Skattedansen

Gå til hovedinnhold Gå til navigasjon
Folk som står og ser over en datamaskin
Foto: Maskot/NTB scanpix

Skattedansen

Avsløring – fordømmelse – bagatellisering – stillhet.

Ansettelsen av Nicolai Tangen som sjef for NBIM (Norges Bank Investment Management) har ført med seg en diskusjon om de store formuers tilknytning til skatteparadis. Med unntak av noen nye elementer, som den fengende sommerlåta «Cayman Islands» med Herbjørn Hansson og Kari Elisabeth Kaski, har debatten fulgt et etter hvert velkjent mønster. Løypa er allerede gått opp av lekkasjer som Lux Leaks, Swiss Leaks, Panama Papers og Paradise Papers.

Først kommer avsløringene: Rik mann (vanligvis) eller stort selskap unngår å betale skatt ved å kanalisere pengene til skatteparadis. Avsløringen følges av bred fordømmelse fra professorer, politikere og organisasjoner. Fordi skatteflukt resulterer i økte forskjeller, dårligere velferdsordninger og svekkede konkurransevilkår for selskaper som betaler den skatten de skal. Deretter kommer forsvaret: Bruk av skatteparadis er faktisk veldig vanlig, og dessuten ikke ulovlig. Etter noen mindre tabloide dybdeartikler som viser at dette er veldig komplisert og vanskelig å gjøre noe med uten bred internasjonal enighet, blir det deretter stille og medienes søkelys rettes i en annen retning. Avsløring – fordømmelse – bagatellisering – stillhet.

Da stortingsrepresentant Marianne Marthinsen og jeg i høst ga ut boka Rødt lys. Det store skatteranet – og hvordan vi kan stoppe det, var det fordi vi ønsket å bryte denne runddansen. Moralske pekefingre er ikke et godt politisk styringsverktøy. Selv om enkeltpersoner og selskaper bør holdes ansvarlig for sine valg, så krever dette problemet at vi beveger oss videre til politiske løsninger. To av våre forslag er faktisk nært knyttet til nettopp NBIM.

I eierskapsmeldingen, som omhandler statens direkte eierskap i selskaper, slås det fast at selskaper med internasjonal virksomhet ikke bør benytte skatteparadis som ikke følger standardene til OECDs Globale Forum om transparens og effektiv informasjonsutveksling i skattesaker. Dette er den samme listen over skatteparadis Norges Banks hovedstyre tok utgangspunkt i, da de i sitt forsvar av Tangen-ansettelsen langt på vei gikk god for de fleste skatteparadis i verden: «Det samme forumet rangerer land i henhold til standard for utveksling av informasjon. Jersey er her rangert på samme nivå som Norge, mens Cayman Islands er rangert på samme nivå som for eksempel Danmark og Tyskland.»

Årsaken er enkel. Det er bare én eneste jurisdiksjon på denne listen: Trinidad og Tobago. De andre skatteparadisene har nemlig inngått såkalte informasjonsutvekslingsavtaler. En slik avtale er bra, men ikke en garanti for faktisk innsyn. På grunn av manglende plikt til å oppbevare dokumenter og regnskap, svak håndheving og kontroll, og den utstrakte bruken av stråmenn blir innsynsretten i mange tilfeller illusorisk. Det hjelper lite å si at man skal utveksle informasjon, dersom myndighetene ikke har særlig med relevant informasjon å utveksle. Det er noe av bakgrunnen for at EU har vedtatt en egen svarteliste over skatteparadis. Ettersom EU av politiske årsaker ikke har rettet lignende fokus på egne medlemslands uheldige skattepraksis, har Rådet i EU presisert at landene står fritt til å ta i bruk mer omfattende lister nasjonalt.

Norge bør vedta en egen svarteliste – helst i samarbeid med våre nordiske naboland. I tillegg bør skatteetikk nevnes eksplisitt i Oljefondets etiske retningslinjer, og innlemmes i fondets uttrekkskriterier. Slik kan vi unngå at fondet investerer i selskaper som konsekvent ikke overholder en viss minstestandard, som vi i dag har regler som skal ivareta miljøhensyn og menneskerettigheter.

De siste tre årene har fondet vært med på å sette standarder på skatteområdet gjennom det såkalte forventningsdokumentet om skatt og åpenhet til selskap fondet har investert i. Dersom Stortinget vedtar de nevnte forslagene, vil Norges Bank få en sentral rolle når det kommer til konkretisering, avgrensning og håndheving. Derfor er det alvorlig at Norges Bank nå kan forstås dithen at de bagatelliserer og normaliserer bruk av skatteparadis.

Vi kan gjøre mye mer for å tette kapitalens fluktruter, bruke den offentlige markedsmakten til å påvirke i riktig retning, sikre bedre kontroll og mer åpenhet. Skatteparadis er igjen satt på dagsorden. Nå er det tid for politisk handling.

Artikkelen ble først publisert i Klassekampen 20.05.20

Kontakt