Ble vi fpr grådige?

Gå til hovedinnhold Gå til navigasjon
Eurosedler i EU
Penger får verden til å gå rundt å lag større forskjeller

Ble vi kapitalister for grådige?

Ble vi for grådige? Bør vi si unnskyld? Noe som kaller seg US Business Roundtable, som består av 181 sjefer i de aller største selskapene i verden, er blitt rammet av det som kan kalles "etterpåklokskapens klare ettertanke". De har begynt å lure på om virksomhetene som de leder har et bredere formål enn kun å tjene aksjonærenes interesser og dermed også deres egnes.

På deres eget språk heter det selvsagt ikke formål, men "purpose" som noen studenter på "Oslo Met" ex Universitetet i Oslo, laget en seriøs video om.

Nylig kom det en uttalelse fra dette forumet hvor de sier: Mens hvert av våre enkeltforetak skal tjene selskapets eget formål, deler vi en felles forpliktelse til alle våre "stakeholders" som kan bety alle interessegrupper deriblant samfunnet og de ansatte.

Hva de har tenkt å gjøre for å rette opp situasjonen er derimot vesentlig mer uklart.

Men i en lang artikkel i den rosa finansavisen Financial Times  skriver en av deres økonomieksperter  Martin Wolf at noe har gått feil, fryktelig feil.

https://www.ft.com/content/5a8ab27e-d470-11e9-8367-807ebd53ab77

 

I de siste førti årene har det i den vestlige verden og særlig i USA vært en uhellig treenighet bestående av fallende produktivitet, økende ulikheter og flere finanssjokk.

Man snakker om de "gylne 30-årene fra krigens slutt i 1945 fram til det første oljesjokket i 1973. Da økte folks reallønn i USA med tre prosent årlig i hver familie. Det betød at 96 prosent av de barn som ble født da ville få en høyere inntekt enn deres foreldre.

Motsatt fall var det i perioden fra 1973 fram til nå, som gjerne kunne kalles for de nye "harde 30-åra", (kriseårene  fram til den 2. verdenskrig) hvor den samme veksten var bare 0,4 prosent i året. Det betyr at 28 prosent av barna født i denne perioden vil  ha en lavere inntekt enn sine foreldre.

Skylda får det som på engelsk kalles "rentier kapitalisme" hvor "renten eller avkastningen " blir høyere enn nødvendig for å framskaffe nødvendig mengde varer, tjenester, eiendom eller arbeidskraft. Dette skjer fordi markedet og politisk krefter har tillatt at noen stikker av gårde med et for stort kakestykke på bekostning av det store flertall.

Den rikeste én prosenten av amerikanere tok for seg 11 prosent av all inntekt før skatt i 1980, mens den samme én prosenten i 2014 tok 20 prosent av all inntekt. Samtidig har skatten blitt senket for de rikeste i en rekke industriland slik som i Norge.

Den lave produktivitetsveksten tilskrives framveksten av en kraftig finanssektor hvor det er store fortjenester, men liten reell vekst. Den bidrar til lavere vekst fordi investeringene i produktiv sektor lider under at eiendomsmarkedet er mer lønnsomt. Flommen av tilgjengelig kapital leder til bobler og kriser i deres kjølvann.Den siste var i 2007/08

Den økende ulikheten tilskrives også finanssektoren som baserer seg på store delvis fiktive fortjenester og bonuser til toppledelsen. Mens en toppleder i Storbritannia tjente i 1988 48 ganger enn en vanlig ansatt sin lønn, hadde det i 2016  dette steget til 129 ganger.  Forholdene i USA er enda mer slående hvor dette økte fra 42 årslønninger i 1980 til 347 i 2017.

Lav produktivitet tilskrives delvis mindre konkurranse fordi det er monopolselskaper i flere bransjer som hindrer nye produsenter å komme ut på markedet. Samtidig er skattefifling med overskudd et bidrag til å undergrave offentlig velferd.

Martin Wolf gir ingen råd til hva som bør gjøres utover at man trenger en "dynamisk kapitalisme" som inngir alle en grunngitt tro på at man kan dele godene.

Problemene med økt ulikhet undergraver også demokratiet. Det økonomiske systemet må endres, hvis ikke vil det forsvinne, er Martin Wolf sin dystre påstand.

Men hvem vil gå ned i lønn, -først?