Ulikheten øker i krisetid

En slik skjevfordelingen av byrder er ikke overraskende når kriser oppstår. Men heldigvis har nordiske land flere ulikhetsdempende mekanismer i samfunn og arbeidsliv som komme godt med. Gode trygdeordninger, en fleksibel permitteringsordning og høy grad av koordinering i lønnsdannelse er eksempler på det.

Trepartssamarbeid demper ulikhet

Samtidig er kanskje det viktigste ulikhetsdempende verktøyet trepartssamarbeidet. Gjennom dette kan hensynet til fellesskapet få en tydelig stemme. For å motvirke skjev byrdefordeling handler i tillegg til rettferdighet, om å kunne holde kjøpekraft og sysselsetting oppe, om å utnytte tid med lediggang til noe fornuftig slik at vi som samfunn kan stå bedre rustet etter krisen.

Tillit gull verdt

Det handler om å ivareta det høye tillitsnivået vi har i det norske samfunnet, som er gull verdt i økonomisk sammenheng, ikke minst når vi skal takle kriser. Det er økende erkjennelse av at land som har små økonomiske og sosiale skiller også er samfunn med høyt tillitsnivå. Tall og analyser fra bla OECD underbygger dette.

Så langt har partene i arbeidslivet sammen med regjering og storting, fått på plass kraftfulle tiltakspakker. Endringene i permitteringsregelverket som kom allerede tidlig i krisen, var viktig for å dempe problemer med økonomisk ulikhet. Selv om tiltakene som er satt inn kunne vært enda bedre, har de både blitt mer kraftfulle og fått bedre fordelingsprofil enn om regjeringen skulle ha håndtert dette alene.

Langvarig arbeidsløshet?

Imidlertid er det en klar risiko for at ulikheten kan øke langs flere dimensjoner framover. Mye er knyttet til at arbeidsløsheten kan bite seg fast, der mange opplever allerede å ha vært arbeidsløse lenge. Økt konkurranse om jobbene vil kunne føre til at personer med lite formell utdanning ytterligere vil svekke sin situasjon på jobbmarkedet. Flere vil kunne skyves lenger bort fra arbeidslivet og over på for eksempel på helserelaterte ytelser. Vi kan få et mer todelt arbeidsliv med økt bruk av løse tilknytningsformer og med svekkede vilkår for læring.

Skjevhetene i digitale ferdigheter kan bli forsterket, jfr. at mange av dem som er i arbeid opplever et «byks» framover på dette området mens arbeidsløse ikke tar del. Å ha gode digitale ferdigheter blir stadig viktigere for å kunne ta del i både arbeids- og samfunnsliv. Andelen fattige familier kan øke. Og det er risiko for at vi får en ungdomsgenerasjon som vil slite med ettervirkningene i mange år framover.

Hvordan utfordringene blir møtt vil ha mye å si for i hvilken grad ulikhetene får vokse fram. Hva vi får til i krisehåndteringen, men trolig også hva som blir rådende politikk i mange år framover blir avgjørende for om vi får til å rette opp igjen skjevheter. At vi lykkes er viktig for velferds- og sysselsettingsutvikling, blant annet gjennom mekanismer for å kunne ta vare på tilliten og på «limet» i samfunnsmodellen vår.