I løpet av juni skal det første møtet finne sted om nye, friske og helt sikkert langt flere EØS-penger til EUs nå 15 mottakerberettigede medlemsland. 28 milliarder kroner har de utgjort totalt i perioden 2014-2021 hvorav Norge har stått for over 97 prosent. Disse forhandlingene har hatt en tendens til å bli langdryge for å si det mildt. Nå venter et regjeringsskifte i høst uten at det kan påvirke den norske forhandlingsposisjonen noe særlig, med unntak av den rolle en SP-deltakelse kan komme til å bety.
Den norske holdningen er i utgangspunktet så nær som mulig null i økning, for å ende på en ikke ubetydelig økning. Men det hele svelges unna fordi det ikke finnes noe kortsiktig alternativ til EØS-avtalen som økonomisk sett har tjent Norge godt.
Det er nå gått åtte år siden sist man forhandlet. Den gang hadde EU så vidt kommet ut av den mest omfattende økonomiske finanskrisen siden 1930-tallet. SVs finansminister Kristin Halvorsen hadde i stedet svingt seg med "Gullkortet" i Oljefondet og brakt land og folk skadesløse gjennom internasjonale økonomiske brottsjøer. Det ble en hard argumentnøtt for Norge å knekke, den gang. Nøttene er ikke færre nå, og kanskje enda hardere.
Denne gangen er det koronakrisen som EU vil vise til. EU har tillatt seg selv for første gang å låne svimlende 7000 milliarder for å restarte økonomien. Pengene har nå så vidt begynt å trille ut i form av nasjonale handlingsplaner, gransket, veid og godkjent av EU-kommisjonen.
Norge har ikke bidratt med så mye som en €uro, så langt.
De norske forhandlerne vil mest sannsynlig blitt møtt med et saftig motkrav.
"Uhørt og ublutt," vil den norske sjefsforhandleren og EU-ambassadør Rolf Einar Five si til pressen. Kravet fra EU lekkes diskret ut, for å vise fram urimeligheten, men bekreftes ikke fra EU.
Forhandlingene vil trekke ut i tid. Intet skjer. Posisjonene er helt låste.
På et tidspunkt må den nye utenriksministeren, han eller hun, forhøre seg med den nye finansministeren som begge vil vri seg i vånde og trekke etter pusten. Forsiktige tilbud om økninger fra norsk side vil bli blankt avvist fra EU-siden.
Til slutt må statsministeren kobles på. Det blir underhåndskontakter med Stortingets utvidede utenrikskomite som må snakke med finanskomiteen.
Langt på overtid vil Norge komme til å bøye av antagelig litt før julen ringes inn i 2022 eller på nyåret 2023.
Bli ikke forundret om den norske andelen av de samlede EØS-midlene vil gå opp fra over 97 prosent.
Den totale summen vil de færreste ønske å tenke på.
Facebook
Twitter
LinkedIn
E-post