Krypkjellerlønn

Gå til hovedinnhold Gå til navigasjon
Foto: LO Det brede koordinerte lønnsoppgjøret i Norge har uvurderlige fordeler sammenlignet med rene lokale forhandlingsmodeller, skriver Maria Walberg i denne kronikken.

Krypkjellerlønn

Ett kontrollspørsmål må stilles til alle tiltak mot underbetaling.

På fjorårets siste dag slapp statsminister Boris Johnson nyheten om tidenes største økning i den lovfestede minstelønna i Storbritannia: 6,2 prosent fra 1. april. Nyheten ble tatt godt imot, selv om fagbevegelsen kunne tenkt seg et enda større løft.

Det er ikke bare i Storbritannia at politikerne vil sette et lønnsgulv, og heve de minste lønningene. I går kom EU-kommisjonen med et første forslag til lovfestet minstelønn. Bakgrunnen er blant annet bekymring for økende forskjeller. Mange fattige gir også svak etterspørsel i økonomien, og dermed svakere vekst. Og når lønna er så lav at arbeid slett ikke er en sikker vei ut av fattigdom – hvilke konsekvenser får det for sysselsetting, velferdsordninger og levestandard?

Også i Norge har vi sett en utvikling de siste årene der de utenfor det organiserte arbeidslivet faller fra i lønnsutviklingen. I privat sektor har de ti prosent med lavest lønn en lavere reallønn enn for ti år siden. En rapport fra Senter for lønnsdannelse (2016) viser at tre av fire i denne gruppa ikke var dekket av tariffavtale, og andelen har økt kraftig de siste årene.

Kan dette tale for at Norge bør støtte en lovfestet europeisk minstelønn, og at det bør innføres også her? Svaret er et rungende nei. I Norge ville en felles minstelønn for EU/EØS flyttet lønnsgulvet til under krypkjellernivå. Heldigvis foreslår ikke EU-kommisjonen en lik minstelønn i medlemslandene. Men også en lovfestet minstelønn som knyttes til lønnsnivået i Norge er problematisk. Det har sammenheng med at måten vi fastsetter lønn er en helt avgjørende – og ganske unik – del av vår samfunnsmodell.

Det brede koordinerte lønnsoppgjøret i Norge har uvurderlige fordeler sammenlignet med rene lokale forhandlingsmodeller og systemer der en svakere fagbevegelse forhandler på vegne av sine medlemmer. Den brede tilnærmingen gjør at vi kan unngå at lønnsveksten blir så høy at konkurranseutsatte næringer blir utkonkurrert. Det betyr ikke at vi ikke kan ha høyere lønnsvekst enn i andre land, fordi konkurranseevne også handler om hvor effektivt vi produserer og prisutviklingen på det vi produserer.

Samtidig kan vi sikre en tilnærmet lik lønnsutvikling på tvers av næringer, noe som blant annet bidrar til at det er attraktive arbeidsplasser både i offentlig og privat sektor. Samlet legger dette til rette for høy sysselsetting, gode offentlige tjenester og relativt små forskjeller. Mindre forskjeller innebærer høyere lavlønn og lavere høylønn. Dette stiller krav til arbeidstakernes kompetanse, samtidig som det gir arbeidsgiver mulighet og insentiv til å investere mer i høy kompetanse og ny teknologi. Det bidrar til høy produktivitetsvekst, som igjen gir muligheter for god lønnsvekst.

Den norske modellen er full av slike forsterkende effekter. Et godt utdanningssystem bidrar til høy sysselsetting, som bidrar til finansiering av et godt utdanningssystem. Små forskjeller gir likere preferanser for velferdsordninger. Det gjør det enklere å ha bred oppslutning om universelle velferdsordninger, noe som igjen bidrar til små forskjeller.

Den styrken – og disiplinen – som koordinerte lønnsforhandlinger krever, forutsetter brede organisasjoner som reelt representerer de de skal representere. Derfor er det ett avgjørende kontrollspørsmål som må stilles når det foreslås endringer i lønnssystemet. Vil endringen bidra til mer eller mindre fagorganisering?

Dette spørsmålet har stått sentralt før vedtak om allmenngjøring av tariffbestemte minstelønner i utsatte områder, og fortsetter å være viktig når vi diskuterer nye tiltak mot underbetaling. Når det gjelder hvorvidt det er lurt å flytte beslutningen om lønn over til politikerne, er det bred enighet i Norge. Det er stor risiko for at en lovfesting vil svekke tariffavtalenes rekkevidde, og dermed den forankringen organisasjonene i arbeidslivet må ha for at vår lønnsmodell skal levere gode resultater. Hvis færre er dekket av tariffavtale, er det grunn til å tro at flere vil få lav lønn, og at forskjellene vil øke.

Britisk fagbevegelse fokuserer på lovfestet minstelønn fordi fagbevegelsen selv er så kraftig svekket. Fra 1982 til 2017 falt andelen fagorganiserte fra 52 til 23 prosent, avtaledekningen fra 83 til 26 prosent. Da fremstår lovfesting mer som en nødvendighet. Men for Norges del finnes det heldigvis fortsatt langt bedre alternativer.

Artikkelen ble først publisert i Klassekampen 15.01.20

Kontakt