Trygge rammer gir omstillingsevne. Industrien må lære av byggbransjen

Norsk industri og energiproduksjon står foran endringer. Behovet for å kutte klimagassutslipp og å tilpasse oss endringer i internasjonale energimarkeder forutsetter det. Den store oppgaven blir å endre oss uten å ramme sysselsettingen og norsk eksport – som igjen legger grunnlaget for vårt velferdssamfunn. Det kommer til å kreve investeringer og politisk prioriteringsevne. Men minst like viktig er det å ivareta og bygge videre på kompetansen som er i bedriftene.

Omstilling er ikke akkurat et nyord for norsk økonomi. Norge har den høyeste arbeidsproduktivteten i hele OECD, også når vi justerer for bidraget fra oljesektoren. (Hvis vi ikke regner med Luxembourg og Irland, som pumper opp bruttonasjonalproduktet ved at flernasjonale selskaper flytter overskuddet sitt dit for å redusere skatteregningen.) Eksportrettet industri konkurrerer med produksjon i lavkostland, og har lenge vært avhengig av nyvinning for å overleve.

Vår store fordel i møte med internasjonal konkurranse er et lønnssystem som gir små forskjeller, en lønnsutvikling som tar hensyn til konkurranseevnen og en sterk satsing på kompetanse for alle. Dette legger grunnlaget for at norske virksomheter kan utvikle drevne kompetanselag som samarbeider godt, på tvers av yrker. Det er det som er nøkkelen for å finne nye smarte løsninger, og vri aktiviteten mot nye markeder. Norsk innovasjon skjer der høy kompetanse møter annen høy kompetanse, med medbestemmelse og tillit.

Vi har eksempler på at andre vekststrategier har vært testet ut, også i Norge. Finanskrisen rammet norsk byggebransje hardt, og fra 2008 til 2010 gikk antall sysselsatte innen bygg og anlegg ned med over 11 000. Da bransjen igjen kom på bena økte antall sysselsatte igjen, men samtidig tok bruken av innleide arbeidstakere seg kraftig opp. Andre europeiske land var fortsatt hardt rammet av finanskrisen, og den sterke tilstrømmingen av personer fra EU-land i Øst-Europa fortsatte. Skiftet i konjunkturene bidro til store strukturelle endringer i byggebransjen. Fortsettelsen er godt kjent. Fellesforbundet, LO, Byggenæringens Landsforening og offentlige myndigheter er blant de som har brukt mye tid, krefter og penger på å forsøke å rydde opp i bransjens problemer med sosial dumping, lavlønnskonkurranse og arbeidslivskriminalitet.

De siste årene er det andre næringer som har vært hardest rammet av konjunkturnedgang. Fallet i oljepris i 2014 og 2015 førte til fall i investeringer og etterspørsel, og sysselsettingen gikk ned i relaterte næringer. Ifølge SSB gikk sysselsettingen knyttet til petroleumsvirksomhet ned med 50 000 fra 2013 til 2016. Nå tar sysselsettingen seg igjen opp i disse næringene. Alle som er opptatt av norsk økonomi og omstillingsevne bør følge nøye med på hvordan denne oppgangen organiseres. Skjer den ved hjelp av faste stillinger og systematisk satsing på kompetanse? Eller gjentas lavlønns- og innleiestrategiene fra byggebransjen? Foreløpig statistikk gjør at varsellampene bør blinke.

Antall innleide timeverk i industrien økte med 61 prosent fra 4. kvartal 2017 til 4. kvartal 2018. Tallene inkluderer både innleie fra utleieselskaper og fra produksjonsbedrifter. Dermed var innleiebruken mot slutten av 2018 tilbake på nivået før oljeprisfallet. Det var imidlertid ikke produksjonen, som fortsatt lå godt under nivåene fra før oljeprisfallet. Dette har tett sammenheng med at bruken av egne ansatte har gått betydelig ned etter 2014. Innenfor bygging av skip og oljeplattformer var det for eksempel 25 000 sysselsatte i 2014, mot 16 800 i 2018. I tillegg til de innleide kommer de som er direkte ansatt industrien, men bare er i Norge på korte opphold. 36 prosent av jobbveksten i industrien i 2019 kom blant folk som ikke er bosatt i Norge. Det er en høy andel.

I This Time Is Different av Reinhart og Rogoff redegjør økonomiprofessorene for denne-gangen-er-alt-annerledes-syndromet, som de mener har lagt grunnlaget for at store finanskriser kan treffe realøkonomien hardt igjen og igjen. Men det er sjelden slik at situasjonen vi står i er helt unik, selv om den kan fremstå sånn der og da.

For Norges del vet vi at sterke, innovative kompetanselag er en forutsetning for omstilling uten stor arbeidsløshet. Men det skjer ikke av seg selv – det forutsetter blant annet stabilitet i arbeidsstokken. Vi bygger ikke omstillingsevne ved å satse på korttidsinnleie fra utlandet.

Artikkelen ble først publisert i Klassekampen 26.02.20.