KS og arbeidslivskriminalitet

Gå til hovedinnhold Gå til navigasjon
Portrettbilde av Trude Tinnlund
- Vi trenger innkjøpskrav som ikke belønner laveste mulige pris på bekostning av seriøsitet og kvalitet.

Prøver KS å undergrave nye verktøy mot kriminelle i arbeidslivet?

At KS sitt bidrag mot arbeidslivskriminalitet er å betale advokater for å så tvil om styrkede seriøsitetskrav, er et dårlig utgangspunkt for en ny Norgesmodell. Det skriver LO-sekretær Trude Tinnlund i en kronikk.

Sosial dumping

Klassekampen publiserte lørdag 22. februar en sak om en betenkning KS har kjøpt fra advokatfirmaet Wiersholm. Der hevdes det at en rekke forslag Fellesforbundet og Byggenæringens Landsforening har laget til en ny Norgesmodell for seriøsitetsbestemmelser, er ulovlige. Blant annet krav om faste ansettelser, faglærte håndverkere og begrensning av innleie.

De nye seriøsitetsbestemmelsene skal bli en nasjonal minstestandard som stat og kommuner kan bruke ved innkjøp fra bygge- og anleggsnæringen. Gjeldende modell er en enighet mellom Fellesforbundet, Byggenæringens Landsforening, KS og DIFI. Arbeidslivets parter jobber nå med en ny modell. Det er dette utkastet Wiersholm har kritisert.

KS har altså bestilt en juridisk betenkning som begrenser handlingsrommet til kommuner og stat, og det før de har satt seg til forhandlingsbordet. Hva hensikten med dette skal være, er det ikke lett å skjønne i en tid hvor sosial dumping og svart arbeid florerer. Noe av det advokatfirmaet Wiersholm mener er ulovlig, gjøres allerede i dag i, ikke bare i Oslo-modellen: En rekke andre kommuner og fylkeskommuner har innført lignende virkemidler for å motvirke sosial dumping og arbeidslivskriminalitet.

«En ny Norgesmodell vil bidra sterkt i riktig retning. At KS prøver å forhindre det, ved hjelp av forretningsadvokater som regelmessig representerer helt andre klienter og interesser enn norske kommuner, er uforståelig.»

Trude Tinnlund, LO-sekretær

Bakgrunnen for disse modellene er at bygg- og anleggsbransjen i en årrekke har hatt økende problemer med useriøsitet. Problemene gjelder blant annet brudd på bestemmelser om lønns- og arbeidsvilkår, HMS, dårlig byggeskikk og skatte- og avgiftsunndragelser. Slike forhold er ødeleggende for arbeids- og næringslivet. For kommunale og statlige aktører som gir kontrakter til useriøse aktører, skaper slik alvorlig omdømmetap, det gir store kontrollkostnader, og de taper penger når skatter og avgifter ikke blir betalt.

Mange offentlige myndigheter og politikere prøver å gjøre noe. Statsbygg har iverksatt flere tiltak. De skriver på sine hjemmesider at bakgrunnen er høy risiko for arbeidslivskriminalitet og at svart arbeid og sosial dumping florerer. Statsbygg peker også på at kriminelle aktører finner stadig nye metoder for å unndra seg arbeidsgiveransvaret.

Forrige uke skrev VG at arbeidsministeren er rystet av historier om arbeidstagere som sliter med å få lønn, som får juling av arbeidsledere og torpedoer, og som opplever trusler mot familien. Arbeidstakernes rettigheter undergraves, og seriøse bedrifter blir utkonkurrert.

Når nærmere 200 kommuner og fylkeskommuner har gått foran med å vedta ulike innkjøpsmodeller med seriøsitetskrav, er det blant annet ut fra en erkjennelse av at vi aldri vil klare å kontrollere oss ut av den situasjonen vi har havnet i. Vi trenger innkjøpskrav som ikke belønner laveste mulige pris på bekostning av seriøsitet og kvalitet.

Som Nasjonalt Tverretatlig Analyse- og Etterretningssenters nye rapport viser, er arbeidslivskriminalitet mest utbredt innenfor nettopp bygg- og anleggsbransjen. De kriminelle er svært profesjonelle og de tilpasser seg. Aktører som opererer ulovlig vet hvordan de skal fremstår som lovlydige i myndighetenes registre. En av hovedkonklusjonene er at «store leverandørers håndtering av samfunnsansvaret har innvirkning på bekjempelse av arbeidslivskriminalitet». Med andre ord er det svært viktig at det offentlige stiller seriøsitetskrav.

Hva KS akter å gjøre for å motvirke arbeidslivskriminalitet, er derimot uklart. De peker i Klassekampen på andre enn kommunene som bør spille en rolle i kampen for et seriøst arbeidsliv. I Wiersholm-betenkningen er de alvorlige problemene innkjøpsmodellene er innført for å hindre, knapt nevnt med et ord.

Noen misliker åpenbart at det tilsynelatende kan koste mer å kjøpe fra seriøse aktører enn fra de som driver med sosial dumping og arbeidslivskriminalitet.

Vi er hjertens enig med Oslos byrådsleder Raymond Johansen (Ap): Oslo-modellen og tilsvarende modeller trengs for å få byggebransjen på rett spor. Flere kommuner må være med å ta kostnadene og arbeidet med dette. Kommunale oppdragsgivere kan ikke bare peke på andre. En ny Norgesmodell vil bidra sterkt i riktig retning. At KS prøver å forhindre det, ved hjelp av forretningsadvokater som regelmessig representerer helt andre klienter og interesser enn norske kommuner, er uforståelig.

I likhet med Raymond Johansen er vi ikke imponert over det juridiske arbeidet til Wiersholm. Det grunnleggende utgangspunktet i offentlige kontrakter - som i private - er at oppdragsgiver står fritt til å bestemme hva som skal kjøpes inn og på hvilke kontraktsvilkår. Dette utgangspunktet underslår Wiersholm. Advokatfirmaet underkommuniserer også at det i EUs innkjøpsdirektiv er framhevet som særlig viktig at offentlige oppdragsgivere bruker sin kontraktsfrihet til å sikre respekt for de sosiale og arbeidsrettslige forpliktelsene som gjelder der bygge- og anleggsarbeidene utføres.

Dette burde KS, som har en rekke dyktige innkjøpsadvokater, sett. At de heller velger å skyve innkjøpsregelverket foran seg, ved å publisere en betenkning som reduserer ethvert handlingsrom for seriøse innkjøp, skaper et dårlig utgangspunkt for samarbeid med arbeidslivets parter. Skal dette samarbeidet komme tilbake på riktig spor, bør KS velge en annen strategi.

 

Trude Tinnlund
LO-sekretær
trude.tinnlund@lo.no