Menneskerettene, inkludert streikeretten, går foran EUs fire økonomiske friheter. Det mener den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg, EMD, som etter LOs juridiske avdelings mening er en avgjørende seier ikke bare for norske fagorganiserte, men for fagorganiserte i hele Europa.
Utgangspunktet er en boikott i Drammen av det danske rederiet Holship som brukte egne mannskaper til å losse. Det stred mot tariffavtalen til Norsk Transportarbeiderforbund som hadde enerett på dette. Det ble derfor iverksatt blokade eller boikott av skipet. Saken ble brakt inn for domstolene og endte helt opp i Høyesterett som i en delt innstilling mente at blokaden var ulovlig og kunne stride med EØS-avtalens forpliktelser for Norge.
LO sendte saken til Strasbourg hvor det er en kraftig siling av hvilke saker som kan bli behandlet. Denne kom igjennom nåløyet og utfallet ble om ikke svært overraskende, i alle veldigsvært gledelig.
Europeisk fagbevegelse har lenge ment at streikeretten helst bør gå foran EUs fire friheter (fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer), men i alle fall bør være likestilt.
Nå mener Menneskerettsdomstolen i Strasbourg, som er en del av Europarådet noe annet enn norsk Høyesterett, nemlig at streikeretten i artikkel 11 har forrang. Dommen sier ikke eksplisitt at blokaden var ulovlig, siden det er rom for nasjonale domstoler å tolke dette. Men og det er det viktigste i denne saken, man kan ikke bruke EØS/EUs fire friheter som argument for å begrense utøvelsen av en etablert rett som streikeretten er.
Europeisk fagbevegelse (DEFS) har fulgt saken med stor interesse og vil granske dommen med lupe for å kunne bruke argumentasjonen i andre sammenhenger i EU hvor de hellige fire "frihetene" har trumfet all annen politikk og rettigheter.
DEFS konføderale sekretær og jurist Isabelle Schömann kommenterer dommen slik:
-Dagens kjennelse er et skritt i retning av en mer rettferdig balanse til gunst for menneskerettigheten til å streike og innlede kollektive forhandlinger for et mer likeverdig forhold og rettferdig betaling, i motsetning til næringslivets snevre individuelel forretningsintresser.
Havnearbeidere var blant de dårligst betalte og hadde den mest usikre måten å tjene sitt levebrød på i Europa inntil de vant retten til kollektive frohandlinger. Norske havnearbeidere var i sin rett i å nekte å gå tilbake til de brutale tilstandene som fantes på 1970-talet. (Før ILOs konvensjon for havnearbeidere ble vedtatt)
Hadde man mislyktes hadde man ikke bare stilt klokken tilbake i Norge, men hadde laget et smutthull som kunne blitt utnyttet av uansvarlige arbeidsgivere over alt.
Imidlertid vil dommen i paksis fortsatt overlate mye rom for begrense menneskerettigheter med referanse til i hovedsak økonomiske argumenter.
Men denne saken viser det valg Europa står foran; en økonomi bygget på kvalitet og godt betalte jobber gjennom kollektive forhandlinger eller et kappløp mot bunnen i lønn og sikkerhet som vil undergrave den europeiske sosiale modell og øke forskjellene, sier Isabell Schömann.
Facebook
Twitter
LinkedIn
E-post