Blir EU grønnere nå?

Gå til hovedinnhold Gå til navigasjon
Blander du EU fargene blått og gult blir det grønt. Er det det EU-kommisjonen vil?

Blir EU grønnere nå?

New Deal var president Roosevelts plan for å løfte fattige amerikanere økonomisk. Ordet betyr både ny avtale og omstokk og nye kort. Vil "Green Deal" bety nye kort, ny politikk og en grønnere framtid for EU? Robert Hansen beskriver de nye planene.

Hva innebærer EU-kommisjonens forslag om en europeisk grønn avtale?

 

Begrepet «Green New Deal» stammer fra Alexandria Ocasio-Cortez sitt forslag i Representantenes Hus i USA fra tidligere i år. Ideen har fått mange tilhengere både i og utenfor USA. Mange organisasjoner har foreslått egne strategier for mulig innhold og gjennomføring av tilsvarende avtaler i både USA og EU.

 

Dette er i tråd med stemningen og engasjementet i befolkningen i mange land. Dette bærer også både det nye Europaparlamentet og den påtroppende EU-kommisjonen preg av.

 

Nordiske energikjemper vil skjerpe EUs mål.

 

De grønne partiene så økt oppslutning i valg til nytt Europaparlament (22 flere mandater). Den påtroppende kommisjonspresidenten, Ursula von der Leyen, satt også klima og miljø i sentrum i sitt manifest for å bli godkjent av Europaparlamentet. Der lovet hun å fremme en europeisk grønn avtale i løpet av de første hundre dagene til den nye kommisjonen. Kjernen i vår strategi er å bli verdens første klimanøytrale region sa von der Leyen i sin tale til parlamentet.

 

Oppgaven er tildelt visepresidenten i den kommende kommisjonen, Frans Timmermans. I kommisjonspresidentens brev til Timmermans løftet hun frem at han skal arbeide for å øke ambisjonene fra dages forslag om 40 prosent utslippsreduksjon til minst 50 prosent innen 2030, og innen 2021 fremme en plan for hvordan dette kan økes videre til 55 prosent. I løpet av de hundre første dagene skal han presentere en europeisk klimalov som skal sikre at EU oppnår sitt mål om å bli klimanøytral innen 2050. Det vil i tillegg komme en rekke ulike lover som alle har som hensikt å gjøre det mulig for EU å etterleve sine forpliktelser i henhold til Paris-avtalen. I det nevnte brevet fra kommisjonspresidenten er det også listet opp en rekke andre relevante ansvarsområder for Timmermans, som for eksempel ansvaret for sirkulær og blå-økonomi.

 

Dette er lettere sagt enn gjort. Så langt har Polen, Tsjekkia, Estland og Ungarn vært svært skeptiske og tilbakeholdne med å støtte disse målene. Tidligste anledning for EU til å diskutere disse nye målene er toppmøtet 12. desember 2019. Motstanden fra enkelte land i øst kommer fra land som i dag er avhengig av kull for produksjon av energi. De frykter at en omstilling bort fra kull vil få store økonomiske og sosiale konsekvenser hvis det går for fort frem. I den anledning har von der Leyen også foreslått et Just Transition fond som skal bidra til å hjelpe regioner som blir sterkt rammet av omstillingen til å bli klimanøytrale. Så langt er det Polen som har blokkert vedtaket om klimanøytralitet innen 2050 med sin vetorett. Det kan være at den påtroppende kommisjonens mer helhetlige tilnærming til hvordan oppnå klimanøytralitet og lovnader om økte investeringer og mer rettferdig omstilling kan overbevise de få gjenværende motstanderne blant EU-landene.  

 

Timmermans som er nederlandsk sosialdemokrat har tydelig uttalt at ingen skal bli etterlatt i omstillingen og at et slikt fond skal være hans viktigste prioritet. Det er antatt at land som Polen alene vil trenge 10 til 20 milliarder Euro i året i omstillingsstøtte i perioden 2021-2027. Det vil også kreve betydelige investeringer for å nå målene om klimanøytralitet. Et sted mellom 175 til 290 milliarder Euro må hvert år investeres i energisystemer og infrastruktur. I følge Ungarn vil de alene trenge 150 milliarder Euro for å gjøre de nødvendige endringene i infrastruktur. Mye av dette må komme fra EU er også en del av budskapet. Von der Leyens investeringsløfte er på 1 billion Euro som skal brukes til investeringer forvaltet av den Europeiske Investeringsbanken.  

