Brexitt here we go

Gå til hovedinnhold Gå til navigasjon
Foto: EPA/ANDY RAIN/NTB scanpix Big Ben vil ikke ringe UK ut av EU.

Brexit here we go at 11. p.m

I dag 31. januar 2020 er selve brexit-dagen kl. 23.00 britisk tid eller ved midnatt norsk og EU-tid. Den blir historisk fordi det er første gang at et EU-land melder seg ut. Storbritannia forlater nå EU etter 47 år med nølende, tvilende og i befolkningen et stadig mer upopulært medlemskap.

Vegen dit "startet" i denne omgang først da en liten majoritet 52 prosent av de som stemte  sa ja til et slags brexit 23. juni 2016, uten å vite hva det ville komme til å bety. Det vet man fortsatt ikke, men nå er det vedtatt lover som skal sikre lik behandling og like regler med  EU ut dette året. Hva som skjer etterpå gjenstår å se.

Prosessen ble bokstavelig talt kronet av selveste dronning Elisabeth da hun i forrige uke satte stempel og segl på lov-dokumentet som sier at Storbritannia eller de forende kongeriker forlater den europeiske unionen. Onsdag sluttet Europaparlamentet i Brussel seg til med 621 stemmer for og 49 stemmer mot  i en seanse preget av vemod, beklagelse, men også jubel hos enkelte. Noen ville nok ha sunget sangen "We'll meet again somewhere", men preget av realisme ble det den skotske folkesangen "Auld lang Syne" som ble sunget i stedet. Se en video av forestillingen.

 

 

Big Ben-klokken  selv kommer ikke til å ringe som noen ønsket fordi det mektige urverket har vært til overhaling lenge. Et merkelig utspill fra statsminister Boris Johnson skulle samle inn penger, et titalls millioner var nødvendig, for å få avsluttet restaureringen til i dag. Aksjonen fikk navnet "gi en slant til ding dong i Big Ben, "Give a bong to ding-dong in Big Ben." Men det lot seg ikke gjøre rent praktisk og i stedet skal bildet av Big Ben lyse opp fasaden i statsministerboligen i Downing Street 10 og 11 hvor han egentlig bor kl. 23.00 britisk tid i kveld, eller kl. 24.00 norsk og EU-tid.

Det hele skal overføres av statsministerkontorets egen fjernsynstjeneste i stedet for at et selvskap deler det med alle kanaler. BBC har sagt de vil vurdere overføringen ut fra nyhetsinteressen, og ikke vise PR-gimmicker som framholder Boris Johnson.

Det er laget minnemynter også basert på de som ble laget til 31. mars i fjor, den opprinnelige brexit-dagen som er smeltet om. På de nye står det: Fred, velstand og vennskap med alle nasjoner.

Bak begge forslagene står antagelig Johnsons sjefsrådgiver Dominique Cummings som er en slags blanding av Rasputin og Machiavelli. Det er muligens også hans ide å flytte hele Overhuset til enten den gamle vikingbyen York eller den gamle industribyen Birmingham. Overhuset har flertall av Labour-lorder. Det er ment å være et tiltak mot avindustrialiseringen av Nord-England!

I kveld feires dagen på de britiske øyer, i hvert fall av mange, men hverdagen venter allerede rett rundt hjørnet da man skal forhandle om det framtidige forholdet med EU som nå er 27 land og Storbritannia som blir alene på utsiden i disse forhandlingene. I Brussel og andre hovedsteder er man enten likeglad eller litt glad for å ha bli kvitt et "brysomt" medlem. I Brussel skal Union Jack flagget senkes utenfor alle offisielel EU-bygninger.

For de som lurer på forholdet til Norge er det avklart for inneværende år. https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/brexit_norge/id2687469/

 

Men la oss ta med litt mer av forhistorien.

To verdenskriger la store deler av Europa i grus.

 

 

En rekke land ble okkupert av Tyskland, skyttergraver ble gravet, byer ble bombet og millioner av i første rekke unge menn ble drept på slagmarkene.

Dette gjentok seg to ganger med en mannsalder mellom, 1914-1918 og 1939-45 (for yngre generasjoner). En mannsalder var 30 år nok til å ale opp en ny generasjon til kanonføde.

