Det andre og tredje trinnet i den tyske kanslervalsen er tatt i de siste dager. Tirsdag 20. april ble det klart at kanslerkandidat fra det styrende Unionspartiet CDU/CSU ble Armin Laschet (60). Han er statsminister i Nordrhein-Westfalen og leder av CDU som er et parti som stiller tilvalg i hele Tyskland, unntatt i Bayern. Der heter det CSU og er (lille)søsterpartiet som ledes av Markus Söder. I dag innrømmet han sitt nederlag og at Laschet blir partiets kanslerkandidat foran valget 26. september. I løpet helgen ble det også klart hvem som er kandidat fra de Grønne, Annalena Baerbock, (39) som er den ene av partiets to ledere.
Det første trinnet ble tatt allerede i fjor da det sosialdemokratiske partiet SPD nominerte han som i dag er visekansler, Oluf Scholz (62). Han er ikke partileder, det er to andre som er og det ser ut til å bli den nye normen i tysk politikk. Da gjenstår kun venstrepartiet Die Linke som også har to likestilte partiledere hvorav kun en kan være kandidat. Alternativ for Tyskland AfD har tappet kraften etter at flyktningestrømmen stammet da EUs grenser ble stengt. Se mer i Dagsavisen.
Les teksten til Slipssteinsvalsen av Alf Prøysen.
Hvem som kommer seirende ut av valget den 26. september er helt åpent. Slik det ser ut i dag vil både CDU/CSU gjøre et dårlig valg sammen med SPD. Vinneren blir De grønne, selv om det er høyst usikkert om de vil kunne påberope seg selve kanslervervet.
Men det som synes helt klart er at man neppe kommer utenom de Grønne. De kan inngå i en allianse med de aller fleste partier inkludert de liberale FDP.
De grønne er ikke lenger et parti som ikke søker makt. De er med i styre og stell på alle nivåer kommunalt, regionalt og på delstatsnivå. Neste trinn opp må da være på forbundsnivået hvor de har vært en gang før og da sammen med sosialdemokratene.
De er blitt pragmatiske, sier de som vil være høflige, vinglete og maktkåte, vil andre hevde, men de er i alle fall på banen eller ved bordet som det heter. Er man det, er man ikke "på menyen".
Den 26. september er det brått slutt på Merkel-epoken. Angela Merkel har sittet 16 år ved makten, like lenge som to av hennes forgjengere, Helmut Kohl og rikskansler Wilhelm Bismarck.
Hun etterlater seg et stort tomrom ikke bare i tysk politikk, men også på det europeiske nivået. Hennes stillferdige kompromissevner er blitt legendariske selv om det ikke er blitt så mange sitater å vise til etter henne, preget som hun er av en nøktern ordbruk.
Unntaket er da flyktningkrisen i Syria toppet seg og millioner flyktet. Da sa hun at Tyskland kan ta en million flyktninger: "Vi klarer det". Wir schaffen das!
Det klarte Tyskland, selv om ikke alle syrerne gikk direkte inn i ledige jobber som enkelte håpet eller sa.
Men valget i Tyskland angår hele Europa, egentlig i større grad enn et presidentvalg i USA for ikke å snakke om alle primærvalgene som i norske massemedia får større oppmerksomhet enn våre egne kommunevalg.
Tyskland har vært som en politisk alliert for Norge i EU og har stadig vært villige til å legge inn et godt ord når det kan trenges. I den grad personlige relasjoner spiller en rolle i politikken så har forholdet mellom Erna og Angela vært preget av en god kjemi de siste åtte årene.
Men knapt noen av de aktuelle tyske kanslerkandidater kan navnet på en eneste norske politiker, med ett unntak:
Han heter Jens Stoltenberg, er ikke lenger politiker og sitter forøvrig i Brussel.
Facebook
Twitter
LinkedIn
E-post