LO har vært i Brussel i 20 år

Bakgrunnen for etableringen i Brussel var utviklingen i EF som det da het og som nå skulle gjenopplive økonomien etter to oljesjokk på 1970-tallet ved å lage et virkelig «indre marked" og ikke bare et "fellesmarked" som det het fra starten.

Etter at Norge sa nei til å bli medlem første gang i 1972, ble det framforhandlet en egen frihandelsavtale med EF. Denne ble kopiert overfor de øvrige EFTA-landene som den gang omfattet både Sverige, Finland, Island, sammen med Sveits og Østerrike, foruten Norge.

Handelsavtalene fungerte slik  de skulle ut fra datidens rammer, nemlig tollfri handel uten kvoter for det meste av industrivarer. Tjenester og landbruk var ikke med, heller ikke personer og kapital.

Alle forsøk på å utvikle et tettere samarbeid mellom EFTA og EF,  var omstendelige og langsomme. Det ble omtalt som «Luxembourg-prosessen».

Et indre marked for både EF og EFTA

Daværende statsminister Gro Harlem Brundtland, sammen med EU-kommisjonens president Jacques Delors, ble enige om å ta et overordnet grep på samarbeidet for å finne en samlet løsning i forhold til EUs indre marked. Man konkluderte med at aktuelle EFTA-land  i realiteten skulle bli medlemmer av EUs indre marked, men uten direkte stemmerett, men med indirekte innflytelse. Avtalen ble først kalt det europeiske økonomiske rom, EES, European Economic Space, men da forkortelsen allerede var tatt av det europeiske romfartsbyrået, ble det endret til EEA, europeisk økonomisk område (samarbeidsområde) European Economic Area.

Sverige, med sine store eksportbedrifter som SAAB, Volvo, Atlas Copco, Electrolux og Scandia, fryktet at det nye indre markedet kunne holde dem utenfor. Derfor presset de den svenske sosialdemokratiske regjeringen sterkt for å komme så tett som mulig på EU, uten å komme i strid med Sveriges egendefinerte nøytralitetspolitikk.

Et tettere økonomisk samarbeid var i svensk interesse, men uten at fagbevegelsen stilte seg positivt, ville det kunne bli tungt å overvinne en EU-skeptisk svensk opinion.

Sverige går foran

Statsminister Ingvar Carlsson sørget for at fagbevegelsen fikk penger «til at informera om EG-frågan».

De to viktigste fagorganisasjonene LO og TCO valgte å bruke pengene til å etablere et  kontor i Brussel. Svensk LO kjøpte et eget hus nær Kommisjonen og Europaparlamentet slik at man kunne følge de pågående forhandlingene tett på.

Norsk LO hadde fram  mot 1972 engasjert seg sterkt på ja-siden og en ekstraordinær kongress i 1972 hadde sagt ja med 230 stemmer mot 81 stemmer til støtte for norsk medlemskap.

Det ble engasjert egne korttidssekretærer i alle fylker som fram til folkeavstemningen skulle informere om LO-kongressens vedtak.  "Nei til EF", som var godt etablert, omtalte disse korttidsekretærene  lett foraktelig som «Aspengrens kaniner». Tor Aspengren var formann for LO den gang og kjent som en meget bestemt og sterk leder med tilnavnet "Tor med hammeren".

Men det fantes også motstandere i egne rekker i første rekke innenfor daværende Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund hvor Torbjørn Berntsen og Ragnar Kalheim var de mest framtredende.

For de som selv ikke fikk oppleve tiden, var det en forrykende debatt for og mot, hvor familier og partier ble splittet. Arbeiderpartiets venstrefløy var mot sammen med Sosialistisk Folkeparti og Senterpartiet. Partiet Venstre ble splittet i to.

Det ble nei, 53,5 prosent.

Til tross for at de fleste aviser var for medlemskap sammen med næringslivet, arbeidsgiverne og de største bedriftene, endte det med et nei, 53,5 prosent. Blant LOs medlemmer stemte 52 prosent nei.

Bratteli-regjeringen, som hadde levert søknaden, gikk av og ble erstattet med en borgerlig mindretallsregjering  ledet av Lars Korvald. Jens Evensen ble oppnevnt som forhandlingsleder og forhandlet fram en omfattende frihandelsavtale for industrivarer.

Dermed var Europa-saken lagt politisk død. SF og NKP, kommunistpartiet, gikk sammen i et Sosialitisk Venstreparti som ble en stor partigruppe på Stortinget. En del Arbeiderpartimedlemmer fulgte med.