Hva det kostet av menneskelig tragedier overgikk det meste i europeisk blodighetshistorie. De økonomiske ødeleggelsene var vanvittige. Den første verdenskrigen førte til at Europa fikk "Folkeforbundet", en organisasjon som ikke minst Fritjof Nansen viet deler av sitt liv til. Den andre verdenskrigen ga støtte til opprettelsen av de forenede nasjoner, FN, i San Fransisco i 1944. Den britiske statsminister, men snart avgående, Winston Churchill, tok initiativ til opprettelsen av Europarådet og en egen domstol i Strasbourg, men det var en rettighetsbasert organisasjon i første rekke og uten økonomiske eller politiske virkemidler.

 

Det startet med et kull- og stålfellesskap-krigens viktigste bestanddeler

En fransk forretningsmann og diplomat   Jean Monnet støttet av en opprinnelig tysk-luxembourger Robert Schuman, som nå var blitt fransk utenriksminister, brygget på en ide om et tettere økonomisk og politisk samarbeide mellom både de okkuperte, men nå vinnende land og de okkuperende og tapende land.

Det første barnet ble hetende "Det europeiske kull- og stålfellesskap" senere oppfulgt av lillebroren "Det europeiske atomfellesskap" i 1957. Senere ble dette til "De europeiske fellesskaper EEC eller EF. Da man slo sammen de tre trakatene fikk man en felles grunnlov kalt "Enhetsakten".

Det var seks land Tyskland og Italia, Frankrike og de tre Beneluxlandene med fra starten. Frankrike tok styringen, de tre småstatene var lydige medspillere og Tyskland og Italia var glade for å bli tilgitt og ikke skulle betale like store krigsskadeerstatninger som

i mellomkrigsårene som ga dem nazismen og fascismen.

Landene på utsiden, med Storbritannia i spissen, så med skepsis på de ambisiøse planene, men tok sine små forholdsregler ved å stifte EFTA i 1960 som skulle satse på økt frihandel som ble et slags politisk vestlig mantra på den tiden og er det delvis fortsatt.

Det var de skandinaviske landene halvveis fulgt av nøytrale land som Finland, Sveits, Østerrike og Irland, samt Portugal av uklare grunner som ble med i EFTA-klubben.

Det var et slags hat-kjærlighetsforhold mellom EF og EFTA og to ganger fant Storbritannia ut at de ønsket å bli med i EF for å passe bedre på hva de drev på med. Norge hang seg på søknaden til sin nærmeste europeiske allierte. Men det ble ingen forhandlinger fordi den franske president, general og tidligere krigshelt Charles de Gaulle sa et nasalt "Non" til søknaden. Hans opplevelser som "flyktning" i England under krigen ga ham ingen tillit til briter flest og deres samfunnsorden.

Først etter studentopprøret i 1969 i Paris og øvrige deler av Frankrike, trakk han seg tilbake til sitt private hjem på den franske landsbygda. En ny britisk og norsk søknad kom på bordet i Brussel og utkast til en avtale forelå i 1972. Til den sa Norge nei, mens UK med dansk og irsk følge aksepterte den, for de to sistes del med en egen folkeavstemning. Britiske velgere fikk først uttale seg om det spørsmålet etter at landet hadde vært med noen år. Både britisk Labour (Arbeiderpartiet) og LO (TUC) var enten motstandere eller svært skeptiske til medlemskapet som ble sett på som en kapitalistisk og kristendemokratiske greie.

I Norge sluknet debatten etter nei'et i 1972 og stortingspresident og AP-medlem og ihuga EU- tilhenger Guttorm Hansen sa at "det var kanskje best at det gikk som det gikk". Debatten  blusset først  opp igjen i 1992 med EØS-forhandlinger og senere en ny avtale om medlemskap. Den sa Norge nei til en gang til, mens EØS-avtalen ble godkjent av Stortinget to tredjedels flertall og med Kristelig Folkeparti på vippen som sørget for  at det ble et ja.

I mellomtiden hadde EF endret navn til EU, den europeiske unionen etter en ny traktat oppkalt etter den nederlandske byen Maastricht. Traktaten åpnet opp for en felles valuta €uro,  en tettere felles utenriks- og sikkerhets politikk (FUSP) og ikke minst en egen sosial protokoll som skulle sikre lover på det arbeidsrettslige området med vanlig flertall. Det siste betød at Storbritannia ikke lenger kunne bruke sitt veto.

