Hvor var du da Berlin-muren falt?

Gå til hovedinnhold Gå til navigasjon
30 år er gått siden Berlinmuren falt og ekstremhøyre er tilbake i Tyskland

Hvor var du da Berlin-muren falt?

I natt er det 30 år siden Berlin-muren falt. Det er for meg etterkrigstidens viktigste begivenhet. Langt viktigere enn spørsmålet: Hvor var du da Oddvar Brå brakk staven, er hvor var du da Berlin-muren falt?

Av Knut Arne Sanden

Jeg var på et hotellrom i Brussel morgenen etter og var på veg ut på badet. Med reflektoriske bevegelser grep jeg etter fjernkontrollen og satte på BBC World News.

 Jeg kom ikke på badet.

Det jeg fikk se, "live as it happens" som det heter, var at Muren bokstavelig falt, dyttet ned av menneskemasser som ville til Vest-Berlin. Det hørtes smell i bakgrunnen.

Var det DDRs grensepoliti som skjøt, slik som de hadde drept minst 136 mennesker siden muren ble reist 12. august 1961?

Nei, det var korker fra musserende vin som spratt i været. Flasker av østysk sekt med navnet Rot Käpchen, Rødhette, etter den røde aluminiumshylsen som satt utenpå korken.

Det var levende historie som rullet over skjermen den høstmorgenen i Brussel, dagen derpå, en reise inn i det ukjente. Den kalde krigen var slutt. Sovjetunionen skulle gå i oppløsning, nøytrale stater som Sverige, Finland og Østerrike skulle kunne bli EU-medlemmer. Norge gikk med i EØS-avtalen, de øst-europeiske statene kunne gjøre mer som de ville og de ble etterhvert medlemmer av NATO  og deretter EU.

Det var ikke til å tro at det var sant.

Men det var det altså.

Ingen hadde tro på at det skulle komme til å skje, situasjonen hadde vært så fastlåst siden 1945 at alle trodde at slik måtte det forbli.

Men et unntak var det. Ingen ringere enn skuespillerpresidenten Ronald Reagan  som avleverte sin etter hvert udødelig replikk foran Brandenburger Tor 12. juni 1987.  

President John F. Kennedy hadde stått foran rådhuset i Schöneberg 26. juni 1963 da man markerte 15 års jubileet for "luftbroen" som forsynte Vest Berlin med mat og brensel under den sovjetiske blokaden i  vinteren 1948-49.

Kennedy sa: Wir sind alle Berliner. Vi er alle berlinere.

Reagan sa: Mr. Gorbatsjov: Tear down this wall. Riv ned denne muren.

 

Det var en setning som Reagan selv hadde sloss for å få med i talen mens hans eksperter i utenriksdepartementet hadde strøket den flere ganger.

Den siste krangelen foregikk i bilen som brakte ham til talestedet hvor ambassadøren gjorde sitt siste forsøk på å stryke den.

Reagan måtte til slutt spørre sin egen ambassadør om hvem som var president.

Ambassadøren måtte svare korrekt. -De er det, President. Der sluttet samtalen.

Slik kom han selv inn i historiebøkene som "framsynt" og sannspådd, da muren ble revet ved hjelp av vanlige folks krefter vel to år senere.

Forhistorien kan gjøres lang, men ledelsen i DDR hadde fornyet seg. Den forhatte generalsekretæren Honecker var borte. Det var ny generalsekretær i Kommunistpartiet og det nye sentralstyret hadde besluttet at østtyske borgere skulle få reise fritt, men først etter å ha søkt visum.

Dette ble meddelt det store presseoppbudet den 9. november litt før klokken 1900. Men kravet om visum ble ikke formidlet.

En journalist, Peter Brinkmann, fra avisen Bild spurte : Ja, men fra når trer det i kraft?

Pressetalsmannen Günther Schabowski bladde i sine papirer kort før han svarte:

-Det trer til etter etter mitt kjennskap umiddelbart med en gang.

Svaret  kom ikke på det statskontrollerte østtyske fjernsynet, men på vesttyske kanaler som mange kunne se i øst.

Reaksjonen lot ikke vente på seg. Snart køet det seg opp med folk til fots eller i Trabanter og andre østlige bilmodeller foran de ulike grenseovergangen til Vest Berlin. Grensetroppene hadde ikke fått beskjed eller nye ordrer. Den gamle lød: skyt når det trengs.

En av de lokale grensesjefene oberstløytnant Harald Jäger kom i tvil.

Willy Brandts, den tidligere kanslerens ord, klang kanskje i hans ører: -Ikke skyt på landsmenn.

Han nølte lenge, han søkte oppover i systemet etter informasjon, men ingen nye ordrer kom. 

"Macht das Tor auf". Åpne porten, skrek menneskemengden.

Så åpnet han bommen i Bornholmer Strasse.

 Klokken var presis 23.30

Bommen til vest og kanskje til friheten.

Et kommunistsamfunn var tvunget i kne av sine egne borgere, senere skjedde det samme med Sovjetunionen.

Den tidligere borgermester av Berlin og statsminister av Vest-Tyskland Willy Brandt sa de bevingede ordene med sin sigaretthese stemme:

 -Det som hører sammen skal vokse sammen. "Was gehört zusammen, wächst zusammen."

Det var historie det som skjedde.

Senere kom en amerikansk historiker ut med en bok med tittelen: Slutten på historien.

Det skulle vise seg at det ikke stemte. De 30 årene etter 1989 har kanskje ikke utviklet seg slik mange i Vesten hadde tenkt eller mest håpet.

De øst-europeiske landene tok etter den rå liberale økonomiske politikken, ikke den nordiske mer sosiale  blandingskapitalismen. Polen og Ungarn beveger seg nå i mer autoritær retning. EU-utvidelsen ble kanskje ikke helt det de opprinnelig EU-landene hadde tenkt seg, men det meste har  gått bra likevel. EU hadde muligens forventet seg litt mer takknemlighet fra de "frigjortes" side? EU selv er konstant i en krise av en eller annen type. Selv NATO sliter internt med en twitterustyrlig amerikanske president.

-Det er vanskelig å spå,-særlig om framtiden, sa den danske "filosof" Kumbel, eller Piet Hein som han egentlig het.

Det er ikke vanskelig å gi ham rett, fortsatt.