DEFS: Kollektive forhandlinger er tilbake.

Fagbevegelsen i Europa har møtte mye motgang i de siste årene, også de siste fire siden forrige kongress i 2015.

Kongressen nå er bastant på å komme tilbake til grunnideen om at den faglige styrken kommer først til uttrykk når man kan inngå bindende avtaler med arbeidsgiverne.

I de nordiske landene har dette stått sterkt og fagbevegelsen har og står sterkt med organisasjonsgrad fra 50 prosent og oppover. I Europa har den gått ned og i Frankrike er den under 10 prosent. Mange har mistet troen på egne evner og styrke og ropt på lovverk og direktiver fra Brussel for å løse problemer i hjemlandet man ikke har klart. Krav om bindende  minstelønn er et slikt krav samt krav om regler for kollektive forhandlinger. Det siste kravet skal gjenetablere forhandlingssystemer som er knust av den økonomiske krisen og sparepolitikken.

I Norge og Norden har man slike regler gjennom  bl.a. Hovedavtalen som regulerer forholdet mellom partene. I mange land mangler man et slik verktøy  som sikrer adgangen til kollektive forhandlinger om lønn og andre rettigheter. I kjølvannet av finanskrisen har lønningene sunket i en rekke land, lønnsandelen har skrumpet til fordel for kapitalavkastningen. Maktbalansen mellom partene er endret.

Inntektsforskjellene har økt dramatisk i fordelingspolitikken  som har kommet i tillegg til eller oppå rause skattelettelser i en rekke land til de som har mer enn nok fra før.

Det beste måten å endre dette på er å gjenetablere forhandslingskraften for forbevegelsen. For å f til det må også organisasjonsgraden opp. LO hadde et innspill om dette ved at fagforeningskontingenten måtte kunne trekkes fra delvis på skatten.

Det fikk ikke oppslutning siden skattepolitikk er en sak for nasjonalstaten. Men LO leder Hans Christian Gabrielsen argumenterte sterkt for at det må gis økonomiske insentiver for å være organisert og at det er en klapp på skulderen og en anerkjennelse av at et organisert arbeidsliv er gunstig for alle parter.

En  Nobelprisvinner i økonomi, amerikaneren Joseph Stiglitz var et ekko av den samme tankegangen og roste den/de nordiske modellen/r nettopp med det samme utgangspunkt. Høye skatter gir god infrastruktur, utdanning og helse som hever produktiviteten. Sterke fagforeninger sikrer en jevnere foredling av vekst som bidrar til økt konkurranseevne, små forskjeller og mer harmoniske samfunn som er definisjonen av de nordiske landene.

Selv om økonomi ikke er vitenskap er det greit å ha en Nobelprisvinner på sin side.