Men etter at statsminister Margareth Thatcher hadde brukt sin håndveske til å få en egen EU-rabatt i 1979 hadde skepsisen til britisk medlemskap økt. Labour og TUC ble mere positive, men flere i det konservative partiet mente at EU utviklet seg i gal retning etter den nye traktaten. UK var mest opptatt av det indre marked som de hadde fått til gjennom det som kalles Enhetsakten dvs. en sammensmeltning av traktaten for kull- og stålfelleskapet og de europeiske fellesskaper.

Det indre marked ble særdeles interessant for EFTA-landene  som fryktet å bli stående utenfor. Man innledet derfor omfattende forhandlinger mellom EFTAs 7 og EU nå 12 land siden Hellas, Spania og Portugal hadde kommet med.

Disse forhandlingene endte opp med EØS-avtalen slik vi kjenner den i dag og som alle sa ja til, med unntak av Sveits. Men dermed åpent trinn to etter Berlin-murens fall fordi de nøytrale statene mente ikke lenger at det kom i motstrid til EU-medlemskap. Våren 1993 ble man enige om en medlemskapsavtale for Norge, Sverige, Finland og Østerrike. Sveits derimot hadde sagt nei til EØS-avtalen.

Denne avtalen ble dermed en eksklusiv avtale for Norge og Island ettersom Østerrike, Sveits, Finland og Sverige gikk med i EU. Senere sluttet ministaten Liechtenstein seg til.

Maastricht-avtalen ble forhandlet fram i november 1993 og den daværende britiske statsminister John Major deltok. Han kom utslitt hjem som en ny Chamberlain og forklarte ikke uten stolthet at han, dvs. UK, hadde vunnet "set, game and  match". Det var altså en slags europeisk Wimbledon-turnering i trennis som hadde foregått blant 12 statsledere i flere uker og vinneren var: Storbritannia.

Han hadde fått unntak fra den felles valutaen og landet skulle ikke følge arbeidsrettslige regler som andre hadde vedtatt. Dermed skulle alt være såre vel.

Men de konservative mistet makten og Tony Blair tok over med et Labour styre som satt i hele tre parlamentsperioder. Blair lovet lite til britisk LO utover at forbeholdet om sosiale unntak for landet skulle oppheves. Dermed fikk britiske arbeidere tilgang til en rekke rettigheter som de ikke hadde hatt før. Både Labour og TUC så etter dette mer positiv på EU etter flere år med konservativt vanstyre.

Blair og Labour tapte fjerde runde etter å ha støttet den amerikanske invasjonen i Irak. David Cameron vant og  ble statsminister først med støtte fra de Liberale senere med eget flertall bak seg. Men i skyggene av det konservative partiet bare fortsatte EU-motstanden å gjære og vokse.

Men så fikk Oxford-gutten Cameron det for seg  i sitt elfenbenstårn, at han  begynte å anse seg som uslåelig, også kalt hybris-syndromet.

Han framforhandlet en avtale med EU med enkelte "unntak" som skulle imøtekomme EU-kritikken. Endringen var kosmetiske og for folk flest ubegripelige og innenfor EUs fire friheter også fri flyt av personer. Denne ble lagt ut til folkeavstemning med et lunkent forsvar.

Han tapte i folkeavstemningen i juni 2016 og forsvant raskt ut av politikken og massemedia. Hun som tok over het Theresa May brukte mer enn to famlende år på en avtale med EU som ble nedstemt tre ganger i Underhuset. Dermed trakk hun seg og Boris Johnson vant medlemsvoteringen om å bli ny partileder og dermed statsminister. Han skrev ut nyvalg som han vant emd et brak og fikk stort flertall bak seg i Underhuset.

Som med et slags magisk trylleslag gjenoppsto May-avtalen med EU i lett modifisert utgave i grensespørsmålet med Nord-Irland og vips var alt plutselig å på plass igjen.

I dag ser vi slutten av den delen av sagaen. I morgen åpner det seg en ny bok med blanke ark og "fargestifter tell". Hvilken farge som blir dominerende vet ingen og hvordan tegningen blir seende ut vet heller ingen.

I Europaparlamentet i Brussel var det også en lettelse over at denne delen var over. Mange har tenkt lenge at Storbritannia ikke passer inn i EU. De har nå fått rett og spørsmålet er nå om Great Britain blir Little Britain dersom Skottland går ut. Begrepet United Kingdom kan også ligge tynt an hvis Nord-Irland søker seg inn i republikken Irland. Men en del av Samveldet vil de fortsatt være, selv om de landene neppe kan erstatte EUs økonomiske betydning.

Men alt det er det for tidlig i si noen om. (kas)