Det samstemte konklusjonen, uavhengig av ja eller nei, var at man tok nei’et "til etterretning". Noe senere innrømmet framtredende ja-folk som Guttorm Hansen, at det "var nok best at det gikk som det gikk".

Norge fant deretter olje og ble rikere enn før. Eksportindustrien krympet, mens oljeindustrien og underleverandørindustrien fosset fram  og den offentlige sektoren vokste.

Frihandelsavtalen fungerte godt for Norge mens de fleste EF-landene gikk inn i en langvarig økonomisk krise på grunn av to olje-prissjokk  i 1974 og 1979. EFTA-landene klarte seg stort sett bedre.

Men all debatt om medlemskap i EF, var død, stein død.

Men så dukket det det opp et ukjent skip i tåken. Skipet fikk etter hvert navnet EØS.

Siden svensk LO og TCO (Tjänestemannsorganisasjonen) etablerte et eget kontor, ble det en tilsvarende debatt i norsk LO og i Nordens Faglige Samorganisasjon om Brusselrepresentasjon. Danmark, som hadde vært med siden 1973, hadde ikke noe faglig LO-kontor der, mens dansk Handel og Kontor av uklare grunner hadde et.

I norsk LO ble  det da en diskusjon om man skulle følge svenskene med å ha en eller flere personer i Brussel i et slags distriktskontor. Det samme hadde man hatt før 1972 under forhandlingene da organisasjonene for Landsorganisasjoner i EFTA-landene hadde et Brusselkontor under ledelse av Kaare Sandegren. Han ble i 1973 engasjert som internasjonal sekretær for LO, en jobb han hadde også i 1989-90 fram til han sluttet i 1995.

Leietaker hos svenskene.

Som en mellomløsning besluttet man at man skulle følge forhandlingene i Brussel ved å leie seg inn hos det svenske LO/TCO kontoret med møbler og

kontorutstyr og det hele. Det ville bety at man hurtig kunne avvikle kontoret når forhandlingene var ferdig. Det ble ansatt tre personer ved kontoret.

LOs representanskap hadde i februar 1989 vedtatt 15 krav til forhandlignene som skulle legges til grunn for LOs påvirkningsarbeid overfor regjeringen.

Kontoret skulle rapportere i første rekke om forhandlingene mellom EFTA og EU. Det skulle fungere som en slags "lyttepost bak fiendens linjer". Samtidig skulle det ha så tett som mulig kontakt med andre fagorganisasjoner med representasjon i Brussel.  Det var  mange siden de faglige organisasjoner hadde medlemmer i EUs økonomiske og sosiale komite, en komite hvor bl.a. arbeidsgivere og arbeidstakere er med i og som har hyppige møter i Brussel.

Berlinmuren faller, EØS-avtalen i fare?

Forhandlingene med EU hadde pågått  siden 1989 og i 1991 nærmet de seg slutten under ledelse av ambassadør Eivinn Berg. En avtale ble inngått og undertegnet i Porto i Portugal 2. juni i 1992 av bl.a. Gro Harlem Brundtland.

Samtidig hadde Berlin-muren falt 9. november 1989. Det kom overraskende på de fleste politiske observatører i Europa.

Konsekvensene var uoverskuelige. Året etter ble Tyskland samlet til et land etter at DDR  rett og slett gikk i oppløsning. DDR er ikke lenger hva "det var," var en slags fleip på hva som hadde skejdd.

Samlingen presset fram en tettere integrasjon i EU for å holde "styr" på det gjenforente Tyskland. Det resulterte i Maastricht-traktaten med en felles valuta som skulle ersatte den sterke D-marken og en mer synlig  felles utenriks- og sikkerhetspolitikk og ikke minst viktig for fagbevegelsen en egen sosial protokoll. Denne protokollen ville gjøre det enklere å vedta arbeidsrettsdirektiver og åpnet opp for direkte frohandlinger mellom arbeidslivets parter på europeisk plan, omtalt som "sosial dialog". Norge kom med i denne prosessen under forhandlignene om medlemskap. 

Europeiske fellesskaper EF, ble til den europeiske union, EU.

Den mest dramatiske konsekvensen var at de tidligere nøytrale landene som Sverige, Finland og Østerrike, men ikke Sveits, nå mente at de kunne forene sin nøytralitet med medlemskap i EU. Ingen av disse var NATO-medlemmer slik som Norge, Danmark og Island var.

