Da Storbritannia møtte et fransk NON

Gå til hovedinnhold Gå til navigasjon
Foto: Istock

Da Storbritannia møtte et fransk NON

Samtidig som Storbritannia etter planen gå ut av EU den 29.mars er det i disse dager 56 år siden landet fikk det første franske nei da de banket på døra til det som den gang het EEC, eller Europeiske Økonomiske Fellesskaper EØF. Det bestod av seks land, taperne av den andre verdenskrig, Italia og Tyskland, sammen med de tysk-okkuperte landene Frankrike, Belgia, Nederland og Luxembourg.

Det var den franske presidenten Charles de Gaulle som kom med sitt klare nei, eller NON på fransk.

Storbritannia hadde ingen tro på det europeiske prosjektet da de hørte om det første gang i 1950. En britisk diplomat sa da at det ville aldri bli noe av, og dersom det ble noe av ville det aldri fungere. Men i 1961 endret britene sin holdning og søkte om medlemskap, kanskje mest for å "passe på" de andre og bremse videre integrasjon.

De Gaulle var en fransk general som oppholdt seg i Storbritannia store deler av den annen verdenskrig og ble en leder av den utenlandsledede motstandsbevegelsen mot den tyske okkupasjonen. Men forholdet til den britiske regjeringen forble vanskelig siden regjeringen ikke hadde særlig tillit til den høyreiste og selvoppnevnte motstandslederen.

Da De Gaulle vendte hjem etter krigen stilte han som presidentkandidat og ble valgt med et overbevisende flertall og ga grunnlag for og navnet til en politisk bevegelse som bar hans navn, "gaullismen", en slags nasjonalistisk og konservativ politikk.

Han sa ikke nei bare en gang til UK, men to ganger. Det samme gjentok seg i 1967. De Gaulle fryktet at man ville svekke den felles landbrukspolitikken som tjente Frankrike godt i første rekke, dernest at britene bare var ute etter et frihandelsområde med liten sans for politisk overnasjonalitet. I tillegg ble de vurdert som en amerikansk trojansk hest noe De Gaulle i hvert fall ikke ville vite noe av.

Nei'et var ikke bare et nei til UK, men også til Norge som søkte om medlemskap også i to omganger. Hadde han sagt ja kunne kanskje Norge vært medlem i dag, men det kan man bare spekulere i.  Langt mindre kan man vite om man hadde hatt en brexitlignende diskusjon i dag, eller for den saks skyld en Norwix?

Etter at presidenten trakk seg i etterdønningene av de voldsomme studentopprørene i Paris i 1968, kom den tredje britiske søknaden. Denne gangen i 1973 gikk de inn sammen med Irland og Danmark mens Norge sa nei for første gang.

Britene fikk sin folkeavstemning, men først i 1975 da om å forbli i EØF. Det ønsket 67 prosent av velgerne.

Men internt i det konservative partiet ulmet motstanden hele tiden, mens Labour etter hvert ble positive til Brussel og arbeidslivspolitikken som begynte å synes under Margareth Thatchers tid. Det samme skjedde i fagbevegelsen som først så på EØF som en kapitalistisk affære. Foran folkeavstemningen i 2016 var TUC (Trades Union Congress) klart for å bli. Da de ikke lyktes i det har de jobbet for en EØS-lignende avtale, siden de mener at det er det beste alternativet når medlemskap ikke lenger er en mulighet. Det har de forsøkt å få Labours ledelse til å gå for, men de vil ikke strekke seg lenger enn til å forbli i en tollunion med EU.

Nå tikker det ned til brexitday og ennå vet ingen hva utfallet blir. Kan Parlamentet godta avtalen de stemte ned i januar med en liten politisk garanti som løser det irske grenseproblemet, eller raser landet utover EU-klippen uten en avtale?

De tre andre mulighetene er en lang utsettelse etter 29. mars, en ny folkeavstemning, eller et nyvalg.

2019 vil uansett bli et av de mest dramatiske årene i britisk etterkrigshistorie.

Kontakt

Kontakt