ESA skepstsik til til antidumping tiltak

Gå til hovedinnhold Gå til navigasjon
LO-leder Hans Chhristian Gabrielsen stitle kritiske spørsmål til ESA rolleda EØS-avtalens 25 års jubileum ble markert

ESA misliker antidumping tiltak

ESA, som er EFTAs overvåkingsorgan og en slags "vaktbikkje" for EØS-avtalen, mener at flere tiltak i den norske lovgivningen om offentlige innkjøp kan stride mot EØS-avtalen om fri flyt av tjenester. Det gjelder i første rekke den begrensning som er i lovverket mot å ta flere enn to underleverandører i samme kjede. Dette er innført for bedre å sikre kontroll med leverandørene og unngå en kriminell utvikling i første rekke i bygge- og anleggsbransjen. ESA viser til en dom i EU-domstolen fra Italia (Vitali).

Men ESA har også kastet sine sultne øyne på lokale tiltak kjent som Oslo- og Skien- modellen hvor det stilles krav bl.a. om bruk av lærlinger og betaling via bank.

ESA eksperter mener disse kravene går lenger enn de nasjonale norske kravene og setter strengere krav. I brevet til den norske regjeringen heter det:

"The policies appear to go beyond the requirements set out in national law, both by setting stricter requirements than the relevant national law (for example, limiting subcontracting to one subcontractor) and by setting requirements in areas where, as far as the Directorate is aware, there are no requirements set out in national law (for example, requiring payments to be made by bank transfer)".

Brevvekslingen mellom ESA og den norske regjeringen har pågått siden november 2019 og det siste reaksjonen fra ESA kom 12. juni år i år. Regjeringen fikk frist til å svare om "Oslo-modellen" 12. august, men har fått forlenget fristen. Svaret skjer i samarbeid med Oslo og Skien. LO har også kommet med innspill.

LO har hele tiden støttet opp om det norske lovverket samt den praksis som har utviklet seg ikke bare i Oslo og Skien, men som også kopieres i andre kommuner. LO har hatt flere møter med Nærings- og Fiskeridepartementet om saken.

For ikke lenge siden hadde LO i Oslo sammen med Bygningsarbeiderforeningene i Oslo en demonstrasjon til støtte for regelverket.

I den forbindelse har spesialrådgiver i LO, Jonas Bals, skrevet en kronikk i Klassekampen for å forklare hva saken dreier seg. EuroLOggen siterer fra denne:

Byggfagforeningene og LO i Oslo har mobilisert til en demonstrasjon for de såkalte Skien- og Oslo-modellene. Disse modellene er et sett med regler for offentlige innkjøp, der det blant annet stilles krav om bruk av lærlinger, fagarbeidere og faste ansettelser. Reglene er blitt innført for å motarbeide sosial dumping og arbeidsmiljø-, skatte- og konkurskriminalitet, for å sikre rekruttering til fagutdanninger som rørlegger, murer og betongarbeider, og for å sikre at offentlige midler går til investeringer i gode og miljøvennlige bygg.

Foranledningen for demonstrasjonen er at EFTAs overvåkningsorgan ESA har satt i gang to prosesser mot Norge. European Surveillance Authority er særlig kritiske til disse modellenes krav om å begrense antall ledd i leverandørkjedene, og spør om Norge ikke kan oppnå det samme med mindre inngripende krav. Det korte og enkle svaret på det spørsmålet er at nei, det kan vi ikke.

For å forstå hvorfor, må vi spole tilbake til midten av 1990-tallet. Selv hadde jeg akkurat begynt i læra den gang, og fikk høre mange historier om kollegaer som hadde forsvunnet fra bransjen. Det store krakket noen år før, og den påfølgende massearbeidsløsheten, gjorde at vi mistet en hel generasjon med fagarbeidere. Da nedgangen snudde til oppgang, snudde den til gjengjeld raskt: Oppdragene raste inn, omsetninga økte voldsomt, og mange forventet at de store entreprenørene ville begynne å ansette folk igjen.

