Statsminister Bris Johnson rydder i sitt eget regjeringskabinett. Det tolkes som om at det stunder mot nyvalg og at det kan komme brått på. Storbritannia mener å legge koronaen 4. bølge bak seg og vil vende tilbake til mer normale tilstander. Den omfattende etter-brexitsituasjonen er også over, selv om alle konsekvensene av den ikke er åpenbare ennå.
For ikke-briter flest er regjeringens sammensetning stort sett ukjente ansikter, men en av de mer framstående, utenriksminister Dominic Raab måtte forlate sin post til fordel for justisminister og vise-statsminister. Han var på ferie da evakueringen fra Kabul skjedde i hui og hast, noe som også sier en del om mangelfull etterretning. Han erstattes av en kvinne, Liz Truss, en usedvanlig konstellasjon i britisk utenrikstjeneste historie. Også flere andre som sjefen selv anser som svake ledd i lenken er enten kastet helt ut eller fått mindre viktige poster.
En «overlever» er Michael Gove som er forfremmet til en viktig, men særdeles krevende post foran et nytt valg. Han skal få ansvar for «oppgradering (levelling up») av landet. Bak dette kryptiske og uklare slagordet skjuler det seg en britisk variant av at «nå er det vanlige folks tur».
Johnsons store valgseier skyldtes i første rekke at han vant tradisjonelle Labour distrikter i Midt- og Nord-England. Brexit-kortet spilte her en viktig rolle, men også en mer arbeidervennlig profil på Tory profilen.
Nå skal det leveres og det innenfor stramme økonomiske rammer. Koronaen har ført til økte budsjetter og offentlige underskudd, nå venter økte skatter og innstramminger.
Gove er «belønnet» med denne jobben. Lykkes han kan han kanskje bli statsminister neste gang, mislykkes ham er han ute av varmen.
Gove var sentral i kampen for brexit og den mest sentrale medspilleren for Johnsons brexitstrategi. Det hindret ham ikke i å stille opp som motkandidat mot Boris i
partilederjobben. Erfaringsmessig bør man helst ha ham som venn og ikke som motstander.
Facebook
Twitter
LinkedIn
E-post