EUs grunnlovsfar er død

Gå til hovedinnhold Gå til navigasjon
EU-parlamentet huset konventet som laget forslag til EUs grunnlov.

EUs grunnlovsfar er død

Den som førte pennen til forslaget til en egen grunnlov for EU, Valéry Giscard d'Estaing, døde denne uke. EU-traktaten som anses som EUs grunnlov betegnes som Lisboa-traktaten. Den består egentlig av to traktater, en om EU og en om hvordan EU fungerer. (TEU og TEUF)

Del en TEU, traktaten om EU, ble i hovedsak utformet av den tidligere presidenten i Frankrike  Valéry Giscard d'Estaing som døde denne uken 93 år gammel, visstnok av korona.

Han ble mest kjent som en-periode-president, men forsøkte å gjøre et banebrytende arbeid ved å gi EU en mer "ordentlig grunnlov" som skulle ligne på det som oppfattes som nasjonale grunnlover. Oppdraget kom fra et EU-toppmøte i Laeken, den belgiske kongens hjem i Brussel, (Laeken erklæringen)  Den nye traktaten skulle åpne opp for et utvidet EU med større åpenhet, tettere på folket.

Det gikk ikke så helt bra siden forslaget ble nedstemt i en folkeavstemning i hans eget land, men også i Nederland som begge var blant EUs grunnleggere.

Det startet med at EUs popularitet blant vanlige folk var lav og at en tidligere traktat, Maastricht-traktaten, også hadde fått folkelig juling i Frankrike og Danmark i 1994. Nice-traktaten fra 2000 var det ingen som "fant ut av" og den åpnet ikke dørene for nye medlemmer. Lisboa-traktaten.

Svaret fra EUs elite var å skrive en grunnlov som folket skulle kunne forstå og kanskje bli glad i. Oppdraget gikk til en stor forsamling, konvent, under ledelse av ex-president Valéry Giscard d'Estaing, som tapte presidentvalget mot sosialisten Francois Mitterand i 1981.

Det ble sammenkalt til et bredt grunnlovskonvent med nasjonale parlamentarikere, eksperter og ÉN representant fra fagbevegelsen og én fra arbeidsgiversiden.

Møtene, som ble holdt i Brussel, var åpne for alle og ble simultantolket til alle EUs daværende språk. For dem som orket å høre på Giscard d'Estaing, kunne man enten lytte til hans elegante formuleringer på fransk for de som behersket det, eller på et annet språk, men kanskje ikke like elegant oversatt.

I denne prosessen skulle EUs få sin offisielle hymne inn i grunnloven, "fremmedord" som "forordning" og "direktiv" skulle erstattes med "lov" og "rammelov". Språket skulle holdes så lett som mulig i den typer tekster. Modellen var den amerikanske uavhengighetsdeklarasjonen, av 4. juli 1776, intet mindre.

Tiden ble knapp og man rakk ikke å rydde opp i den gamle traktaten som fikk nummer romertall II. EUs sosiale charter, som ikke var bindende fram til da, skulle utgjøre del III og bli bindende.

I et slags politisk overmot, eller tiltro til at folket vil like produktet, ble det sendt ut på folkeavstemning i Frankrike og Nederland. I de fleste landene ble det overlatt til nasjonalforsamlingene å godkjenne det. Danmark og Sverige unnlot å behandle hele forslaget.

Franskmenn og Nederland stemte forslaget ned. Det samme gjorde Irland og hele forslaget ble lagt i fryseboksen.

Det ble gjenopptinet på et toppmøte i Lisboa i 2007 og trådte i kraft i 2009. Endringene var kosmetiske og ble ikke sendt på ny folkeavstemning i Frankrike og Nederland, men i Irland som nok en gang sa nei.

Det sosiale charter ble tatt ut av selve traktaten, men skulle ha bindende effekt, men det tapte i status siden det havnet på utsiden av traktaten.

Alt i alt gjorde Giscard d'Estaing en hederlig innsats ut fra hva oppdragsgiverne ønsket. At mottakerne ikke var fornøyd, var en annen sak.

 EU fikk ikke sin egen hymne traktatfestet. Beethovens ode til gleden er ellers uten tekst,

i sterk motsetning til de lange og ordrike EU-traktatene.

(kas)