Det første som skjedde var at Østerrike sendte en søknad om medlemskap,  tett fulgt av Finland mens EØS-forhandlingene pågikk eller akkurat var avsluttet. Dermed kom Sverige, som var i en  økonomisk skvis og som en siste setning i en lang budsjettproposisjon med store kutt og innsparinger, sto den svenske søknaden:« Sverige regjering anser at landet er best tjent med å søke om medlemskap i EG, den Europeiske Gemenskapen".

 

Sverige vil søke om medlemsskap.

Statsminister Gro Harlem Brundtland fikk beskjed kvelden før.

Dermed sto Norge alene sammen med Sveits og Island om å slåss for å sette en EØS-avtale i verk. Arbeiderpartiets landstyremøte, som møttes i i Ullensvang, vedtok å søke medlemskap på nytt. Det var den tredje søknaden fra norsk side. De to første søknadene på 1960-tallet ble aldri tatt opp til behandling, før i 1971.

Dermed ble forhandlingene som startet med EØS, vridd til å bli forhandlinger om medlemskap. Sveits sa nei til EØS-avtalen i en folkeavstemning da resultatet forelå. Island var ikke interessert i medlemskap, mens Norge fullførte forhandlingene om medlemskap samtidig med Østerrike, Sverige og Finland..

Det ble bestemt at LOs Brussel-kontor skulle fortsette under disse forhandlingene.

Mens LO-kongressen i 1993 hadde sagt  et klart ja til EØS-avtalen, skulle man innkalle de samme delegatene når det forelå en medlemskapsavtale som skulle ut til folkeavstemning. Kongressen kom sammen  22. september 1994.

Innstillingen fra sekretariatets flertall var et ja til avtalen dersom Sverige og Finland sa ja. Mindretallet i sekretariatet mente at man skulle si nei uansett hva andre land sa.

 

LO-kongressen sier nei til medlemskap.

Voteringen på kongressen var tett, men med et lite flertall for et nei, ved hjelp noen få stemmer fra dirigentbordet.

Dermed var LOs offisielle politikk nei til medlemskap, selv om det ikke ble agitert kraftig for dette fra ledelsens side.

Folkeavstemninges resultatet kan man si var mer i takt med LO-kongressen anno 1994 enn anno 1972, 52,2 prosent sa nei, et klart nei også fra medlemmenes side.

Til sammenligning valgte svensk LO ikke å ta noe standpunkt til medlemskap. Det var opp til hvert enkelt medlem å bestemme seg for hva de ville stemme.

Finland sa ja, Sverige sa ja og det sa også Østerrike. Norge ble stående igjen med EØS-avtalen sammen med Island. Siden  Sveits sa nei, søkte Liechtenstein om å bli med i avtalen og  i stedet for seks land ble det bare tre land i det som het "EFTA-pillaren".

Etter litt betenkningstid kom man i LO-ledelsen i til at nødvendigheten av å ha et kontor nå ville bli større enn ved medlemsskap. Som EU-medlem ville man fått tilgang til informasjon gjennom ulike kilder deriblant den økonomiske og sosiale komiteen, EKOSOK og Europarlamentets 10 norske medlemmer og norsk ansatte i Kommisjonen. EØS-avtalen betyr at nesten all arbeidsrettslovgivning blir en del av EØS-avtalen og dermed bindende for Norge.

LO-kontoret hadde fram til da leid plass hos det svenske faglige Brusselkontoret. Med et norsk nei, mente LO-leder Yngve Hågensen at Norge hadde sendt et negativt signal som kunne misforstås hos faglige kollegaer i Europa . Han mente derfor å si at norsk fagbevegelse ikke var mot et tett europeisk faglig samarbeid. Derfor mente han at det var riktig å flytte inn i det nye internasjonale fagforeningshuset ITUH.  Der fant man kontorplass sammen det nyopprettede finske faglige kontoret som ble stiftet av de tre finske faglige organisasjoner, SAK, STTK og Akava. Huset var eid av Den Europeiske Faglige Samorganisasjon, DEFS, og den Internasjonale frie fagbevegelsen ITUC. LO har også en liten eierandel. Senere kom dansk LO inn i samme bygg slik at Norden nesten var samlet, med unntak av de to svenske organisasjonene som  ble sittende igjen i eget hus.Et forsøk på få også de ned i ITUH-huset lyktes ikke.

Senere har de svenske akademikerne gått med i det svenske kontoret som nå heter "det fackliga Bryssel-kontoret. Det danske opprinnelige LO-kontoret heter nå den danske faglgie kontor i Bruxelles etter at dansk LO har fått sammen emd FTF i en ny organisasjon somheter FHO, Faglig Hovedorganisation.