 

Et av de mer kontroversielle forslagene er innføringen av en karbongrenseskatt. Ansvaret for dette er gitt til kommissæren for økonomi, Paolo Gentiloni. I von der Leyens brev til kommissæren sier hun at dette tiltaket er nøkkelen til å hindre karbonlekkasje og sikre like konkurranseforhold for europeiske selskaper. Det er ikke røpet noen konkrete forslag til hvordan en slik skatt skal se ut, utover at den skal være i tråd med regelverket til WTO. Forslaget om en karbongrenseskatt er ikke ny og den har tidligere møtt motstand i land som Tyskland som har fryktet faren for økt handelskrig ved innføring av en slik skatt. Dette er nå i ferd med å endre seg i en global orden som preges av usikkerhet og økt konkurranse fra land som Kina og USA. BusinessEurope har uttalt at det er viktig at vi viser at vi forplikter oss til klima og miljømålene og at vi er villig til å håndheve de.

 

En utfordring er EU-kommisjonens struktur og arbeidsform. Utfordringene som skal løses er økonomiske, sosiale og miljømessige. Dette er fagområder som i dag er fordelt mellom ulike kommissærer og generaldirektorater. Om dette skal lykkes så må det jobbes mye mer på tvers av de ulike fagområdene enn det som har vært tilfelle tidligere. En prøvestein for dette vil være forslaget om en biodiversitetsstrategi for 2030. Formålet med denne loven er å se blant annet handel, industri, landbruk og økonomi i sammenheng.

 

I en mer politisk analyse knyttet til disse utfordringene peker enkelte på at Timmermans har fått det overordnede politiske ansvaret for en strategi som er dømt til å mislykkes. Årsaken til dette er at de økonomiske virkemidlene er det den andre visepresidenten i kommisjonen, Valdis Dombrovskis, som sitter med. Timmermans er sosialdemokrat og Dombrovskis er en høyrepolitiker fra Latvia, hvor han blant annet sto bak kuttpolitikken som preget landet gjennom finanskrisen. Dermed er det venstresiden som sitter igjen med skylden når EU ikke når sine klima og miljømål.

 

For det andre så har den påtroppende kommisjonens høye ambisjoner på klima og miljø ført til usikkerhet, stopp og revurderinger av allerede pågående initiativer i de ulike generaldirektoratene. Som for eksempel revideringen av regelverket rundt gass. Dette lovverket skulle vært publisert i begynnelsen av 2020, men nå tror flere at det kan bli utsatt helt til 2021. Formålet med lovverket er å utnytte potensialet i gass til en rask dekarbonisering av energiforbruket. Det foregår nå likevel en debatt om hvilken rolle gass skal ha i en slik strategi. Det er en oppfatning blant mange at å øke målet fra 40 til 55 prosent innen 2030 medfører at EU må gå gjennom mye av sitt lovverk for å oppfylle forpliktelsene. Som blant annet å åpne opp ETS-regelverket (Emission Trading Scheme) for å inkludere blant annet energi brukt til oppvarming, som i dag ikke er med i ETS. Det er også ventet at transport og luftfartssektoren vil oppleve økt press ved en revidering av regelverket.  

 

Mange peker også på de økonomiske mulighetene en slik omstilling kan medføre. Mange nye jobber kan skapes i nye sektorer, men også eksisterende sektorer kan oppleve vekst. Som blant annet det britiske initiativet "30 by 30" som har som formål å gjøre alle private og offentlige bygg (ca. 30 millioner) energieffektive innen 2030. Et tilsvarende initiativ for EU har kommet og kaller seg "300 by 30". Dette kan ha stor betydning da 40 prosent av EUs energiforbruk er knyttet til oppvarming. På den andre siden finner vi de som ikke er særlig optimister når de ser på EUs evne til omstilling. De peker på at politikken som ble ført under finanskrisen undergravet mulighetene og potensialet for omstilling. Samt at EUs eget mål, i henhold til Lisboastrategien, om å bli en kunnskapsøkonomi innen 2010 er langt fra oppnådd.