Men det gjorde de ikke. I stedet tok de i bruk underentreprenører og utleiefirmaer, også for å løse arbeidsoppgaver som var en del av egenproduksjonen deres. Det vokste fram en jungel av firmaer som betjente entreprenørene på deres egne fagområder, og praksisen spredte seg raskt nedover i kjeden. Det ble etter hvert helt vanlig at en malerbedrift satte bort malerarbeidet til andre malerbedrifter, som igjen kunne sette bort arbeidet eller leie inn folk for å gjøre det. Kontraktkjedene ble lange, og for hvert ledd i kjeden ble økonomien gråere, lønningene dårligere, og organisasjonsgraden lavere.

Med liberaliseringen av innleieregelverket og åpningen av EU østover i Europa i 2004, skjøt utviklingen ytterligere fart. For oss i fagbevegelsen førte det til mange krevende diskusjoner om veivalg. Vi gikk inn for en strategi der vi på den ene siden skulle gi arbeiderne i bånn av kjeden sterkere rettigheter, og på den andre skulle legge mye krefter i å organisere dem og bistå dem med å kjempe for at rettighetene skulle bli en realitet. Vi valgte å allmenngjøre minstelønningene i tariffavtalene våre, slik at de la et gulv for alle som jobba i Norge, og vi ansatte folk som kunne drive organisasjonsarbeid på morsmålet til nyankomne polakker, litauere, latviere og andre.

Etter beste evne bisto vi tusenvis av arbeidere med å kreve inn lønna de hadde krav på, noe som ofte viste seg å være vanskelig. Våren 2008 gikk derfor Oslofjordkonferansen, Fellesforbundets viktigste forum for strategidiskusjonene mot sosial dumping, inn for at myndighetene skulle innføre et solidaransvar for lønn, overtidsbetaling og feriepenger. Planen var i hovedsak utviklet av Kjell Skjærvø, som i en årrekke hadde bistått arbeidere med lønnskrav, og som foretok et dypdykk i ulike europeiske lands lovverk for å utforme et norsk lovforslag.

Et solidarisk ansvar ville gjøre det mulig for arbeidere som ble utsatt for lønnstyveri å kreve lønn ikke bare fra sin egen arbeidsgiver, men også oppover i kontraktkjeden. Vi ønsket egentlig et ansvar som strakk seg helt opp til de som bestiller og kjøper bygget, men fikk bare med oss den rødgrønne regjeringa på et ansvar opp til hovedentreprenøren. Det var ikke dårlig bare det; i Sverige og Danmark har de balet med tilsvarende krav helt siden den gang. Og etter lovvedtaket fikk vi brukt solidaransvar en rekke ganger. Ikke overraskende gjorde vi det første gang i malerbransjen, i en sak med to unge litauere som hadde malt skolebygg for Oslo kommune, for en timelønn på fire kroner og femti øre.

Håpet vårt om at ordningen også skulle fungere disiplinerende på bransjen, slo imidlertid bare halvveis til. Enkelte byggherrer og entreprenører tok grep, etter at de ved kontroller på egne prosjekter opplevde at de ikke visste hvem som arbeidet for dem. Men de fleste entreprenører fortsatte å sette bort arbeid som før. I en bransje med høy risiko for skader og dødsfall kan en slik mangel på oversikt være dødsfarlig, særlig når den kombineres med arbeidere som er redde for å si ifra, manglende verneapparat og dårlig opplæring i helse, miljø og sikkerhet. Derfor oppsto kravet om at det på offentlige bygg skulle være en sterk begrensning på antall ledd i kjeden.

De kommunale innkjøpsmodellene er å regne som en krittstrek i arbeidet for et verdig og trygt arbeidsliv og fagbevegelsens posisjon kan kanskje best oppsummeres med et lån  fra den spanske borgerkrigen: «No pasaran!» - det skal ikke passere! (Et slagord brukt av anti-Franco-styrkene).