EFTA-domstolen: Norge har misforstått EØS siden 1994.

Gå til hovedinnhold Gå til navigasjon
Den forrige arbeidsministeren Anniken Hauge fikk mye kjeft for NAV-saken.

Norge har misforstått EØS-avtalen fra starten.

Forsto ikke norske politikere og norsk statsforvaltning hva man gjorde når man inngikk EØS-avtalen? Eller valgte man å overse sine politiske forpliktelser fordi en del av dem var "uønsket".Spørsmålet henger fortsatt ubesvart i lufta etter at EFTA-domstolen mener at Norge ikke har fulgt EUs trygderegelverk, ikke bare fra 2012 da dette ble endret, men helt fra starten da avtalen trådte i kraft i 1994.

Denne uken kom EFTA-domstolen rådgivende uttalelse til norsk Høyesterett i den såkalte "NAV-skandalen" hvor tusenvis av nordmenn er bli nektet og/eller straffet for å ha tatt med norsk trygdeytelser ut av landet. NAV krevde opphold i Norge for å få innvilget eller beholde ytelser som arbeidsavklaringspenger og sykepenger og i noen tilfeller også uføretrygd.

I en stor utredning kalt "I blindsonen", som kom i fjor 2020, gikk man igjennom hva som skjedde, men i mindre grad forklarer hvorfor det skjedde. EFTA-domstolen bekrefter det meste av framstillingen og støtter flertallet i utvalget bak rapporten. De mener at feilen har vært med helt fra starten da Norge inngikk EØS-avtalen i 1992 og da den trådte i kraft 1994.

Nå er det opp til Høyesterett å bestemme seg for å si om de er enig i en slik vurdering eller ikke og ikke minst hvordan man skal forholde seg til de flere hundre straffesaker som er avgitt i lavere rettsinstanser for brudd på de norske trygdereglene. Høyesterett har en sak til behandling som ga grunnlaget for å stille 16 spørsmål til EFTA-domstolen. Den saken dreier seg om en person som er dømt til fengsel for å ha oppholdt seg tidvis i Italia både før og etter 2012 med penger fra NAV.

Den saken synes allerede avklart siden settestatsadvokaten har nå innstilt på frifinnelse.

Men Høyhetsrett må ta stilling til hva med alle de andre sakene og ikke minst de som har sitt utspring før 2012 da EUs endrede trygdeforordning trådte i kraft.

Nyttårsaften 1991 var en spesiell kveld i Brussel, ikke bare for EU-borgere, men også for nordmenn, svensker, finner østerrikere og Island. Da skulle man 1. januar 1992 åpne EUs indre marked, et marked som Norge  skulle bli medlemm av i løpet av 1994, sammen med Island og Liechtenstein.

Men visste Norge egentlig hva det betød? Visste man da at alle nordmenn dermed skulle bli "EØS-borgere" med nye og like rettigheter?

Spørsmålet om et "EU-innbyggerskap" kom opp mange år senere og der har Norge sagt at vi ikke er omfattet av.

Men begrepet "EØS-innbygger" har aldri eksistert, men i praksis har det vært der hele tiden, eller skulle ha vært der.

Prinsippet om likebehandling og ikke-diskriminering har alltid eksistert i EU-samarbeidet og senere EØS. Det betød at man ikke kunne diskriminere at annet EU/EØS-lands innbygger. Det er bakgrunnen for at utenlandske arbeidstakere har kunnet ha krav på barnetrygd selv om deres barn bor i hjemlandet. Barnetrygden er dermed en "eksporterbar ytelse" i likhet med ledighetstrygden. Man kan søke arbeid i et annet EU/EØS-land i inntil tre måneder og behold ledighetstrygden fra hjemlandet.

I 1994 hadde man i Norge regler om sykepenger og attføringspenger, som  man mente med Folketrygdloven i hånd, at man da måtte bo og oppholde seg i Norge for å få. Dersom man ville reise ut må man søke og få dette godkjent på forhånd.

EFTA-domstolen sier at dette var feil. Norge og EØS-områder er ett område, uten fysiske eller andre grenser. Det er fri flyt av visse EU-bestemte ytelser i dette området. Les mer.

Utredningen "I blindsonen" mer enn antyder at det var et betydelig politisk press for at færrest mulig ytelser  kunne eksporteres. Hvis man noen gang var i tvil om lovligheten i dette, var det ingen stor anstrengelse å finne ut hvordan EU-kommisjonen fortolket disse reglene. Der finnes en fast komite, den administrative komite for trygdesaker, som har til oppgave å fortolke EU-trygdeforordning nr. 883. (Den hadde et annet nummer før 2012). Der møtte fra 1994 av både Sosialdepartementet og Rikstrygdeverket, senere NAV. Der kunnet man uformelt fått avklart den type spørsmål dersom man formelt ikke ville ta de opp.

Det har man antagelig ikke gjort, eller om man har gjort det, ville man ikke ta hensyn til svaret fordi man ikke likte det.

Hadde man gjort det, kunne hele denne "NAV-skandalen" vært unngått, men alle de menneskelige kostnader det har betydd for mange.

Det var Trygderetten som først mente det var feil, senere måtte NAV innrømme det og nå har EFTA-domstolen slått fast at det har vært feil, helt feil, hele vegen fra  da EØS-avtalen ble framforhandlet i 1991-92 og da den trådte i kraft i 1994. 

(kas)