 

En annen viktig og interessant forskjell på den amerikanske og europeiske tilnærmingen til en ny grønn avtale er at den amerikanske grønne avtalen handler ikke primært om økonomisk vekst, men om de økende økonomiske og sosiale forskjellene i USA. En rettferdig omstilling befinner seg i hjertet av planen. Den europeiske avtalen fokuserer også på rettferdig omstilling, men den økonomiske politikken er ikke i søkelyset. De reglene som befinner seg i traktatene og i det omfattende regelverket som har kommet i kjølvannet av finanskrisen ligger fremdeles til grunn for EUs virkemåte. Hvordan EUs politiske styring i henhold til rent økonomiske og finansielle mål står seg i møte med målet om en klimanøytral økonomi i fremtiden er heller uklar.

 

Europeisk fagbevegelse (DEFS) har vedtatt en foreløpig uttalelse om kommisjonens forslag til en europeisk grønn avtale. DEFS støtter prinsipielt forslaget om å øke utslippskuttene fra 40 til 55 prosent innen 2030 sammenlignet med 1990-nivået. Naturlig nok er DEFS mest opptatt en rettferdig omstilling. I den betydelige omstilling som må skje for å nå målene så må dette gjennomføres på en slik måte at ingen blir etterlatt til seg selv. Det må investeres mye for å lykkes og nye jobber må bidra til gode lønns- og arbeidsvilkår. EU må arbeide for at det skapes en internasjonal og rettferdig byrdefordeling. Alle land må bidra for å nå målene. Til slutt understrekes det at partene i arbeidslivet ikke bare må involveres på alle nivåer, lokalt, nasjonalt og globalt, i omstillingsarbeidet som står foran oss. Det er en grunnleggende forutsetning for å lykkes at partene i arbeidslivet involveres i arbeidet sammen med myndighetene.

 

Lenke til DEFS sin foreløpige uttalelse

 

En konkret og mulig kommende utfordring for Norge er Europaparlamentets engasjement i arktiske forhold. Det er drøftet om hvorvidt parlamentet skal gjennomføre en ny høring og eventuelt fremme en ny rapport om Arktis. Dette er formelt ikke avgjort ennå, men en mulig høring kan gjennomføres allerede begynnelsen av 2020. Det er også etablert en uformell gruppe i parlamentet som kaller seg Arctic Friendship og består av 16 parlamentsmedlemmer. Det pekes på at klima og miljø står mye høyere på dagsorden i parlamentet i dag. Til og med utspørringen av den nye sentralbanksjefen bar sterkt preg av klima og miljøspørsmål. Det er også slik at hele 65 prosent av alle parlamentsmedlemmene er nye. Det betyr at kunnskap om arktiske spørsmål som lå til grunn for forrige parlamentsrapport kan være mer eller mindre borte.

 

Veien videre for en europeisk grønn avtale:

EU-kommisjonen kan være godkjent og i virke fra og med 01. desember 2019.

 

EU-toppmøtet 12 og 13.desember 2019 vil antagelig bli bedt om å ta stilling til de nye 2030-målene (øke til 50 prosent).

 

Innen 13. mars 2020 (ca. 100 dager siden kommisjonens oppstart) vil en europeisk grønn avtale være presentert, samt forslag til en europeisk klimalov.

 

EU-toppmøtet 26. og 27. mars 2020 kan også være et sentralt veiskille selv om det i tid ligger etter 100 dagers lovnaden til von der Leyen.

 

Innen 2021 vil det presenteres en plan for hvordan målet om utslippsreduksjon kan økes til 55 prosent. 

 

Mange av disse tidspunktene er avhengige av at kommisjonen blir godkjent 1. desember 2019. Dette er fremdeles usikkert om er mulig. Derfor kan det bli utsettelser i fremdriften utover det som beskrives her.