Hva er EUs framtid, om noen?

Gå til hovedinnhold Gå til navigasjon
Nå skal man gå løs på en diskusjon om hva som er EUs framtid. Noen spør: Har den det?

Hva er EUs framtid, om noen?

På selveste Europadagen den 9. mai i år, 70 år etter Schuman-planen ble lansert, skulle EU starte en lang konferanse om sin egen framtid. Så kom koronakrisen, den nye økonomiske krisen som også ble en ny krise i selve EU. Starten av konferansen ble utsatt og noen har nylig satt spørsmålstegn, igjen, om EUs framtid. Robert Hansen beskriver den tenkte prosessen.

EUs konferanse om Europas fremtid (Conference on the Future of Europe) skulle etter planen ha startet på Europadagen 9. mai 2020. Konseptet ble først fremmet av Frankrikes president Emmanuel Macron. Kommisjonspresident Ursula von der Leyen fulgte opp ideen og foreslo dette ovenfor Europaparlamentet i sin strategi for å få oppslutning for sitt mandat i parlamentet i fjor høst. Von der Leyen omtalte konferansen som et virkemiddel for å styrke demokratiet i EU. Ansvaret for å gjennomføre konferansen ble gitt til visepresident i kommisjonen Dubravka Suica. Med den pågående pandemien har konferansen blitt utsatt.  

EUs konferanse om Europas fremtid er dog ikke en konferanse, men en toårig dialog og refleksjonsperiode som skulle bestå av ulike konferanser og dialoger på både lokalt, regionalt, nasjonalt og europeisk nivå. Tidligere og tilsvarende prosesser har ført til traktatendringer. Derfor er det også knyttet store og ulike forventninger til gjennomføringen. 

Den forrige EU-kommisjonen gjennomførte også en refleksjonsprosess om Europas fremtid[1]. Dette resulterte i strategier på seks ulike områder. I praksis kan man kanskje si at EUs sosiale pilar, og kanskje også EUs grønne avtale er et resultat av denne prosessen, da både den sosiale dimensjonen og bærekraftig utvikling var to sentrale temaer. 

Den interne prosessen

EUs konferanse om Europas fremtid ble annonsert på slutten av 2019. Prosessen skulle lede til nye avtaler, rettsakter eller traktatendringer med fokus på blant annet de demokratiske prosessene i EU. Arbeidsperioden skulle være 2020 til 2022. Formelt er det kommisjonen, rådet og parlamentet som utgjør konferansen. Det er også et sterkt ønske om å involvere EUs innbyggere. Både franske og tyske myndigheter har understreket betydningen av dette. Også von der Leyen i sin tale til Europaparlamentet la vekt på involvering av innbyggerne[2]. Von der Leyen sier i tillegg at det er viktig at ungdom og sivilsamfunnet sammen med representanter for innbyggerne og EUs institusjoner deltar på likefot. Hvordan det skal gjøres i praksis er ikke avklart. 

15. januar 2020 vedtok Europaparlamentet en uttalelse om gjennomføringen av konferansen[3]. I uttalelsen sier ikke overraskende parlamentet at de burde spille en ledende rolle i arbeidet. I ettertid har også et medlem av parlamentet, Guy Verhofstadt, blitt utpekt til konferanseleder. Videre foreslår parlamentet en rekke praktiske elementer for organiseringen av arbeidet og hvordan innspill skal følges opp i ettertid. I hovedsak et toløp hvor EUs institusjoner møtes sammen med blant annet de sosiale partene og en rekke innbyggermøter som skal gå parallelt, men om samtidig skal bringe hverandre videre i prosessen gjennom dialog og innspill. Parlamentet la også til grunn at sosiale spørsmål måtte stå høyt på dagsorden. De sosiale partene skulle samlet sett få 4 deltagere, to fra hver, som skulle delta med fulle rettigheter på høynivåkonferansene.

Kort tid etter kom kommisjonen med sin kommunikasjon[4]. Dette dokumentet hadde ingen referanser til de sosiale partene. Kommisjonen hadde også utelatt referanser til traktatendringer. 

Nå når konferansen har blitt utsatt så er det en viss fare for at luften går ut av ballongen. Derfor har parlamentet allerede sendt signaler til kommisjonen om at konferansen bør settes på dagsorden så raskt som mulig. Et utspill som myndighetene i Belgia, Bulgaria, Irland, Hellas og Østerrike har støttet opp under.  

Hva mener europeisk fagbevegelse?

DEFS støtter parlamentets uttalelse og ønsker at de sosiale partene skal delta i henhold til parlamentets innspill (4 representanter), men at dette også måtte gjelde forberedelsene til konferansen. Konferansens prioriteringer må være en sterk sosial profil med fokus på sosial trygghet, likestilling, grunnleggende rettigheter, bærekraftig utvikling og rettferdig omstilling. Et annet høyt prioritert tema for DEFS var at prosessen må munne ut i en sosial tilleggsprotokoll (Social Progress Protocol) som skal sikre faglige og sosiale rettigheter og arbeidstakerrettigheter i møte med det indre marked[5]. En sosial tilleggsprotokoll skal legges ved EU-traktatene og gis samme juridiske status[6]. Formålet er å sikre at sosiale rettigheter (som streikeretten) gis forrang ved konflikt med det indremarkeds fire friheter. Sosial tilleggsprotokoll har også vært av høy prioritet for nordisk fagbevegelse. Sist inkludert i den nylig vedtatte Europapolitiske strategien til NFS. For at sosial tilleggsprotokoll skal ha den effekten fagbevegelsen ønsker må det skje en traktatendring, samt at forslaget oppnår nødvendig politisk støtte i EUs institusjoner for inkludering av en slik protokoll.