Europeiske avtaler som er framforhandlet mellom europeiske parter i arbeidslivet er ikke bindende i den betydning at EU-kommisjonen ikke har noen plikt til å gjøre en slik avtale om til et bindende direktiv. Det er nye og særdeles skuffende toner fra EU-domstolen i ørene til europeisk fagbevegelse DEFS (ETUC) Prosessen med å forhandle avtaler er den del av det som EU-omtaler som "den sosiale dialog". Den kom inn i den sosiale protokollen i Maastrichttraktaten i 1994 og er senere innlemmet som en del av Lisboatraktaten som nå er grunnloven for EU.
Første gangene de nye bestemmelsene ble brukt endte det opp med tre avtaler, en om deltid, en om midlertidig ansettelser og om permisjon ved sykt barn. Disse ble forhandlet fram mellom UNICE (nå BusinessEurope) arbeidsgiverne med NHO om bord og DEFS fagbevegelsen med LO ombord.
Da man kom fram til enighet var man også enige om at dette burde bli til bindende EU-direktiver. Teksten ble deretter oversendt EU-kommisjonen som fremmet forslaget overfor EUs arbeidsministerråd som vedtok disse tre uten å kunne endre så mye som et komma. Heller ikke Europaparlamentet hadde noe å si.
Men etter det stoppet det opp. Arbeidsgiverne mistet lysten på selv å bestemme regelverket i arbeidslivet og mente at den typen avtaler burde være "frivillige" i den forstand at det ikke skulle "allmenngjøres" som lov eller direktiv for alle. Avtalene skulle kun gjelde for medlemmer i organisasjonene som skrev under noe som arbeidsgiverne valgte å kalle "frivillige avtaler" også fordi EU-kommisjonen selv ikke tok initiativ til forhandlingene, men partene bestemte selv tema.
Likevel har man kommet fram til enighet om en rekke avtaler, både på overordnet LO-NHO nivå så vel som sektornivå mellom forbundssammenslutninger på europeisk plan. To av disse gjaldt frisører og for å begrense av bruken skadelig kjemikalier og den andre var regler for innflytelse for de ansatte i offentlig sektor som ofte nå omorganiseres kraftig.
Ingen av disse avtalene ønsket EU-kommisjonen å gjøre noe med til tross for at begge avtaleparter ba om et direktiv. Frisøravtalen ble på et tidspunkt "mobbet" ved å si at den dreide seg om å forby høyhælede sko på frisører.
Den andre avtalen om offentlige ansatte ble stoppet fordi en del regjeringer motsatte seg at en avtale, som de selv hadde forhandlet fram, skulle være bindende. Saken ble først prøvd for en lavere instans i EU-domstolen som sa nei til allmenngjøring. Saken ble anket og nå sier selve EU-domstolen at EU-kommisjonen har ingen plikt til å følge opp.
Dette skjer i et år, 2021, som av den samme EU-kommisjonen er blitt erklært som "året for kollektive forhandlinger".
EU-kommisjonen har også latt være å kommentere dommen som den "vant".
Spørsmålet man nå stiller seg er hva er vitsen med og hensikten med å inngå avtaler når de ikke gjøres bindende, men kun forblir frivillige"?
Facebook
Twitter
LinkedIn
E-post