effektiv trygdeforvaltning, bekjempelse av trygdemisbruk og reduksjon av trygdeeksport. Det har vært mindre oppmerksomhet rettet mot hensynet til å sikre enkeltpersoners rettigheter.»

At politiske målsettinger kan påvirke tolkninger av EØS-regler, er ikke et ukjent forhold. LO kan vise til et eksempel hvor EU-retten ble forsøkt brukt som det eneste argument for en forskriftsendring, uten at EU- retten påla den aktuelle endringen. LO med Flygerforbundet og Norsk Kabinansattes Forbund, førte saken for domstolen. Regjeringen hadde hevdet at Schengenforordningen var årsaken til å tillate ikke-EØS-borgere uten arbeidstillatelse i Norge/EØS, å arbeide på norskregistrerte fly. Borgarting lagmannsrett ga LO og dets forbund medhold i at Schengenforordningen ikke inneholdt slik plikt som anført av departementet, jf. LB- 2017-85590. d)Større tiltro til egne vurderinger i etaten enn Trygderettens vurderinger En annen forklaring kan ligge i at NAV har hatt større tillitt til sine egne vurderinger enn Trygderettens vurderinger. Lovbestemmelsene på trygderettens område er særtegnet ved at de ikke alltid er så detaljerte. Lovgivningsteknikken innebærer at bestemmelsene må tolkes og utfylles av rettsanvenderne i etterkant, i første omgang av NAV. Trygderetten legger normalt til grunn NAVs rettsoppfatninger, da det forutsettes at forvaltningen har veloverveide vurderinger. Likhetsbetraktninger tilsier også at Trygderetten ikke uten videre bør overprøve NAVs forståelse. I praksis må det gjerne foreligge nokså klare holdepunkter i motsatt retning før NAVs forståelse overprøves og settes til side av Trygderetten.

Trygderetten er et felt som ikke ofte bringes inn for de alminnelige domstoler fordi det dreier seg om lite ressurssterke personer. I praksis er NAV nokså enerådende på feltet når man er gitt mulighet til å utvikle innholdet i reglene gjennom å etablere en forvaltningspraksis, som i neste omgang normalt blir lag til grunn av Trygderetten, uten ytterligere prøving av alminnelige domstoler. Det ligger en iboende svakhet i systemet når etaten oppfatter seg mer kompetent enn Trygderetten.

NAV- saken om trygdeforordningens artikkel 21, er ikke det første tilfellet NAV ikke har fulgt Trygderettens kjennelser. Det vises i den sammenheng til Runar Narvlands artikkel av 2006 «Hva skjer når Arbeids- og Velferdsdirektoratet ikke respekterer Trygderettens rettsoppfatning?» i Tidsskrift for Erstatningsrett s. 295- 299. NAVs håndtering av saker som går til alminnelige domstoler og blir forlikt, kan også vise NAVs holdning til egne vurderinger. Bakgrunnen for forlik blir gjerne ikke gjort kjent for omverdenen. Det er dermed ingen andre som har kunnskap om hvorvidt et forlik nødvendiggjør praksisendring.

Forholdet har vært adressert i «Statens forlikspraksis i trygdesaker.» av Imran Haider, jf. side 197-210 i Velferd og rett: Festskrift til Asbjørn Kjønstad, 2013. «For at Trygderetten og de alminnelige domstoler skal kunne korrigere feil fra forvaltningen, er det en forutsetning at endringen av forvaltningspraksis etter forlik er gjort kjent for disse instansene. NAVs rundskriv inneholder ikke opplysninger om endringer av forvaltningspraksis har bakgrunn i forlik. Trygderetten blir heller ikke systematisk orientert om slike endringene på andre måter, så som formelle møter.

Så lenge Trygderetten ikke gjøres kjent med eventuelle endringer av forvaltningspraksis som følge av forlik, vil denne trolig falle tilbake på forvaltningspraksisen den tidligere har gitt aksept til. På denne måten vil den nye og mer gunstige praksisen ikke bli lagt til grunn overfor andre personer i tilsvarende situasjon. En endring av forvaltningspraksis på grunnlag av forlik i en slik «lukket» prosess kan således ha betydelige rettssikkerhetsmessige problemer knyttet til seg. Forlik med ukjent bakgrunn gir også rom for spekulasjoner. Som på andre rettsområder, er det heller ikke i trygdesaker alltid enkelt å si hva som er riktig juss. I dette ligger at selv forvaltningspraksis som har blitt godkjent av Trygderetten, kan bli vurdert å ikke samsvare med loven av lagmannsretten og/eller Høyesterett. I prinsippet kan det tenkes at også statens forliksvilje kan være motivert av å hindre tap for de alminnelige domstoler for å unngå omlegging av sin praksis. Det kan også tenkes at forliket kan være inngått i strid med lovgivers intensjoner. Etter min mening kan staten, som er avhengig av borgernes tillit, ikke leve med slike spekulasjoner.»

Oppfordringen var altså å være åpen om begrunnelsen for hvorfor en rettsak for de alminnelige domstoler hadde blitt forlikt. Etter hva LO er kjent med, er ikke anmodningen fulgt opp av etaten. Ovennevnte forhold viser også at det er behov for en mer helhetlig gjennomgang av NAVs styringsmodell, organisering, kompetanse og tilgjengelighet. Dette gjelder så vel den statlige som den kommunale delen av NAV.

Trygderetten og et eget NAV-ombud

Slik LO ser det, bør hovedfokuset med tanke på framtiden være å styrke Trygderetten og gjøre den mer bevisst på sin rolle i å sikre riktig praktisering av trygdelovgivningen. Trygderetten bør oppmuntres til å foreta en selvstendig prøving av de rettsspørsmål saken reiser. Ved flere tolkningsalternativer bør Trygderetten være særlig oppmerksom på at tolkningsresultatet ikke alltid må gå i disfavør av privatpersoner. Dersom Trygderetten ikke kan ta en mer aktiv rolle, bør det vurderes om det bør opprettes et NAV-ombud som kan ta opp ulike forhold på vegne av borgerne, og som kan være en vaktbikkje i tillegg til Trygderetten, Sivilombudsmannen og de alminnelige domstoler. Det fattes såpass mange NAV-vedtak hver dag, at det er behov for ekstra oppfølging på dette feltet.