Det norske LO-kontoret er således den eneste LO-kontor i Brussel.

Besøkene tar seg opp etter hvert.

Det har i alle disse årene vært en viktig oppgave å informere om hva som skjer i EU, med særlig vekt på det arbeidsrettslige området. Bakgrunnen for dette er ikke minst EØS-avtalens betydning for norsk nærings- og arbeidsliv. En annen viktig oppgave er å knytte kontakter med andre norske representanter og faglige representanter.

Det har vært en jevn strøm av besøk etter en noe famlende tilnærming i de første årene etter 1994. De fleste  besøkende har vært fornøyd med programmet enten de er for eller mot EØS-avtalen eller norsk EU-medlemskap.

Informasjonsspørsmålet er blitt forenklet med elektronisk nyhetsbrev, EuroLOggen, og egen side på Facebook.

Året 2020  har vært preget av korona og påvirket LO-kontorets arbeid. Alle besøk ble avlyst etter 12. mars og kontoret har i perioder vært ubemannet.

En minstelønn til besvær.

Oppgaven har også vært å fremme norske syn og interesser. I faglige spørsmål har man nesten alltid vært enig, i hvert fall om målene, ikke alltid om metoden eller midlene.

Et unntak er spørsmålet om minstelønn,  som har medført ekstra mye arbeid.  I en tale i 2019 kom det et løfte om en europeisk lovbestemt minstelønn. Talen ble holdt av den nye presidenten i EU-kommisjonen Ursula von der Leyen  i Brussel. Dette ønsker ingen faglige organisasjoner i Sverige, Danmark eller Norge. Denne saken har vært til gjenstand for debatt i europeisk fagbevegelse i over 20 år og en gjenganger på kongressene til DEFS, den europeiske faglige samorganisasjonen. Der har man fått gehør for at  land som ikke ønsker en lovbestemt minstelønn ikke skal tvinges til det. Der kan man fortsette å bruke tariffavtalene.

 

Til tross for slike vedtak har den valgte ledelsen og et flertall i styret i DEFS valgt å se bort fra dette og støttet forslaget fra EU-kommisjonenen. Riktignok sier dette forslaget at man i land som ikke har minstelønn regulert lovvegen, ikke skal ha det.

Men det settes at krav om at 70 prosent er omfattet av tariffavtaler. Det store spørsmålet blir dermed hva skjer dersom dette kravet ikke innfris.

Den skandinaviske fagbevegelsen har nedlagt mye arbeid for å få forståelse for den «nordiske modell», men har i liten grad fått gjennomslag. Et 20-talls land har i dag en lovbestemt minstelønn. De øst-europeiske landene ønsker en høyre minstelønn ved hjelp av EU-direktiv, siden de selv ikke får gehør for det i sine egne land.

Norden er enige i at lønna er for lav i mange land. Men lovbestemt minstelønn har ikke løst det. Lønnsnivået er høyest der fagbevegelsen står sterkt og har en god avtaledekning. En lovbestemtminstelønn kan undergrave betydningen av  å være medlem.

Debatten om minstelønn har ennå ikke startet i Europaparlamentet eller i Ministerrådet. Derfor er det umulig å si hvordan og når denne saken landes.

Men den kommer til å prege hele 2021. sammen med hvordan man skal gjenskape økt sysselsetting i hele EU-området.

I år år starter også nye forhandlinger med EU om EØS-finansiering. Dette er penger som skal skape en bedre utvikling i de mer fattige EU-landene i øst. For LO er det viktig at en del av disse midlene går til å bedre arbeidstakerrettigheter og forhandlingsevne og det som kalles den sosial dialog.

Brussel-kontoret er et viktig kontaktpunkt overfor faglige organisasjoner som mottar støtte fra disse midlene.

EU satser nå på å få revitalisert økonomien.De har vedtatt en nytt og større langtidsbudsjett for det på over 10000 milliarder kroenr. I tillegg er det opprettet et eget fond på 7500 milliarder kroner basert på felles låneopptak. Dette skal i stor grad styres mot at EUfår en grønn omstilling og en mer digital framtid.

Utvidelseer ikek lenger høyt på dagsorden. og hva brexitbetyr forEU er uklart, men det kan bidra til et mer integrert, men også økonomisk svakeer EU.

Uansett utvikling vil det være viktig for Norge, med eller uten EØS-avtale. Derfor er informasjon og kunnskaper om hva som skjer i EU-av stor viktighet.

Knut Arne Sanden, rådgiver Brusselkontoret.